Enkelte hevder at tåka har forhindret det normalt klare utsynet fra toppen av Haugen. Med dagens solblanke utsikt kan slik argumentasjon klart tilbakevises.
I denne utgaven av Fra toppen Haugen er det nok snarere drømmer og filosofi som settes under lupen; forhåpentligvis med noen mer eller mindre interessante og uventede finter. Tippeligaen er godt i gang. Hjemmelaget har allerede gjort unna tre kamper, og står med seks poeng etter disse tre kampene. Enkelte har overfor undertegnede uttrykt skuffelse etter hjemmetapet mot Odd, men jeg har forsøkt å henlede oppmerksomhetene mot fjorårssesongen og situasjonen etter de første tre kampene i fjor. Da var nemlig også et tap mot Odd og seks poeng fasiten. Sånn sett er vi med andre ord på skjema. Som alltid har teamet på toppen av Haugen absolutt tillit til Tor Ole og hans disposisjoner, og selv vi fikk litt smånerver etter skadene på Gulbrandsen og Bakenga ser ting (spille- og resultatmessig) aldeles utmerket ut. Personlig vil vi nok muligens anføre en forsiktig kritikk og antyde at innslaget med KissCam i hjemmekampen mot Odd antagelig var årsaken til tapet, men da KissCam ikke dukket opp i 2. hjemmekamp mot Ålesund antar jeg at gjenintroduksjonen av denne fullstendig tåpelige pauseunderholdningen var et aldri så lite arbeidsuhell fra en ellers aldeles utmerket speaker.
Et annet spørsmål som fotballinteresserte kolleger og venner ofte tar opp er MFKs muligheter i årets europeiske turneringer. Enkelte har tatt den helt ut og spurt: «Får vi noen gang se MFK i finale i Champions League?» Fra et fotballfaglig ståsted må jeg nok innrømme at et slikt utfall neppe er videre sannsynlig. Men, og dette er muligens et hovedpoeng i denne artikkelen, det finnes råd.
Vi driver med mye rart på toppen av Haugen, også filosofiske betraktninger, til og med i et visst faglig perspektiv. Av og til kommer resultater av forskning til de merkeligste anvendelser, også innen fotballverdenen. I fjor publiserte en sentral medarbeider på toppen av Haugen et lite stykke arbeid i en filosofijournal – en internasjonal sådan. «The Oxford Philosopher» har et navn som høres både tungt og tillitvekkende ut, men vi må nok være ærlige. Denne forskningsjournalen har et flott navn, men er ung og frisk. Så ung og frisk at den ikke engang gir publiseringspoeng i det norske tellekantsystemet.
Nok om dette, det er og blir et sidespor i denne sammenheng. Poenget er snarere innholdet i denne artikkelen. Her lanserer forfatteren et tenkt dataprogram – enkelt sådan, som lager bilder på dataskjermen. En kan tenke på en dataskjerm som bestående av billedpunkter, og gjennom et passende program kan en lett som bare det generere alle tenkelig farger på hvert av punktene på skjermen. Når alle punkter har fått en farge framkommer et «bilde». Ved å løpe gjennom alle mulige kombinasjoner av farger for alle billedpunkter framkommer dermed alle tenkelig bilder som resultater fra dette dataprogrammet. Neste steg – når alle tenkelige bilder er generert – er å sette sammen alle tenkelige sekvenser av dette store (dog endelige) billedantallet. Dette gir generering av alle mulige (og umulige) filmer. Og her kommer vi (langt om lenge) til poenget.
Champions League finalen mellom MFK og Barcelona vil da måtte dukke opp, selvsagt i den versjonen der Sander Svendsen som moden 28-åring scorer seiersmålet, men også den versjonen der samme Svendsen bommer på straffesparket som sørger for Barcelona-seier. Så, det finnes råd for de av oss som drømmer om MFK – Barcelona i en eller annen virkelig og/eller virtuell framtid.
I praksis vil dette selvsagt aldri bli realisert. Til det er vår tilmålte tid i universet alt for kort.
Andre ville nok ha anvendt dette programmet på andre måter; til å observere sin egen fødsel, kanskje også død eller den versjonen en fikk toppkarakter på avgangseksamen og ikke en skarve 4-er. Et annet interessant poeng illustreres kanskje også i dette eksemplet: En kan kanskje få følelsen av at det må finnes uendelig mange både bilder og (ikke minst) filmer. Slik er det imidlertid ikke. En data eller TV-skjerme har et endelig antall punkter og jeg har i alle fall foreløpig ikke sette et operativsystem og grafikkort som håndterer et uendelig antall farger. Dermed vil antallet bilder som genereres bli endelig. Det samme gjelder selvsagt filmer. Med utgangspunkt i et endelig antall bilder vil en sammensetning (ulike sekvenser) av bilder også gi et endelig antall slike sekvenser. Ustyrtelig mange, ja, men allikevel endelig i antall. Om ikke annet burde dette gi tydelig beskjed om hvor mye større uendelig er enn endelig.
I artikkelen diskuteres også andre aspekter, relasjonen til en reell virkelighet kontra en virtuell virkelighet både i fortid og framtid, for eksempel. Antageligvis var det nok denne diskusjonen som gjorde at undertegnede faktisk fikk innpass i filosofenes rekker.
La meg bare for å helle litt kaldt vann i blodet til overoptimistiske Moldesupportere minne om at om vi finner MFK – Barcelona med Sander Svendsen som avgjørende målscorer i CL-finalen, finner vi også Ålesund – Barcelona, eller kanskje enda verre; RBK – Barcelona med eller uten Sander Svendsen, da som RBK-spiller og gjerne som avgjørende målscorer.
Fortsatt god MFK-sesong.
(For de som måtte ønske å lese originalartikkelen er den selvsagt tilgjengelig: http://theoxfordphilosopher.com/2014/07/01/the-feasibility-spyglass/)
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.