Det finnes ikke et land i verden med absolutt ytringsfrihet, sa professor Frank Aarebrot torsdag.

Aarebrot, som er professor i sammenlignende politikk ved Universitet i Bergen, var invitert av Bjørnsonfestivalen og Møre og Romsdal fylkeskommune til å snakke om ytringsfrihetens grenser. Han fortalte at selv om ytringsfrihet er nedfelt i grunnlov og konvensjoner, inneholder de alle viktige unntak slik som oppfordring til kriminelle handlinger, ærekrenkelser, straffbar rasisme, blasfemi, flaggskjending og pornografi.

Aarebrot innledet med å si stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde mente at det burde få konsekvenser for hans stilling som professor at han hadde betegnet Tybring-Gjedde som en xenofob. Når det er tale om mobbing er det vanlig å legge til grunn hva mobbeofferet følte, fremfor hva mobberen direkte sa. Når det er tale om ærekrenkelser og rammene for ytringsfrihet, er utgangspunktet det motsatte. Tybring-Gjedde forstod dette som et synonym for rasist og fremmedfientilighet, mens det egentlig betyr frykt for fremmede.

Det er ikke uten grunn at alle rasister, alltid innleder med å si «jeg er ikke rasist, men …». Dersom de ikke gjør det vil de kunne bli straffet etter rasismeparagrafen, sa Aarebrot. En av de få straffesakene om dette er Hvit valgallianse som ble dømt for rasistiske utsagn i deres partiprogram.

Aarebrot fortsatt i rasisme-sporet. Det er en grunn til at Anders Behring Breivik sitter på isolat uten kontakt med sine medfanger. Årsaken er at han i sitt manifest direkte skriver at han ønsker å bruke sin notoritet til å etablere et nettverk med likesinnende som skal gjennomføre lignende handlinger. Manifestet beviser at han har tenkt å benytte sin ytringsfrihet til å oppfordre til alvorlig kriminalitet. Det Breivik åpenbart ikke skjønte er at det ikke gjelder ytringsfrihet i slike situasjoner. Det nytter ikke for han å klage på brevkontroll og soningsforhold, så lenge han har avslørt hva hans intensjoner er.

Aarebrot ønsket å kaste ut en brannfakkel. I saken om den pornografiske romanen Uten en tråd la Høyesterett vekt på at verket var gitt ut anonymt. Jens Bjørneboe hadde skrevet boka fordi han trengte penger til et huskjøp, men han ville opprinnelig ikke vedkjenne seg den. Da verket ble forbudt i Norge fikk det stor oppmerksomhet i andre land og boka solgte så bra at Bjørneboe til slutt stod frem som forfatter. Mange mener i dag at Høyesterett ikke burde ha lagt vekt på om verket var utgitt anonymt eller ikke. De burde vurdert litterær kvalitet opp mot pornografiske referanser. Aarebrot mener imidlertid at Høyesterett er inne på noe viktig og viser til Fjordmann som var Breiviks inspirator.

Før terrorhandlingen var det påfallende at Breivik var mer tilbakeholdende og hadde en mer «høvisk» form enn hva den anonyme Fjordmann hadde. Aarebrot mener at dersom man skriver under fult navn, så bør man ha videre ytringsfrihet enn dersom man gjemmer seg bak et alias. Han er derfor enig med Høyesterett i at dette må tillegges vekt. Av den grunn mener han det er vanskelig å forstå at stiftelsen Fritt Ord velger å støtte Fjordmann økonomisk, selv om han nå også er kjent under Peder Are Nøstvold Jensen.