I vinterpausene benyttes mye Fra toppen av Haugen-tid til grubling. Mangelen på fersk norsk fotball mulig- og nødvendiggjør en slik strategi. Riktignok er vintersportssesongen i full gang, men siklende langrennsløpere eller radmagre skihoppere blir tafatte substitutter.

Teamet på toppen er altså fortsatt trofaste mot idretten med stor F; Fotballen. Derfor brukes mye av tida til grubling, grubling på de store spørsmålene. Hvordan kunne Danmark bli europamestere i 1992 uten en gang å være ordentlig kvalifisert? Hvorfor er England stadig favoritter til å vinne mesterskap når de ikke har prestert på 50 år? Men, det største (og kanskje til og med viktigste) av alle spørsmål har vi fortsatt ikke fullgode svar på: Hvor blir det av Kina?

Per i dag ligger Kina på 82. plass på FIFA-rankingen, omgitt av «storheter» som Qatar, Libya, Irak og Montenegro. Kinesiske klubblag har prestert svakt i asiatiske klubbturneringer og herrelandslaget har kvalifisert seg til en eneste VM-turnering; i 2002. De tapte alle kamper, og scoret ingen mål i den turneringen.

Merkelig nok har kineserne prestert svært godt på andre arenaer. De har vist mer enn tenner både i håndball, basketball og kvinnefotball, men også i individuelle idretter som friidrett og svømming.

Hva er det med herrefotballen? Hvordan kan det ha seg at verdens mest folkerike land – (og ikke minst i de senere åra) verdens økonomiske maktsentrum – har prestert så ufattelig dårlig på fotballbanen? Her oppe i nærheten av skyer og stjerner har vi brukt uvanlig mye tid på dette spørsmålet. Er det det politiske systemet? Er kommunismen uforenlig med lagidrett på høyt nivå? Neppe. Sovjetunionen ble jo i sin tid de første europamestere og kvalifiserte seg omtrent til alle mesterskap de forsøkte på. Tsjekkoslovakia ble også europamestere, mens verken Polen, Bulgaria eller Romania omtrent ikke har vært i nærheten av hva de prestere under jernteppets dager.

Hva med kultur og historie, har kineserne alternative idretter som er tradisjonsrike og sånn sett kan hindre prestasjon og interesse for spillet over alle spill? USA med sine selvdefinerte verdensmesterskap og India med cricket er eksempler på at kultur, tradisjon og historie absolutt kan påvirke spillets popularitet. Nei, det ser slett ikke slik ut. Da Kina kvalifiserte seg for sitt første og eneste fotball-VM i 2002, solgte kinesiske kjøpmenn 170 millioner ekstra TV-er, og seertall over 300 millioner ble registret. Interesse og engasjement synes derfor ikke å være mangelvare som for eksempel i USA eller India.

Som vanlig velger vårt team en uvanlig innfallsvinkel. Figur 1 (over) antyder at vi tar dette problemet på alvor. Her plottes alle registrerte lands FIFA-ranking mot folketall. Som figuren antyder står to land i en ekstrem særstilling; Kina og India. Vi lar inderne i fred. De er som kjent både gode og ikke minst interesserte i cricket. Kineserne framstår dermed som «hyper outliers». (En «outlier» defineres i statistisk metode som en unormal observasjon.) Et vanlig triks i statistikken er å utelate «outliers», bl.a. for å se effekten på en enkel analyse som for eksempel en regresjonsanalyse – som for øvrig er gjennomført i figuren. Resultatet av å utelate folkerepublikkens sønner og døtre, samt hinduenes høyborg – India, framkommer i Figur 2:

Figuren gir noe mer klarhet. R² øker eksempelvis dramatisk fra 0,001 til om lag 0,04, en økning med en faktor på neste 25! Størrelsen på R² indikerer (ikke overraskende) at det er langt mer enn folketall som bestemmer kvalitet på fotballbanen, men eksersisen bekrefter i hvert fall Kinas helt spesielle posisjon i fotballfamilien. En annen morsom kuriositet er at modellen treffer Brasil ganske godt. Puttes antall brasilianere inn i modellen (201 millioner). Får vi -0,1323 x 201 + 34,843 = 8,25. Brasil ligger på 6. plass på FIFA-rankingen. Enda mer «spooky»; Sverige med sine 9 millioner innbyggere oppnår en modell-ranking på 33,6, noe som er svært nær dagens faktiske plassering på 34. For de som er ustyrtelig opptatt av å begrense flyktningestrømmen antyder modellen også (jfr. -0,1323x) at en økning i folketallet i Norge på 10 millioner vil forbedre FIFA-rankingen med ca. 13 plasser. I alle fall en uvant innfallsvinkel i den pågående flyktningedebatten. J

Men, dette er selvsagt bare lek med tall. Svaret på vårt fundamentale spørsmål – Hvor blir det av Kina? – synes lengre unna enn noen gang. Denne gangen har vi måttet skifte beite, for i alle fall å nærme oss det vi tror kan være en plausibel forklaring. Vi benytter sjelden tid på storpolitiske emner på toppen av Haugen. Geopolitiske strømninger og trender forblir gjerne uberørt av vår stadige søken etter mer kunnskap om fotball. Men, denne gangen har vi bitt i det sure eplet og studert Kina med økonomiske briller. Mange har kanskje fått med seg at det kinesiske verdipapirmarkedet har oppvist en ustyrlig ustabilitet i det siste. Som et resultat av denne ustabiliteten har kinesiske myndigheter introdusert interessante reguleringsordninger, ifølge Reuters.

Her synes panikken å ha tatt kinesiske finansielle beslutningstagere. Det er kun en metode som hjelper i en slik situasjon; å kjøpe aksjer. Det å forsøke å tvinge markedet til å endre oppfatning om kinesiske verdier ved å gjøre aksjehandel vanskeligere sender et overtydelig signal til kinesiske investorer om at troen på et oppsving – eller i verste fall en stabilisering – er ikke eksisterende. Å pisse i buksa for å holde varmen framstår som en særs vellykket strategi i sammenlikning.

Kanskje er kinesernes forståelse av marked og konkurranse fortsatt ikke helt slik den bør være? I så fall kan kanskje dette være en årsak til at kinesisk fotball fortsatt strever i motbakke. Forståelse av marked og konkurranse er nemlig en vesentlig faktor for å lykkes i fotballens edle kunst.

Uansett, før eller senere kommer kineserne. Og da kommer de antagelig godt. I framtida vil nok verdens viktigste kamper bli spilt i Kina og unge europeere vil drømme om å bli profesjonelle i Shanghai og Beijing. Her på berget er vi nok allikevel mest opptatt av at om kun en måneds tid ruller MFK i gang igjen mot Sevilla, forhåpentligvis med en snarlig avklaring av spillerlogistikk vedrørende Kamara, Høiland og Singh.

Heia Molde!

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.