Romanen er blitt viktigere fordi nettmedia flater ut virkeligheten. Romanen åpner rom for dybde, en sjakt til flere nivåer. Slik forsvarer prisbelønte Hanne Ørstavik romanens plass i det nye medielandskapet.
Av CHRISTER OLSEN og GEORG PANZER (foto)
Selv leser hun aldri nettaviser. Hun søker en mer sammensatt, kompleks, og paradoksal virkelighet, en sannere virkelighet enn det den flate skjermen tillater. I samtale med forfatter og litteraturkjenner Vidar Kvalshaug snakket hun åpent om skriveprosessen, om kritikere og seksualitetens irrganger til over 100 interesserte i Molde bibliotek onsdag kveld.
Bjørnsonfestivalen og Molde bibliotek arrangerer denne våren en rekke forfattermøter over tendenser i ny norsk litteratur. Tema for kvelden var den sårbare kroppen: seksualitet, sykdom, kroppsidealer- og fiksering.
Kroppen er ikke adskilt fra andre biter av livet, den er eksistensiell, en betingelse for det å være i verden, påpeker Ørstavik. Siste roman, På terrassen i mørket, handler om sosialantropologen Paula som etter samlivsbrudd med Jostein reiser til Spania for å reparere seg selv, sin selvfølelse. Etter to år med kyss og klem lengter hun etter å bli elsket, rettere sagt begjært. Jostein begjærer enhver annen kvinne, men hvorfor ikke henne? Dette driver henne til å tilby eskortetjenester i universitetsbyen Malaga, en oppdagelsesferd som blir langt mer kompleks og mindre tilfredsstillende enn ventet: det gnager i brystet.
Forfatteren sier en leser kom og sa hennes mann er helt motsatt av Jostein, hvilket speiler stereotypien. Men kvinner trenger hele kosespektrumet, tror Ørstavik. Et overfladisk knull kan være upersonlig, det berører ikke bunnen av oss, det gjør oss ikke elsket, ikke trygge og ubetinget velkommen. Det stilner ikke spørsmålet: hvor lenge er jeg ønsket? Ørstavik viser til Astrid Lindgrens mann som stadig forelsket seg i andre kvinner, og den smerten som Lindgren måtte holde ut. Hun undres over forordninger som kan gjøre oss mindre sårbare, men som kanskje hindrer oss i det vi egentlig søker. Hva er dette fenomenet 50 Shades of Grey?
LES MER: Inside the life of a BDSM couple
Det var forrige bok som ryddet plass til den siste, den trengte seg på som en uventet tvilling på en fødende mor. Og hun lover nok en roman over samme tema. Hun oppdager mentale bilder som vokser over lang tid før hun føler at trykket blir så stort at historien må ut. Selve skrivingen skjer i løpet av 2-3 måneder. Selv om hun bruker noen egne opplevelser i romanen er det ikke dette hun vil fortelle om. Mens Knausgård forteller om ting som har skjedd, bruker hun romanen til å utforske det ukjente, en fokusert del av det ukjente.
Romanen gir livet et eget skimmer. Forfatteren skriver helt alene, og leseren leser er alene – sammen med romanen. Hun kan ikke forestille seg et liv uten romanene sine, de er egne livsrom. Det siste året har hun utsatt lesing av romaner fordi hun har vært plaget av angst og har ikke villet føle for mye. Hun fokuserte i stedet på faglitteratur, f.eks. Foucaults Seksualitetens historie. Egentlig ville hun bli psykolog; mens hun ventet skrev hun sin første roman.
Ørstavik er også utlært Rosenterapeut og tror det har virket positivt på forfatterskapet: det har smeltet bort en eksistensiell skam slik at hun bruker mindre krefter på holde seg tilbake. Hun føler at nærvær og blikkontakt lar energien flyte mellom mennesker.
Ørstavik har skrevet tolv romaner som er oversatt til 18 språk, og hun vunnet en rekke priser, blant annet Brageprisen og Aschehougprisen for hele sitt forfatterskap. Og den siste roman er alt nominert til Brage-prisen. Før ble jeg omtalt som familieforfatter, nå er jeg tydeligvis noe annet, slår hun fast. Men hun tar seg ikke nær av kritikerne. Hun er mest opptatt av at folk leser bøkene hennes og er veldig glad for folk møter opp når hun kommer på besøk.
Neste forfattermøte i denne serien er med Ingrid Storholmen 25. mars og omhandler historiske tendenser i ny norsk litteratur, men allerede 5.mars er det mulighet å høre om eventyr og sagn fra Nordmøre og Romsdal.
