Avstandene er store i dette landet, sies det.
Geografisk er de selvfølgelig det, men det er andre avstander som er like viktige. Avstander i språk, erfaringer, kunnskaper og perspektiver. Disse avstandene er mindre i Norge enn i kanskje noe annet land i verden. Jeg tror verdien av det er like viktig som gass og olje.
Jeg var på en lokal eiendomskonferanse for ikke lenge siden. Temaet var Lean (i bygge og eiendomsbransjen) og mange av innlederne snakket om medarbeiderinvolvering, og hvor effektiviserende det er at arbeidsprosessene i og mellom organisasjoner er åpne, enkle og involverende.
Med min forskerbakgrunn blir jeg like ofte observatør som aktiv konferansedeltaker på slike arrangementer. Slik også denne dagen. Kanskje burde jeg ha festet meg med at det kvinnelige innslaget blant innlederne var lavt, men det som var like illustrerende var kleskodene. En ting var at det å skille innlederne fra tilhørende var vanskelig, en annen at kleskoder som vi forbinder med formelle roller og posisjoner og innflytelse var visket ut. Slips var knapt å se, og gensere og dongeribukser var på scenen flere ganger. Kleskoden på konferansen understreket konferansens tema. Jo mindre avstandene er mellom oss, jo smidige kan kommunikasjonen og arbeidsprosessene bli.
I starten av denne uken hadde jeg gleden av å delta på en studietur til München, arrangert av Norsk-Tysk Handelskammer. Av 26 deltakere var det ti fra vår region, fra iKuben-bedrifter, Høgskolen i Molde og Molde Kunnskapspark. Temaet var Industri 4.0, den tyske industripolitikken for framtidens industri, der integrert produksjon knytter sammen intelligente maskiner, produkter, lager- og logistikksystemer gjennom digitalisering.
Første dag var et seminar med hovedsakelig tyske innledere. Fra akademier og forskningsinstitutt. Menn med mørk dress og slips foredro for en kjønnsmessig blandet norsk tilhørerskare i smart casual. Mitt kjennskap til tysk akademia hadde fått meg til å legge et slips i kofferten, men der ble det også liggende. Heldigvis. I den norske gruppen var jeg komfortabel uten.
Ikke noe galt sagt om Tyskland som ledende industriland i Europa, men foredragene etterlot ikke inntrykk av at tysk industri har kommet veldig langt i digitalisert integrert produksjon. Det som tiltrakk seg mest oppmerksomhet var de organisatoriske forutsetningene for å greie det som noen nå omtaler som en industrirevolusjon. En av slipsmennene foredro om «Industry Workers of Tomorrow». Han tegnet et bilde av at framtidens organisasjoner og ansatte vil måtte bli mer fleksible og autonome fordi digitaliseringen krever mer sømløs kommunikasjon – ikke bare mellom maskiner, men også mellom mennesker. Jeg opplevde at de mørke dressene så større utfordringer i dette enn vi med åpen skjortehals gjorde. Ja, disse ekspertene på tysk industri avslørte at formelle og tungrodde organisasjoner nok var en viktig årsak til at det tyske Industri 4.0 toget knapt har forlatt stasjonen.
Neste dags bedriftsbesøk hos industrikonsernet MAN, en av verdens ledende produsenter av tunge lastevogner og busser, endret ikke bildet vi fikk dagen før. Det ble flere menn, flere dresser og flere slips, og en produksjonskjede som ikke imponerte regionens bedriftsledere. Det var lite som tydet på at «internet of things» og digitalisert produksjon var i ferd med å skape revolusjon i selskapet med over 55 000 ansatte.
Noen uker før studiereisen inviterte jeg noen av våre utenlandske studenter på middag. Hjemme hos meg. Bare at jeg kan gjøre noe slikt, sier vel noe om oss nordmenn. Og om Norge. Iallfall om Molde. Jeg skjønte at det var en uventet opplevelse for dem. At de som studenter kunne bli invitert til rektor. Det kunne ikke skjedd i Frankrike, der de kom fra. Jeg var selvfølgelig interessert i å vite hvordan de opplevde høgskolen, Molde og landet vårt. Ett av de viktigste svarene var høy tillit. Våre lave terskler. At det hos oss er åpen tilgang til personer og stillinger de knapt kan henvende seg til i sitt hjemland.
