Sjefredaktør Stéphane Charbonnier i Charlie Hebdo sa på et tidspunkt at «Jeg vil heller dø stående enn å leve på knærne». Det er store ord. I går ble han som uttalte dem skutt ned og drept i sin redaksjon sammen med elleve andre, de fleste redaksjonelle medarbeidere.

Av Uniforum-redaktør MARTIN TOFT, På Høyden-redaktør DAG HELLESUND, Universitetsavisa-redaktør TORE OKSHOLEN og Panorama-redaktør ARILD JOHAN WAAGBØ

Et ordtak sier at man skal stryke alt før ordet «men». Når noen erklærer at vedkommende er for ytringsfriheten, men at det også er viktig å vise besinnelse, alternativt at man «Tar avstand fra enhver bruk av terror, men … tar også avstand fra slike tegninger», slik lederen for det muslimske samfunn i Trondheim ordlegger seg i dagens Adresseavis, kan man i praksis nøye seg med å lese det etter kommaet og ordet «men».

Det er her man får avsenderens egentlige budskap, som er:

Ytringsfrihet er viktig, MEN det er viktig å vise moderasjon. Terrorhandlinger er avskyelige, MEN de som rammes av dem, har også et ansvar.

Slik kan man fortsette.

Vi andre som ikke utfordrer makten på samme kompromissløse vis som dette venstreorienterte, antireligiøse og satiriske franske tidsskriftet, henvises til de mellomstore ord.

Vi kan forsiktig minne om at ytringsfriheten er truet fra ulikt hold. Om ikke av maskerte menn med AK 47, så av personer som kommer med erklæringer etterfulgt av men. Ytringsfrihet, eventuelt i form av pressefrihet eller akademisk frihet, er viktig, MEN man må tenke på egen sikkerhet, på egne arbeidsplasser, på andres opplevelse av krenkelse.

Ledere innen politikk, næringsliv og akademia som ordlegger seg på tvetydig vis, har dekning i holdninger i den norske opinionen.

Hør bare:

Stiftelsen Fritt Ord ga for få år siden Institutt for samfunnsforskning i oppdrag å undersøke ytringsfrihetens kår i Norge. Resultatet viste at nordmenn vektlegger verdier som trygghet fra terror, personvern, beskyttelse av religion og beskyttelse mot rasisme foran ytringsfrihet.

Denne viljen til å kompromisse med den fundamentale retten til å ytre seg fritt, kommer for eksempel til uttrykk når norske næringslivsledere og universitetsledere er villige til å se igjennom fingrene med kinesiske overtramp mot egen befolkning, fordi man frykter konsekvensene av å bli stengt ute.

NTNU-forskere var villig til å snakke bort behandlingen av nobelprisvinner Liu Xiaobo og overgrep mot Falun Gong for å berge forskningssamarbeid med kinesiske universiteter.

Eksempelvis uttalte representanter for ledelsen ved NTNU den gang (med referanse til Falun Gong) at «Dette er ikke bare idealisme, men handler også om næringsutvikling. For Norges del er det svært viktig at Kina representerer et kjempemarked for oss».

Ytringsfrihet er vel og bra, den skal bare ikke koste.

Dette behovet for å inngå kompromisser, handle pragmatisk, komme til minnelige løsninger, alt i den hensikt å maksimere egen velstand og sikre en så behagelig tilværelse som mulig, er grunnfestet i de fleste av oss.

Problemet oppstår når fundamentale rettigheter krenkes og vi ender med å legge skyld på offeret. Det er en stor synd.

I dag er en fin dag å stryke «men» og alt som følger etter.