I år er det kommet en bok om Vestnorden og dets nye roller i det internasjonale samfunn. Boken er en samling artikler fra et seminar i Torshavn, i tilknytning til 25-års markeringen av Institutt for historie og samfunn ved Færøyenes Universitet.

Dette arrangementet brukes også som en dokumentasjon på hvor nyttig det er med tunge undervisnings- og forskningsinstitusjoner også i denne typen nasjoner.

I ett kapittel pekes det på hvor avgjørende viktig det er for disse mikrostatene som Færøyene å få sitt eget universitet, som kan gi grunnlag både for høyere utdanning og ikke minst for forskning på mange felt. Dette blir det argumentert rundt i bokens innledning, hvor forfatterne er bokens redaksjonskomité: Gestur Hovgaard, Beinta í Jákupsstovu og Hans Andrias Sølvará. Her synes jeg forfatterne argumenterer godt for sitt syn. Og vi har jo selv sett det, i Norge, at etableringen av et eget universitet, mens vi var i union med Danmark og senere Sverige, var svært viktig for å utvikle en nasjonal kultur og identitet som grunnlag for senere selvstendighet. Og det redegjøres godt for at det er en sammenheng mellom etableringen av Færøyenes Universitet og den videre utviklingen av økt selvstyre for øygruppen.

Boken legger til grunn at Vestnorden består av Island, Grønland og Færøyene. Av og til legges kystområdene i Norge til for å få en litt større bredde. Av disse tre nasjonene er det jo bare Island som er en suveren stat.

Grønland og Færøyene hører til Danmark, men har etter hvert utviklet et nokså bredt selvstyre på mange områder. Og det dokumenteres at det i dag er sterke politiske krefter i både Grønland og Færøyene som arbeider for full uavhengighet fra Danmark.

Men alle erkjenner at det kan være problematisk, siden mye av økonomien i disse to landene er avhengig av til dels store overføringer fra Danmark. Dersom det finnes så mye mineraler og olje som uavhengighetsoptimistene håper på, vil det kunne gjøre drømmen om uavhengighet fra Danmark mer realistisk. Her gir Jóan Pauli Joensen, professor og rektor ved Færøyenes Universitet, viktige bidrag til å forstå hva som legges i en Vestnordisk identitet.

Men forfatterne drøfter inngående dette med størrelsen på landene og bruker betegnelsen mikrostater i FN sitt vokabular for å definere hvor disse landene er plassert. Med ca. 60 000 innbyggere i Grønland og ca. 50 000 på Færøyene, er det veldig små samfunn som grunnlag for egne stater det er snakk om her.

For oss nordmenn er det jo spesielt interessant å merke seg at mens Danmark er medlem i EU, er hverken Grønland eller Færøyene medlemmer. Der stiller de i prinsippet likt med Island og Norge, selv om disse to landene har ordnet sitt forhold til EU gjennom EØS-avtalen. Men både Grønland og Færøyene har ordnet sitt forhold til EU gjennom et eget, rimelig greit avtaleverk med EU, noe de er relativt avhengig av.

Boken spenner nokså vidt i emnevalg og drøfter både fortid og mulig fremtid når det gjelder utviklingen av samfunn, utdannelse og forskning, for å finne mulige nye roller i det internasjonale samfunn. I utgangspunktet syntes denne leser at de siktet nokså høyt til å representere samfunn på til sammen ca. 420 000 innbyggere. Men etter å ha lest boken, og forsøkt å fordype meg i disse temaene, så synes jeg at tittelen og boken reiser aktuelle spørsmål som er verdt å tenke nærmere gjennom.

Men det er klart at når en i en setning viser til at befolkningen i verden søker mot byene, og viser til eksempler som Tokyo, New York, London og Shanghai, som vokser fort, for så i neste setning å vise til at Torshavn også vil få en slik lignende utvikling, så er i alle fall størrelsene nokså usammenlignbare.

På den annen side kan utviklingstrekkene godt være noenlunde parallelle. Og der mener jeg boken drøfter forhold som også er aktuelle for større land og regioner.

Alle disse tre landene er meget avhengige av fiske og fiskeindustri. Det er derfor naturlig at det pekes på at mange små, fiskeriavhengige steder mister sin lokale fiskeribedrift, med de store konsekvenser dette får både for enkeltmenneskene og for samfunnet som helhet. Mange som bor der, og som ønsker å bo der i fremtiden, må finne noe annet å leve av, og da må de enten flytte eller pendle. Her gir professor Siri Gerrard ved Senter for kvinner og kjønnsforskning/Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging ved Universitetet i Tromsø, viktige bidrag og innspill for å øke forståelsen for disse endringene i praksis. Det drøftes også i enkelte kapitler hvilke muligheter slike små samfunn har for å overleve eller å finne alternative næringsveier. Dette har vist seg å være en stor utfordring i praksis. Mange slike småsteder ender som feriesteder for de som tidligere bodde og arbeidet der.