En engelske kollega fortalte meg for noen år siden at når han møtte nye folk var det naturlig å fort finne ut vedkommendes klassebakgrunn. Selv han, en meget romslig brite, klassifiserte folk etter sosial bakgrunn, som grunnlag for videre kommunikasjon. Et helt vanlig trekk på de britiske øyene, mente han.
Sammenlignet med disse store og mektige nasjonene har vi fordeler fordi vi har mindre avstander mellom folk. Lav «power distance» – ifølge kulturforskeren Geert Hofstede, som utallige studenter har hatt på pensum – gjør at kommunikasjonen mellom folk går lettere og blir mer demokratisk. Det betyr også at vitenskapelig kunnskap spres lettere, og diskuteres mer på mer kritiske og kvalifiserte måter.
Vi mennesker er flinke til å skape avstander, og vi trenger egentlig ikke internasjonale sammenligninger for å vise det. Også vi som jobber ved høgskoler og universiteter gjør ofte det. Mange utvikler et språk som gjør det vanskelig å snakke med andre enn de som er innenfor faget, eller til nød andre innenfor akademia. Vi skaper avstander. Vitenskaper og fag krever sitt eget språk, men de krever ikke språk som ikke kan oversettes. Likevel er vi ikke alltid ivrige oversettere. Vi krever heller at studentene lærer språket. Og okker oss aldri så lite over politikere, bedriftsledere og journalister som ikke kan sette seg skikkelig inn i sakene. Kanskje fordi det er tryggere slik. Slik kan vi holde omverdenen på avstand.
Det er ingen selvfølge at korte avstander også i framtiden skal prege det norske og være olje for kunnskapsproduksjon, innovasjon og velferd. Vi ser i dag at mange møter den aktuelle flyktningsituasjonen med mistenksomhet, og en «vi og dem» retorikk som skaper avstander og reduserer vår mulighet til å utnytte ressursene til det som kan bli våre nye landsmenn. Det oppleves kanskje tryggere slik, men det er ikke i akademias ånd at rase og religioner skal øke «maktdistansen» mellom folk. Fordi det reduserer våre muligheter til å lære og til å utvikle verden.
Dessverre opplever vi også klare tendenser i offentlig sektor, inkludert vår egen, til at avstandene blir større. I ly av kvalitetsfanen ser vi at en økende del av ressursene i sektoren kanaliseres inn mot de største byene og universitetene, og mot nye forsknings- og administrasjonseliter. Lille Norge skal bli verdensledende både her og der, og virkemidlet er større organisasjoner med – nødvendigvis – lengre avstander. Men om ikke kunnskapen når ut og tilpasses der den kan brukes, blir den heller ikke omsatt i innovasjon, velferd og gode samfunn. Kunnskap er makt, men makt kan også skape avstander som hindrer at kunnskapen brukes til befolkningens beste. Det er vel ikke bare Senterpartiet som har skjønt dette?
PS: På vei hjem fra Tyskland, på flyplassen i München, dro jeg kjensel på et ansikt blant passasjerene som ventet på avgangen til Oslo. I dongeribukse, seilersko, blazer og åpen skjorte. Etter litt refleksjon kom jeg fram til at det var en tidligere norsk politiker som jeg kjente fra TV-ruten. Petersen? Høyrepolitiker! Var ikke han utenriksminister en gang? Men hva var fornavnet? Jeg kom ikke på det, selv ikke da det viste seg at han også havnet på rad 22, dog ikke på min side. Jeg slo meg til ro med at det interessante egentlig var at i Norge reiser selv tidligere utenriksministre på turistklasse. Sammen med sin kone og oss andre. Uten noe vakthold. Uten noe fast track. Jeg, og ingen andre passasjerer heller, så det ut til, hadde der og da ikke noe å ta opp med den tidligere ministeren. Men hadde vi hatt det, kunne vi lett gjort det. Er ikke det et gode i dette landet? Som vi ønsker å beholde?
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.