I anledning det forsmedelige tapet mot RBK og de etter hvert så positive norske bidragene i friidretts VM, starter vi semesteret med en dyptgående analyse av høydehoppingens[1] og – ikke minst –  høydehoppernes problemer.

Høydehopping er nemlig både spennende og ikke minst vakkert å beskue. Det er riktignok noe tid siden vi nordmenn fikk oppleve ære og berømmelse i grenen, representert ved både Hanne Haugland (VM-gull i 1997 i Athen) og Steinar Hoem (EM-gull i 1994 i Helsingfors), men grenen har noe ved seg av estetikk og spenning som alltid har vært gjenstand for behag på toppen av Haugen.

Det er imidlertid noe aldeles grunnleggende feil ved høydehopp. Selvsagt ikke med grenen som sådan, men med konkurranseformen. Sammen med stavhopp er nemlig høyde den eneste grenen der alle utøvere avslutter konkurransen med å mislykkes. Med unntak av vinneren (som for øvrig også som oftest avslutter med ikke å passere lista, men som faktisk kan la være å hoppe på neste høyde), vil nemlig alle utøvere avslutte en høydekonkurranse med å rive. Hvilken depressiv utgang!

I de aller fleste andre øvelser, ikke bare i friidrett, avslutter vinneren med stil; enten ved å passere målsnøret først, eller med et kast eller lengdehopp, som riktignok ikke alltid er lengre enn vinnerkastet eller vinnerhoppet, men som i alle fall ikke er total-bom. Dessverre gjelder ikke dette høydehopp. Forrige helgs verdensmester på herresiden, Mutaz Ezza Barsim, avsluttet sin hittil størst dag på idrettsbanen med tre nokså klare riv på 2,40. Vi kan ikke annet enn å se det deprimerende i en slik idrettsgren, og må nok innrømme at rykter om skjørlevnet og uvanlig omgang med rusmidler i høydeleiren, både representert ved den gamle svenske mester Patrik Sjöberg, og ikke minst legenden Javier Sotomayor, kanskje er svært så forklarbart.

Som vanlig i denne typen saker rives hele teamet på toppen av Haugen med i en kollektiv empatisk og kreativ rus, og tar fatt på saken med morderisk løsning i blikket. Hvordan kan vi avhjelpe disse stakkars sjelene med en konkurranseform som alltid dømmer dem til avsluttende mislykkethet? Det må da gå an å finne en annen måte å organisere høydehopp på? Kanskje til og med  en reorganisering med en lykkeligere og langt mindre depressiv utgang enn dagens system gir.

For en gangs skyld legger teamets grunnlegger og pater familias all kledelig beskjedenhet på hylla og sier det som det er: denne gangen kom ideen fra undertegnede. Og, ideen kom fra uventet hold – auksjonsteorien. Antagelig er ikke alle lesere familiære med begrepet hollandsk auksjon, så la oss derfor kortfattet introdusere begrepet. De aller fleste kjenner nok til engelsk auksjon, der en start med å by lavt, og der auksjonen avsluttes når ingen flere byr. En hollandsk auksjon, som etter sigende har vært benyttet og fortsatt benyttes i salg av tulipaner fra Amsterdam, er på mange måter motsatt. Her starter en med et urimelig høyt bud, og annonserer synkende priser helt til en kjøper signaliserer kjøpsvilje. Dette signalisere avslutning av aksjonen og transaksjon påfølger. Vi kunne sagt mangt og mye om både hollandske, engelske og andre mer eksotiske auksjoners matematiske egenskaper, men skal droppe å plage leseren mer med dette akk så fascinerende temaet.

Hva med å anvende en lignende mekanisme i høydehoppkonkurranser? En start altså med å legge lista så høyt at ingen med sikkerhet kan hoppe over; for eksempel. 2.50 for menn i dag, og rope ut høydene i synkende stil; 2,49, 2,48 o.s.v. Utøverne velger så å annonsere valg av høyde for å anvende sitt første forsøk. Går den første hopperen som velger å hoppe over, er han vinner. Dagens system med tre forsøk på hver høyde må selvsagt også endres. Vi mener at hver utøver bør få tildelt en gitt mengde forsøk å anvende i hele konkurransen før start – for eksempel fem – og disse forsøkene brukes da rimeligvis opp etter hvert, selvsagt etter utøvernes ønsker. Den store fordelen med dette systemet er selvsagt at vinneren går ut av konkurransen med å hoppe over lista, ikke rive. Og dette gjelder faktisk alle utøverne i konkurransen.

I tillegg belønnes selvsagt også vinneren med å bli ferdig først, og kan åpne champagnen og starte festen mens taperne fortsatt driver og hopper.

Enkelte av fra toppen av Haugens medlemmer ble så begeistret for forslaget at de sammenlignet det med Gunder-metoden i kombinert og Jo Nesbøs grønne strek i hoppbakken. Det var faktisk ingen ende på komplimentene.

Da gjenstår det vel bare å vente på at IAAF introduserer denne måten å hoppe høyde på. Vi legger ikke skjul på at denne formen for høydehopp nok kan skape nye og mer komplekse taktiske problemer for hopperne, men her holder vi i alle fall på til alle har passert en list. Kanskje kan dette gi sårt tiltrengt mentalhygiene for deprimerte høyde og stav-hoppere. Idrettsutøvere som alltid har levd i en hverdag der utgangen har vært å mislykkes.

På tross av tapet for RBK (det er fortsatt mange poeng og ikke minst interessante plasseringer både i cup og serie å kjempe om) – Heia Molde!

[1] Analyse og konklusjoner gjelder for øvrig også for stavhopping og –hoppere.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen og Arve Hjelseth er spaltister i Panorama.