Etter det forsmedelige landslagstapet mot Tyskland har humøret vært litt labert på toppen av Haugen. Ikke engang godt vær og sjeldent vakker utsikt har kunnet skape optimisme og humør. 

Av HAUGEN og KNUT P. HEEN (medforfatter)

Dette skulle imidlertid endre seg raskt som følge av kollega Knut P. Denne tidligere Træff-stopper og hedersmann visste råd for hvordan de negative tankene kunne vendes til noe positivt.

Denne dagen ble jeg som vanlig tiltalt med et rop: «JO-HAUGEN, jeg har en idé!» Jeg reagerte ikke på denne åpenbare fornærmelsen, men Knut P. ga seg ikke og gjentok: «LIST-HAUGEN, jeg har en VELDIG GOD idé!» Jeg ble nysgjerrig, og greide som vanlig ikke å dy meg.

«Hva gjelder det, Knut?» spurte jeg.

Knut gliste fælt, og lanserte ideen sin:

«Jeg har funnet ut hvordan det norske herrelandslaget kan sørge for å begrense ethvert tap til 3-0. Det sikrer vi ved å sørge for at en suspendert spiller til enhver tid sitter på reservebenken. Når resultatet blir for ille, for eksempel når vi ligger under med 5, setter vi inn den suspenderte spilleren, og rapportere feilen etterpå og ender opp med å tape 3-0. Dette er tydeligvis straffen som FIFA ilegger et lag som ikke kan holde orden på suspensjoner. Norges U21 seier på 5-0 over Kosovo ble som kjent endret til tap 3-0.»

Knut P. var ivrig, og snakket nærmest på inn-pust. Jeg ble fascinert av ideen, og syntes vel egentlig at dette var nokså kreativt. Men jeg tillot meg å spørre: «Tror du ikke FIFA sjekker om reserver er spillerberettigede før kampen, da?»

Knut Peder fnyste: «I kampen mellom Norge og Kosovo sjekket de jo ikke engang startoppstillingen, Ajer startet jo i kampen.»

Jeg ga meg selvsagt ikke så lett, vi akademikere elsker jo å krangle. «Se her Knut, se på regelboka.» Jeg viste ham følgende utskrift av NFFs reglement:

«Her står det ingenting om 0-3, og jeg tror vel strengt tatt at både FIFA og UEFA ser muligheten for slike triks som du foreslår, og vil antagelig straffe Norge knallstrengt om din strategi skulle bli gjennomført i en virkelig kamp. De kunne for eksempel, gi oss – 20 poeng i trekk. Da ville vel slike krumspring koste mer enn de smaker?»

Knut P. ga seg imidlertid ikke: «La du merke til hvor fornøyd Lars Lagerbäck så ut i intervjuene etter 6-0 mot Tyskland? Han virket nesten som om resultatet var akkurat slik han ønsket det.»

«Det er litt rart at du sier det,» svarte jeg. «Jeg fikk nemlig akkurat den samme følelsen.»

Han virket merkelig sikker på at kvalifisering til neste EM var innen rekkevidde,» sa Knut P.

Kan det tenkes at vi er inne på noe her? Var tapet mot Tyskland planlagt? Kan det tenkes at en klok svenske har lurt hele nasjonen trill rundt? Hvorfor skulle vår svenske landslagstrener ønske å tape, og tape stort mot Tyskland?

Det vi kan slå fast, er at VM-kvalifiseringen var avgjort i god tid før denne kampen. Sånn sett betydde resultatet lite. Et tap mot verdens beste lag har, som kjent, også liten negativ effekt på FIFA-rankingen, og dersom man (av en eller annen merkelig grunn) skulle ønske å tape en kamp, var vel dette kampen å tape.

Kan det tenkes at det har vært uroligheter og uenighet om systemer og strategi i spillergruppa? En mer gjennombrudds-hissig stil har som kjent en del negative effekter for enkeltspillernes mulighet for å framvise teknikk og kløkt i de kampene som tross alt er deres viktigste. En midtbanespiller som stort sett ser ballen gå over seg, har begrenset mulighet til å vise seg fram for Barcelona-speiderne på tribunen. Dette var jo en velkjent problemstilling under Drillo-epoken.

Det er slett ikke utenkelig at overgangen fra diktlesning og romantiske kortpasninger under Per Mathias ble vel stor for enkelte norske fotballspillere, og at vilje og lyst til å gjennomføre Lagerbäcks oppskrift kanskje ikke var helt slik Lars L. ønsket. I så fall gir skrekkresultatet mot Tyskland  vår svenske venn uante muligheter framover. Han kan jo når som helst minne spillerne (eller enda bedre; journalistene) om hvordan det gikk mot Tyskland. Den verste katastrofen i Norge siden 9. april. Vi vil vel tro at det skal bli uhyre vanskelig å opponere mot Lagerbäcks beslutninger vedrørende uttak og spill-strategi framover. Om vi hadde hatt ansvaret for landslaget, ville en slik maktsituasjon ubetinget vært å foretrekke.

Hvordan greide så vår svenske venn å oppnå det han ønsket. Tja, han ville vel vunnet uansett. Enten ved å tape kampen, eller om det utrolige skulle skje, at Norge slo Tyskland i Stuttgart. Dessuten skal det ikke all verden til for å tape i fotball mot tyskerne (de vinner jo som kjent alltid), og et uttak av Moi og Møller-Dæhlie med sentrale defensive oppgaver burde vel tilsi at våre ville spekulasjoner kanskje ikke er helt i tåka.

Uansett, vi ser med optimisme og tro fram mot neste kvalifiseringsspill – EM-sluttspillet i 2020 i 13 byer i 13 land (60-års-jubileum må vite) – der deltar nok Norge med en svensk trener som humrer i skjegget.

Heia Norg!

PS. Det faktum at kampen ble spilt den 4/9, mens vårt forrige skjebnesvangre møte med germanerne skjedde den 9/4, får nok de mer konspiratorisk opptatte leserne til å tenke sitt.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.