Med hjemmelagets strålende prestasjoner i Istanbul friskt i minnet, og forventning om flere gode opplevelser i Europaligaen, er humøret på topp. Veien opp til toppen av Haugen synes lett, og jeg griper meg i å småplystre på «Her kommer Molde».
Saker som tidligere har skapt noe irritasjon, som for eksempel dannelsen av en storkoalisjon i hjembyen etter lokalvalget, betyr lite. 1-3 i Istanbul var en prestasjon så formidabel at jeg tviler sterkt på om MFK kan toppe denne historisk. Selv 1-1 resultatet på Mallorca på 90-tallet, som ga CL-spill, framstår nå i et blekere lys. Fortsatt gjenstår imidlertid trenerspørsmålet, denne akk så viktige beslutningen.
De fleste kjenner vel forhistorien. Erling Moe ble ansatt som Tor Ole Skulleruds etterfølger i noe – som sett utenifra – kan karakteriseres som kjapt. Om kjapt betyr kjapt og gæli skal vi slett ikke ha noen mening om her oppe over tåka, men behovet for en fast ny trener (som altså skal sitte lengre enn planen for Erlings vedkommende synes å ha vært) er antagelig fortsatt tilstede.
Trener på prøve er intet nytt fenomen i gamlelandet. Den kanskje mest kjente av dem alle, Egil Drillo Olsen ble i sin tid ansatt nærmest som vikar, med et mer eller mindre uttalt budskap om at «vi får se hvordan det går» som del av ansettelsesvilkårene. I ettertid har det vært mer enn antydet at Drillo fikk tre prøvekamper; «og så får vi se …». Disse omtalte prøvekampene ble spilt i 1990 og Kamerun var (så vidt jeg kan huske) første motstander. Kampen endte 6-1 til Norge. Kamerun var faktisk et godt landslag på denne tiden. De hadde gledet en hel verden i VM i forkant, og Roger Millas seiersdans husker antagelig de fleste fotballinteresserte som kan erindre tilbake til forrige årtusen. Jeg husker denne kampen riktig så godt. Ja, ikke spillere og målscorere selvsagt, men følelsen.
Følelsen av et norsk landslag som spilte skjorta av en mostander som hadde spilt jevnt med (og slått) storheter som Argentina i en VM-turnering kort tid i forveien. En følelse som mer enn antydet at her har man kanskje funnet veien til målet. Riktignok en trener med aparte politiske synspunkter. En trene hvis trenerfilosofi syntes helt motsatt av hans egen filosofi som spiller. Joda, mange paradoksale – og kanskje til og med absurde – beskrivelser av denne mannen. Men, kampen ga håp, håp om et norsk herrelandslag i fotball som kunne utrette noe.
Egil Olsen ble altså ansatt på prøve og i følge ryktene var dette en reell prøvetid. Seieren mot Kamerun var (øyensynlig) slett ikke nok for beslutningstagerne. En overbevist (og ikke minst tydelig) kommunist, måtte bevise mer. Det gjorde da også Drillo. Etter seire 3-1 og 3-0 mot henholdsvis Tunisia og Kypros, ble han til slutt formelt ansatt som landslagstrener.
Erling Moes Molde hadde ikke tapt på fem kamper i Tippeligaen (to av de tre siste var vunnet), før tapene mot Strømsgodset og Stabæk. Men skitt au, slikt får en tåle. Laget har kvalifisert seg inn i Europaligaen og CV-en toppes selvsagt med fantasiseieren over Fenerbache. Som Drillo, hvor mye mer må Erling vise før han faktisk vurderes som reell kandidat for et fast trenerengasjement?
Joda, vi har såpass hukommelse her på toppen av Haugen at vi husker vår skjønnmalte beskrivelse av Bob Bradley. Jeg tok meg vel til og med den friheten å ønske ham velkommen til Molde. Men, av og til må selv dette teamet (med undertegnede i spissen) innrømme feil. Og jeg frykter en tabbe av de sjeldne denne gangen.
Her har gullkandidaten ruslet fredelig rundt på Aker stadion hele tida. Erling er mannen. Ikke bare har han etter hvert prestert så det holder sportslig med laget. Hans opptreden mot media og på pressekonferanser er mer enn tillitvekkende. Med sjelden klarhet og en god porsjon humor turnerer han både norske og internasjonale journalister med den største selvfølgelighet. Hans kommentar til spørsmålet om hva som skjer etter at vikariatet er avsluttet på pressekonferansen før en av bortekampene i kvalifiseringen til Europaliagen er ubetalelig.
«I drar vel for å trene Barcelona eller Milan.» (Fritt oversatt fra engelsk.)
Her har vi altså en trener som verken prediker revolusjon eller engasjerer seg i uendelige dribleserier, og som i tillegg presterer. Saken er closed, problemet er løst. MFKs nye trener er klar.
Om nå Bob-Bob allikevel skulle takke ja, (Kjell Inge Røkke synes å ha interesse for saken, VG-lenke) kan kanskje gutta gå i to-spann? Bob som hoved- og Erling som hjelpetrener. Det må jo bli en aldeles fortreffelig kombinasjon. En vakker forening av fotballfaglig kvalitet og styrke hos Bradley og lokal kunnskap, kontinuitet og lun humor hos Moe. Hva annet kan en klubb i svak motgang be om?
Heia Molde!
(En stor takk til kollega Oskar Solenes som med kreative innspill og ekte fotballglede har deltatt i diskusjonen som dannet grunnlag for denne artikkelen.)
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.