Etter en tids avbrekk i utlandet og en lang VM-turnering er utsikten fra toppen av Haugen bedre enn noen sinne. Vi her oppe antar at de sportslige aspektene er vel referert i VM, og unnslår oss derfor ytterligere sportslige kommentarer.
Vi skal riktignok ikke slippe turneringa i Brasil helt ennå. Som alltid i VM rettes fokus utover fotballen, denne gangen ble «filmingen» i fotballen et tema, noe det selvsagt også har vært før. Denne gangen skiller seg imidlertid noe ut, ettersom spillerne ikke bare har blitt bedre til å spille fotball, men kvaliteten på skuespillerprestasjonene må sies å være langt over forventet og milevis unna tidligere historisk erfaring. Vi skal ikke være dømmende og påstå at enkelt land har vært flinkere på de skrå bredder enn andre, men bildet gir kanskje allikevel en forsiktig indikasjon.
Filming i fotballen er intet nytt fenomen. Denne utskjelte praksisen er vel kjent og – i takt med skuespillerprestasjonenes rasende kvalitetsutvikling – stadig vanskeligere for dommerne å håndtere. Det mest bemerkelsesverdige med begrepet er kanskje navnet, som er svært lite dekkende. Filming antyder aktivitet bak kamera, men dette fenomenet foregår i høyeste grad foran kameraet. Vi tenker selvsagt på den aktiviteten som innebærer skader som ser langt alvorligere ut enn de er, eller frispark og straffespark som egentlig ikke er i nærheten av å skyldes regelbrudd.
Fra toppen av Haugen observerer vi, kanskje i noen grad med en smule overraskelse, den totale fordømming av denne typen aktivitet. Det er ikke måte på hvor potensielt ødeleggende gode skuespillerprestasjoner kan være for sporten både på kort, mellomlang og lang sikt. Enkelte kommentatorer blir så beruset av egen harme at de antyder at aktiviteten – om den ikke kommer til en avslutning – kan bli lede til fotballens død.
Som alltid har Fra toppen av Haugen en langt mer nyansert oppfatning. Jeg kan til og med være tilbøyelig til å se skjønnheten i juks og bedrag på fotballbanen. Selvsagt bare dersom det er utført med eleganse og stil. Hva kan så årsaken være til dette aparte standpunktet? Jo, det er på ingen måte komplisert. Som vi tidligere har diskutert i denne spalten er et uhyre viktig element i fotballen forekomsten av tilfeller der David slår Goliat. Det kan ikke skje for ofte, men det bør skje av og til. Sportsøkonomien kaller dette «uncertainty of outcome». Da burde den intelligente leser, og de er det som kjent veldig mange av i denne spalten, umiddelbart skjønne hvor jeg ønsker å dra.
Jo, dersom det er enklere å øve på å filme frispark enn å bende ballen i mål over muren, vil det åpenbart kunne være lønnsomt for et dårlig lag heller å øve på filming enn frispark.
Dersom det å late som en skade er verre enn den egentlig er kan sikre seier og avansement i sluttminuttene av en kamp der MFK møter Basel i nest siste kvalifiseringsrunde før gruppespillet i Champions League, kan det være uhyre vel anvendt ressursbruk. Vi har med andre ord litt sans for skuespill her på toppen av Haugen. Det hender vi øver litt i pausene mellom den strabasiøse forskningsinnsatsen. Det vi imidlertid ikke har sans for er at de gode lagene også bedriver filming. Det har de da slett ikke bruk for. Men slik er vel verden. Skal en akseptere filming fra noen, må vel alle få forsøke seg.
Egentlig kan vi vel karakterisere filming på fotballbanen som fysisk løgn. Enkelt forskere, gjerne med tilholdssted i spillteorien, hevder at løgnen er det ypperste tegn på menneskets fullkommenhet. Noen få (la oss ikke nevne navn) sier at i ytterste konsekvens er evne til løgn og forstillelse det eneste som skiller oss fra dyrene. Dette setter kanskje Moses (eller var det Abrahams?) nedgang fra Sinai med de ti bud – inkludert det åttende – i et litt spesielt lys. Men tenk på hvordan verden hadde vært om alle til enhver tid på død og liv skulle fortelle sannheten? Bestemors vafler, tantes småkaker og kollegaens hårsveis … Eksemplene er utallige. Fra toppen av Haugen kan vi av og til være tilbøyelige til å mene at hadde Abraham (det var vel kanskje ham?) benyttet sjansen og fjernet det åttende bud, så kunne til og med vi bekjent oss til statsreligionen.
Avslutningsvis et par ord om hjemmelaget. Grunnet ferieavvikling har teamet fra toppen av Haugen hatt visse problemer med å følge de lokale heltene så godt som vi vanligvis gjør. Innsatsen mot nabobyen i sørs lag – sundet med ekle, svarte, lange fisker – har likevel ikke gått upåaktet hen. Vi må nok dessverre innrømme, at selv om hjemmelaget vant, så framsto ikke innstasen helt slik vi kunne ønske. Når i tillegg Gulbrandsen får sin femte strekkskade og Ekbo og Hovland er solgt, framstår kanskje ikke laget fullt så sterkt som vi kunne ønske når tida med stormskritt nærmer seg årets viktigste kamper – Europa League kvalifiseringen. Vi har imidlertid fortsatt tiltro til apparatet og Tor Ole, og antar at overgangsvinduets åpning 15. juli vil gi håp om forsterkninger som kan bøte på denne nagende tvilen. Møt opp på Europaliga-kampene (de er forøvrig svært så rimelige) og støtt laget fram og inn i gruppespillet. Det vil være den beste investering en MFK-tilhenger kan gjøre denne sesongen.
Heia Molde!
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.