Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) tok avstand fra  IT-professor Kai A. Olsens uttalelse om «late som»-undervisning i en debatt på Dagsnytt 18 mandag kveld.

Se og hør Dagsnytt 18-debatten mellom Nybø og Olsen her (NRK TV) – fra 43 minutter ut i sendinga.

Bakgrunnen for debatten mellom de to var et innlegg HiMoldes Kai A. Olsen samme dag hadde på trykk i Dagens Næringsliv, om lav kvalitet i høyere utdanning. I innlegget sammenlignet Olsen UH-sektorens kandidatproduksjon med sovjetiske traktorfabrikker, der fabrikkene fikk betalt uansett om traktorene virket eller ei.

Les hele Olsens innlegg i Dagens Næringsliv lengre ned i artikkelen.

– Vi er avhengige av å få denne strømmen, ta opp disse studentene med dårlige arbeidsvaner, late som vi underviser de, få de gjennom. Noen flinke, men veldig mange da hagler gjennom studiet, sa Olsen i debatten.

Da Nybø senere hadde ordet, sa hun at vil ta avstand fra «at man skal late som om man lærer de noe». Hun sa i debatten at høyere utdanning ikke er bare for eliten, og at i et kunnskapssamfunn må de store massene ta utdanning.

Til Panorama sier Olsen at han fortsatt syns at «late som»-undervisning er dekkende for situasjonen.

– Så lenge vi tar opp studenter på studier de åpenbart ikke er kvalifiserte for, så later vi som vi underviser, sier Olsen.

Olsens innlegg i Dagens Næringsliv 11.06.18:

«Kvalitet i utdanning – lite lønnsomt

Christine B. Meyer ønsker å heve kvaliteten i norsk høyere utdanning (DN, 6.06.18). Det er et prisverdig mål. Problemet er at finansieringssystemet gjør det opportunt å velge en lavkvalitetsmodell. Istedenfor å arbeide for å tiltrekke seg de gode studentene, slik de beste universitetene i utlandet gjør, kan det i Norge være mer hensiktsmessig å satse på kvantitet. Med åpne studier, der alle kommer inn, kan en opprettholde et høyt antall av studenter. Mange vil ha dårlig bakgrunn. Det ser ikke ut til å være noe stort problem. Ved å redusere kravene får vi likevel igjennom de fleste.  Det gir gode inntekter. Det blir som gamle sovjetiske traktorfabrikker. De ble betalt pr traktor, ingen krevde at traktorene skulle virke.

Skal en optimalisere forretningsmodellen kan en ansette lektorer, som underviser på fulltid, istedenfor dyre professorer, som også skal ha tid og penger for å forske. Aller best er det å bruke timelærere som er langt billigere enn faste ansatte.  Likevel, om en rendyrker en slik modell kan en få kritikk for lav forskningskvalitet. Det kan en løse ved å ansatte en knippe professorer, gjerne utenlandske, som har en høy publiseringsfrekvens. Et billig tiltak er å ha mange professor II stillinger. For noen hundre tusen kan en da få en professor fra utlandet, som signerer sine vitenskapelige publikasjoner også med den norske institusjonen. Dette gir gode publikasjonspoeng.

Det vi ser er at stykkprisfinansiering gjør det mest lønnsomt å levere lav kvalitet. Nå vil det selvfølgelig finnes fagfolk som kjører sin egen linje, for eksempel med å sette høye krav til studentene. Noen klarer dette ved å bruke mye tid på undervisning og veiledning. Det vil gå ut over forskningstid og muligheter til opprykk. Andre ender opp med store strykprosenter, noe som kan sette faget, og kanskje også studiet, i fare om ikke tilgangen på studenter er stor nok.

Interessant nok har studentene også tilpasset seg lavkvalitetssystemet. Mange bruker bare 20-30 timer i uken på studiet. Isteden tar de seg lønnet arbeid ved siden av. Da kan de opprettholde en langt høyere levestandard enn om de var fulltidsstudenter. For de fleste går dette bra. De kan fortsatt konkurrere om de gode karakterene. Her blir de også hjulpet av at de fleste institusjonene, til tross for lavere kvalitet ved inntak og begrenset innsats fra studentene, har valgt å gi gode karakterer, spesielt på mastergrader. Når fire av fem får toppkarakterene A og B sier det seg selv at disse blir oppnåelig også med begrenset innsats.

Har det konsekvenser at mange velger lavkvalitetsmodellen, i praksis at de ”traktorene” en produserer ikke fungerer? Det vi ser er at næringslivet, som skal ta i mot mange av de ferdige kandidatene, allerede har satt inn tiltak. De tester søkerne, også faglig. Da faller noen igjennom. Vi ser dette ved at det i dag både kan finnes arbeidsledighet og ledige stillinger innen samme fag. Arbeidsgiverne kompenserer også for manglende kunnskaper ved å gi intern opplæring til de som ansettes. Og mange krever mastergrad istedenfor bare en bachelor. Det er lurt. Masterstudentene representerer den beste halvdelen av bachelorstudentene og koster ikke særlig mye mer.

Skal vi løfte kvaliteten i dagens utdanningssystem må vi enten fjerne stykkprisfinansieringen eller innføre kvalitetstester. Det siste kan gjøres med nasjonale eksamener og nasjonal sensur. Da får vi i hvert fall en nasjonal standard. Men dette vil ha kostnader. Ikke minst vil det føre til en sementering av utdanningen. Det blir vanskeligere for en institusjon å velge sine egne veier, og det kan ta lang tid før en får tatt opp nye ideer og nye fag. Så kanskje det er bedre å revurdere dagens finansieringssystem, dvs. om en ønsker kvalitet?

Kai A. Olsen, professor i informatikk, Høgskolen i Molde, Universitetet i Bergen og Oslo Met.»