Som jeg nevnte tidligere, er både Færøyene og spesielt Grønland meget optimistiske når det gjelder ny gruveindustri og energiutvinning, som olje. Lykkes en med å utvikle disse nye næringene, så gir det grunnlag for mange arbeidsplasser. På den andre siden vil dette kunne sette ytterligere fart i avviklingen av tradisjonelle næringer og gi en sterk omstrukturering av samfunnene, med de negative virkninger det kan gi. Så det er dilemmaer som beskrives og drøftes i mange sammenhenger i boken.

I ett kapittel drøftes turismeindustriens muligheter inngående. Turisme vil være i sterk vekst globalt de neste 20 årene. Det pekes på at turisme er en utviklingsmulighet for utkantområder, også for hele Vestnorden. Spesielt dersom dette kombineres med innovative opplevelseselementer. Det er Jon Sundbo, professor i bedriftsøkonomi ved Universitetet i Roskilde i Danmark, som drøfter dette med en mulig turismeindustri på en interessant måte.

Men det er også en stigende global konkurranse på dette området. Derfor må et område som f.eks. Færøyene skille seg ut fra andre områder for å kunne nå frem. Men det kreves mye for å kunne utnytte disse nisjene, ikke minst når det gjelder overnattingskapasitet og infrastruktur.

Boken har også meget interessante drøftinger angående energiressurser knyttet til Arktis, med vekt på hvordan prisbildet utvikler seg for en slik ressurs som alle forventer at det blir knapphet på. Forfatteren her er Dag Harald Claes, professor og leder for Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og professor II ved Høgskolen i Molde. Hans fagfelt er spesielt internasjonal energipolitikk.

Det er derfor av stor interesse å registrere det som han anfører i boken, at det antas at av verdens energiressurser forventes det å finnes ca. 13 % av verdens antatte uoppdagede oljeressurser og 30 % av de tilsvarende gassressursene i Arktis. Potensialet er stort, men med svært høye utvinningskostnader.

Det interessante for disse mikrolandene – som ser seg selv som olje og gassprodusenter i fremtiden – er at det finnes ett globalt, kommersielt definert marked for olje. Men dette markedet har klare, sykliske trekk, som leder til store svingninger pris og produksjonsmessig. Lave priser leder til økt forbruk, redusert leteaktivitet og lavere produksjonskapasitet. Dette leder da i sin tur til knapphet på olje, og dermed til økt oljepris. Dette leder da til redusert forbruk og økt leteaktivitet, som i sin tur gir lavere oljepris. Slik har oljemarkedet svingt i fire tiår. I tillegg påvirkes dette markedet av politiske faktorer.

Når det gjelder gass, er markedene mer oppdelt. Men også dette området utvikler seg i retning av et mer globalt marked over tid.

Disse betraktningene vil få stor betydning for hvorvidt Vestnorden finner det forsvarlig å satse stort på energisektoren med de relativt meget store investeringene som der må foretas før inntektene kommer. Men dette drøfter ikke boken videre.

Fremtidens sikkerhetspolitikk i et vestnordisk perspektiv blir også drøftet i denne boka. I denne drøftingen utvides Vestnorden til også å omfatte Danmark og Norge. Det redegjøres for at denne regionen hadde stor betydning da den kalde krigen foregikk. Etter at den ble slutt, er den sikkerhetspolitiske betydningen sterkt svekket. Forfatter her er Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han er spesialist på nasjonalisme, geopolitikk og internasjonale konfliktstrukturer, og de fleste av oss kjenner han som leder av den norske Makt – og demokratiutredningen 1998 – 2003.

Vestnorden har beveget seg fra å være et strategisk viktig høyspenningsområde under den kalde krigen, til lavspenning og større vekt på regionalt samarbeid etterpå.

En fransk nordområdeekspert, Richard Labévière, blir i boken sitert på tre scenarier han har skissert for nordområdenes utvikling:

1) Et amerikansk-dominert Arktis der Grønlands uavhengighet inngår, men innenfor en sterkere posisjon for USA.

2) En ny regional kald krig mellom USA og Russland.

3) Et arktisk rom med ordnede suverenitetsforhold, reguleringer innen havrettens rammer og med sterke institusjoner for samarbeid. Dette vil være i tråd med det norske slagordet etter den kalde krigen – «High North, low tension».

Det kunne være mye ellers å si om denne boken. Den har en god del interessante drøftinger om hva som må til for å få til utvikling av mikrostater, og peker på viktige områder som utdanning, forskning og innovasjon. Kjente tema, men like fullt tema som hittil kanskje er noe undertrykket i noen av disse landene. Jeg ser for meg at denne boken kan være et grunnlag for å drøfte dette videre for de aktuelle aktørene i Vestnorden, og kanskje noen tilgrensede aktører også, som i distrikter i Norge. Blant annet pekes det i boken på den situasjonen som er i Skottland, med folkeavstemning om selvstendighet i løpet av året. Dersom den ender med løsrivelse fra England (noe som i skrivende stund ikke synes veldig sannsynlig), så kan det bli ytterligere en aktør i dette beskjedne Vestnordiske universet.

For den som er interessert i å fordype seg i tema som kobler næringsutvikling med utdanning på høyt nivå og utvikling av økt selvstyre, så kan «Vestnorden – nye roller i det internasjonale samfund» være vel verdt å lese.