Ritualisert hverdagsliglighet. Alarmerende hendelsesløshet. Kjell Askildsens litteratur krever en oppmerksom leser, sa professor Tomas Forser.

Lørdag klokken 16 kan du oppleve snart 85-årige Kjell Askildsen i samtale med Alf van der Hagen på Bjørnsonfestivalen i Molde, men allerede torsdag ble forfatteren hyllet av Tomas Forser, professor i litteratur ved Universitetet i Göteborg, på Storyville på Plassen.

– Varme og intensitet, det er den gaven novellene hans gir leseren. Askildsens prosa krever vår oppmerksomhet på samme måte som de beste teaterstykkene gjør det, sa Forser.

Hundene i Tessaloniki

Forser, som tidligere har nominert Askildsen til Nobelprisen i litteratur, siterte de følgende utdragene fra novellen «Hundene i Tessaloniki» (1996) som eksempel. Novellen åpner slik:

«Vi drakk formiddagskaffen i hagen. Vi snakket nesten ikke. Beate reiste seg og satte koppene på serveringsbrettet. Det er vel best å ta stolene opp på verandaen, sa hun. Hvorfor det? sa jeg. Det blir sikkert regn, sa hun. Regn? sa jeg, det finnes jo ikke en sky på himmelen. Det er et drag i luften, sa hun, syns du ikke? Nei, sa jeg. Kanskje jeg tar feil, sa hun. Hun gikk opp på verandaen og inn i stuen.»

Der stanset Forser. Og litt senere hoppet han framover i novellen:

«Jeg sa: Det ble ikke regn. Nei, sa hun, det lar vente på seg. Jeg la fra meg bestikket, lente meg tilbake i stolen og sa: Vet du, noen ganger irriterer du meg. Å? sa hun. At du aldri kan innrømme at du tar feil, sa jeg. Men det kan jeg da, sa hun. Jeg tar ofte feil. Alle gjør det. Absolutt alle gjør det. Jeg bare så på henne, og jeg kunne se at hun skjønte at hun hadde gått for langt.»

Slike formuleringer om spenningen mellom mennesker går rett hjem hos Askildsens menighet – det er litterær scoring, og tilhørerne i Storyville reagerte med sukk og latter på utdraget.

– Det får hjertet til å banke, erklærte Forser.

– Alarmerende

– Noen kunne finne på å si at det ikke skjer noe i Askildsens tekster. Han er bedragersk lettlest, og bruker enkle ord som gikk, spiste og drakk. Hendelsesløsheten er alarmerende. Tekstene er dialogiske. Ordet sa opptrer hyppig. Novellene hans ender ikke i forløsning, katastrofe eller happy end. De beskriver nærmest en permanent tilstand. Leser man Askildsen for fort, så mister man mye. Pausene i tekstene hans er like viktige som de er i Tsjekhovs dramatikk, men i Tsjekhovs tilfelle så markerte han pausene med tegn. Det er action i Askildsens noveller, men på et annet nivå enn det vi er vant til. Spør noen meg hvordan en bestemt novelle av Askildsen sluttet, så har jeg ofte vanskelig for å huske hvordan det gikk. Historiene er så banale, så eksistensielle. De har et foran og et etter som har vært der lenge, sa Forser.

Forser sa at det er fundamentale menneskelige forhold Askildsen skriver om, som utsatthet, ensomhet, ærlighet, sannhet, løgn og svik, skam og fornedrelse.

Fra hyllest til kritikk

Forser fortalte at Askildsen ble hyllet av kritikerne på 80-tallet og tidlig 90-tall med ord hentet fra sportsjournalistikkens vokabular. Mesterverk! Men utpå 90-tallet kom motreaksjonene – muligens et generasjonsoppgjør, mener Forser.

– Han ble karakterisert som en misantropisk anorektiker som skapte et univers som ingen kunne trives i – ikke en gang forfatteren selv, sa Forser.

Denne kritikken gikk inn på Askildsen. Han ble lei seg, sa Forser, som mener at stemningsendringen kan skyldes at det modernistiske idealet på denne tiden vek tilbake til fordel for den episke overfloden.

Forser siterte Dag Solstads, som i en festtale på Askildsens 60 årsdag sa at  Askildsens litteratur verken er folkelig eller intellektuell. Askildsen henvender seg til den «opplyste almenheten», mente Solstad.

– En minoritet, altså, konkluderte Forser i går.

Feminisme og varme

I etterordet til novelleantologien «Alt som før» lar Morten H. Olsen forfatteren selv komme til orde om hva som er målgruppen hans, ved å gjengi et sitat fra et intervju Askildsen ga til Alf van der Hagen:

– Jeg retter meg nok helt bevisst mot den lesevante leseren. Jeg har ikke noe ønske om å gjøre tingene vanskelige, og bruker da ingen fremmedord eller lignende. Men jeg er klar over at du ikke kommer direkte fra Margit Sandemo til meg. Jeg skriver primært om folk som har lest en del.

Forser avsluttet med følgende Askildsen-anekdote: Askildsen ble påtruffet på Majorstua i meget godt humør, for han hadde – kunne han fortelle – skrevet en hel setning den dagen. Dagen etter ble Askildsen igjen påtruffet, nok en gang i godt humør, for han var så fornøyd med å ha strøket setningen han skrev i går.

Forser sa tidligere i foredraget at Askildsens litteratur også er feministisk. Det feministiske aspektet var særlig tydelig tidlig i forfatterskapet, sa Forser. Novellene ble etterhvert mer preget av illusjonsløshet og svart humor. Og på spørsmål fra salen, om forholdet mellom Askildsens og Samuel Becketts litteratur, trakk Forser blant annet fram feminismen.

– I Askildsens litteratur er det en feminisme og varme som vi ikke finner hos Beckett, sa Forser.

Her – på Bokhylla levert av Nasjonalbiblioteket – kan du lese hele «Hundene i Tessaloniki».