Vernepleiere samarbeider med mennesker med ulike funksjonsvansker, ofte sammensatte og omfattende vansker. Samarbeidet krever en evne til å fange opp og støtte opp under den andres behov og mål i livet, men også til å være besluttsom og handlingsdyktig når det kreves.

Av OLE DAVID BRASK, MAY ØSTBY og ATLE ØDEGÅRD

«Hva er en god hjelper?», spør Marit Haugenes i en rapport fra noen år tilbake. Hun intervjuet personer med utviklingshemming og de svarte «Nesten som en venn». Vi kan forstå hva de mener. I rapporten framhever Haugenes respekt og tillit som avgjørende i en god hjelperelasjon. Dette gjelder både når brukeren selv er i stand til å ta ansvar og avgjørelser, og i situasjoner der vernepleieren må gripe inn, og ta over noe av dette.

Helse- og sosial tjenestene sett under ett, er blitt beskrevet som sammensatt og fragmentert.  Det krever tydelighet i samarbeidet med og rundt brukeren. Vi mener derfor at det er spesielt viktig at alle som arbeider med velferdstjenester bør kjenne sin kjernekompetanse og sitt ansvar. I denne kronikken lanserer vi en måte å tenke på som kan fremme økt bevissthet over egne valg som tjenesteyter. Vårt hovedanliggende er utvikling av vernepleiefaglig arbeid.

Profesjonelt miljøarbeid

Mennesker med utviklingshemming er en sentral målgruppe for vernepleiere. Kompetansen har også vist seg å ha god overføringsverdi til andre målgrupper. Miljøarbeid spiller en viktig rolle, og handler om å påvirke både rammefaktorer og individuelle forutsetninger. Arbeidet vil langt på vei være preget av samarbeid og samhandling med den det gjelder.

Vernepleieren vil også ha ansvar for å ta beslutninger på selvstendig grunnlag, ikke minst når den andre har begrensninger i evnen til å ivareta sitt eget beste. Målsetningene er uløselig knyttet til økt livskvalitet og mestringsevne hos brukeren. Dette krever høy bevissthet om relasjon, etikk og handlingsalternativer.

Kraft og retning

Vernepleieren som miljøarbeider vil i mye av sitt arbeid stå overfor to grunnleggende valg. Det ene valget knytter seg til situasjoner som krever at vernepleieren enten er handlingsorientert eller samhandlingsorientert. Det andre handler om i hvilken grad tilnærmingen bør være individorientert eller systemorientert.

Det første kan vi forstå som en kraftdimensjon, det andre som en retningsdimensjon. Vårt utgangspunkt er at både «kraft» og «retning» er opplevelsesnære og sentrale dimensjoner for brukerne og vi skal begrunne det litt nærmere.

Handling vs. samhandling

Uansett hva vernepleierens bidrag består i, så gjør det en stor forskjell for brukeren om prosessen hovedsakelig drives fram av vernepleieren selv eller oppstår i et samarbeid mellom de to partene. Dette har med hjelperrolle og makt å gjøre, ofte med ringvirkninger både for verdighet og kvaliteten på tiltak.

Samhandling og medvirkning er viktige kilder til både kraft og kreativitet, jfr. uttrykket «å spille hverandre gode». Å få til slik samhandling med mennesker med kommunikasjonsutfordringer, avhenger mye av vernepleierens kompetanse i å fange opp tolkbare signaler hos den andre. På den annen side er evnen til selvstendig handling ofte helt avgjørende i arbeidshverdagen. Ikke minst når vernepleieren må ta ansvar på vegne av andre. Det kan gjelde på individplanet, f.eks. ved helse- eller sikkerhetsrisiko, og det kan gjelde på systemplanet, når brukeren ikke blir hørt i forhold til sine rettigheter.

Vi mener kraftdimensjonen har en helt spesiell betydning for mennesker med funksjonsvansker, fordi mennesker med omfattende funksjonsvansker vil være mer eller mindre avhengig av andres krefter – både som samarbeids- og kommunikasjonspartnere.

Individ vs. system

Generelt vil menneskenes selvbilde og utviklingsmuligheter ofte avhenge av hvor «problemet» blir plassert. Er det funksjonshemmingen som er problemet – eller måten samfunnet forholder seg til den? Dette har stor betydning for hvordan vi styrer innsatsen.

Vernepleieren er kjent for sitt miljø- og systemperspektiv, med fokus på rammebetingelser og nedbygging av funksjonshemmende barrierer (St.meld. 40 – 2003). Også etablering av gode samarbeidsformer er en viktig del av rammebetingelsene som vernepleieren er opptatt av, både yrkesgrupper imellom og i forhold til pårørende og nettverk. Den brede helse- og sosialfaglige kompetansen gjør det naturlig å lytte til de ulike aktørenes stemmer, og bidra til å finne et felles språk.

Samtidig er individorientering avgjørende, ikke minst en evne til å støtte opp om den andres mestringsevne til tross for ofte omfattende funksjons- og kommunikasjonsvansker. Her utgjør vernepleierens holdning til den andres ressurser og muligheter – i stedet for mangler og begrensninger – et avgjørende fundament i tilnærmingen.

Økt bevissthet

Tankegangen om handling/ samhandling og individ/system vil kunne være et viktig bidrag for å hjelpe vernepleieren (og andre tjenesteytere) til økt bevissthet om egen fungering.

Vår opptatthet av brukerperspektivet må ikke få tillegge alt som begrenser selvbestemmelse og dialog en negativ valør. Noe liknende gjelder på systemnivå, der et tydelig faglig ståsted ikke vil svekke, men styrke mulighetene for brobygging mellom fag og yrkesgrupper.

Det er behov for å beskrive fordeler og ulemper ved de ulike handlingsalternativer, samt å se på verdigrunnlaget for disse. Økt bevissthet om egen rolle er et helt nødvendig steg på veien mot økt kvalitet.

(Kronikken ble først publisert i Romsdals Budstikke i forbindelse med Forskningsdagene 2014.)