20. september slippes HiMoldes Ole Davis Brask, May Østby og Atle Ødegård nye fagbok om vernepleie: «Vernepleierens kjerneroller – en refleksjonsmodell».

– Boka har en refleksjonsmodell og er rettet mot vernepleiere, vernepleiestudenter og andre som jobber med faget. I arbeidet med boka kom vi fram til fire kjerneroller, som vi mener kan kaste lys over vernepleierens mest sentrale roller, sier førstelektor Ole David Brask.

De fire rollene forfatterne peker på i boka er partnerrollen, ansvarsrollen, brobyggerrollen og pådriverrollen. I alt 16 vernepleiere har bidratt til boka med praktiske eksempler fra yrkesutøvelsen som illustrerer dilemmaer og utfordringer vernepleiere møter.

– Ved å peke på fire kjerneroller har vi satt ord på noe som vi tror mange vernepleiere vil kjenne seg igjen i, sier førstelektor May Østby.

Brask sier at f.eks. partnerrollen, som har selvbestemmelse og brukermedvirkning som sentral verdi, kan gi dilemmaer i forhold til vernepleierens ansvarsrolle, som kan innebære bruk av tvang og makt.

– Også i våre dager forekommer ulovlig bruk av tvang, sier Østby.

I boka er pådriverrollen eksemplifisert med en historie om en bruker som åpenbart er feilplassert på sykehjem.

– Da kjemper vernepleieren blant annet for at brukeren skal bli omplassert, forteller Brask.

RELATERT: Den tydelige vernepleieren

Professor Atle Ødegård sier at forfatterne har arbeidet med boka i tre år. Den utgis av Fagbokforlaget.

– Mye av faglitteraturen for vernepleiere finnes som antologier, med ulike tema relevant for vernepleieren, mens vi landet på å gi en sammenhengende løsning belyst med gode praksiseksempler sier Ødegård.

Brask ønsker at boka skal bidra til økt grad av bevisstgjøring blant vernepleierne.

– Refleksjonsmodellen er et analyseverktøy som for eksempel kan hjelpe vernepleieren itil å tenke: «Nå må jeg bytte til en annen rolle», sier Brask.

Her er et utdrag av et av praksiseksemplene fra boka, hentet fra kapitlene om ansvarsrollen:

«Denne historien handler om Nora, som er ei jente med utviklingshemming i slutten av 20-årene. Hun har ikke noe verbalt språk. En dag skulle Nora og jeg på kino, noe hun gledet seg masse til. Da vi var vel framme, oppdaget vi at døra var stengt. Kinoen hadde ikke åpnet enda. Jeg forsøkte å forklare Nora dette, og at vi fortsatt skulle på kino. Vi måtte bare vente litt, vi hadde kommet for tidlig. Det virket ikke som Nora skjønte det jeg forsøkte å forklare, og hun begynte å spytte og sparke på døra. Nora er relativt sterk og kraftig, og sparkene ga derfor en god del gjenlyd. Andre som også skulle på kino kom til, det var foreldre og barn, og de stilte seg i kø utenfor døra, bak oss. Jeg fortsatte mitt forsøk på å forklare at vi må vente litt, og brukte i tillegg tegn og bilde av kino som vi hadde med. Nora fortsatte med spytting og sparking på døra, og hun spyttet også meg i ansiktet. I tillegg snudde hun seg mot barna, og spyttet i retning av dem. Jeg valgte da å ta tak i skuldrene til Nora og føre henne vekk fra døra, og bort fra de andre, ca. 15–20 meter. Nora ytte motstand, hun ville fortsatt stå fremst ved døra, men kroppen min stod i veien.

Min tanke med å gjøre dette var hovedsakelig å skjerme både Nora selv og de som stod sammen med oss. Jeg følte der og da at dette var den eneste rette måten å gjøre det på. Jeg kunne ha bedt henne gå vekk fra døra, og pekt i en retning dit jeg ville at hun skulle gå, for å unngå å gå fysisk i kroppen på henne. Jeg så likevel ikke dette som noe alternativ, da hun spyttet meg i ansiktet. Barna begynte å stirre på henne, og uten at jeg direkte la merke til det, så kan det være at noen av dem også følte seg utrygge. Jeg var også usikker på om situasjonen kunne eskalere. Jeg tenker at denne situasjonen kunne ha utviklet seg annerledes om jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde. Ikke minst kunne hun blitt utsatt for mer stigmatisering enn det hun kanskje allerede hadde blitt. Det kunne ha endt med at hun skremte noen av de andre som stod i køen, også små barn. Atferden hennes kunne eskalert, slik at hun for eksempel hadde ødelagt døra med sine spark, eller hun kunne ha krenket andre enn meg med spyttene sine.»