For et par måneden siden ble jeg oppmerksom på at noe var i ferd med å skje i vår nabokommune, kommunen for de naturglade. Jeg hadde hørt litt om det før: Gondol opp til toppen av Nesaksla.

Første gang jeg hørte om det, humret jeg lett. Dette kunne umulig bli en realitet, like umulig som et alpinanlegg i Eikesdalen eller skianlegg opp mot Steinberget i Isfjorden.

Men nå kunne jeg lese at det faktisk kunne komme til å skje, og ikke bare nok med det: Et såkalt landskapshotell og spabasseng [1] skulle Nesaksla kunne tilby turister på endeløs jakt etter lett tilgjengelige og uanstrengte opplevelser, og instavennlige utkikkspunkt. Jeg tenkte på den lille steinhytta som så mange ganger har møtt meg etter den fantastiske vandreturen over Romsdalseggen. Dette var noe ganske annet, og det hadde nesten gått meg hus forbi.

Kanskje var det heller ingen grunn til å rope høyt om dette, for alle var visstnok enige om at dette var en god idé [2]. Hele kommunestyret, naturvernere, den lokale turistforeningen og alle som ønsket kommunen vel, var enige om viktigheten av å utvikle Åndalsnes og fjellene rundt som en destinasjon, som det så fint heter. Økt verdiskapning basert på turisme blir sett på som helt nødvendig for å sikre fremtiden, og en gondolbane er løsningen.

«Vi må skape for å dele», sa ordføreren i Dagsnytt 18 her om dagen [3].  Klask opp en såkalt pendelbane, og vips så renner inntektene inn og det er skapt noe som kan deles. Det kalles fremskritt. Dessuten skulle gondolbanen bygges som Norges første basert på bærekraftprinsipper, ifølge prosjektlederen. Det «bærekraftige» i prosjektet handler ifølge daglig leder i Romsdalen AS om selve utbyggingen, hvor det skal være «infrastruktur uten naturinngrep» og «sporløs utbygging», og deretter «miljøsertifisert drift» [4].

Det høres jo fantastisk ut, og alle bør være glade.

Debatten skjøt likevel fart, og det viste seg at ikke alle var så enige likevel. I hvert fall ikke fjellfolket med Stein P. Åsheim i spissen, ingen hvemsomhelst altså. Han skrev at prosjektet var «et hån mot alt som har å gjøre med bærekraft, grønne verdier og miljøbevissthet» [5]. Kanskje burde «verdens beste kommune for naturglade» bry seg om synspunkter fra den kanten? Men det mente tydeligvis ikke ordfører og styreleder for Romsdalen AS. For bygging av gondolbane opp Nesaksla handler jo om fremskritt må vite, og de som er uenige i denne utbyggingen ser bare «begrensingene» og tar «to skritt tilbake» [6]. Hvorfor i alle dager skal vi høre på disse bakstreverske sinkene som ikke ønsker fremskritt og utvikling? De representerer vel ikke fremtiden?

Det er en interessant debatt, og på ingen måte ny, for det er i bunn og grunn en debatt om verdier. I mange år har miljøvernere møtt motstand fra dem som representerer «fremskrittet». Vi har alle hørt historier om Alta-aksjonen, og Mardøla-aksjonen hvor Arne Næss måtte bæres vekk for å bane vei for anleggsmaskinene. I nyere tid har diskusjonene rundt konsekvensutredning av Lofoten vært et hett tema.

Likevel har mange små og store utbygginger av uberørt natur blitt gjennomført de siste tiårene uten de store diskusjonene. Næringsvirksomhet, arbeidsplasser og økonomi har som regel vunnet på bekostning av naturvern.

Den kortsiktige økonomiske nytten har syntes å være lettere å forholde seg til enn behovene til fremtidige generasjoner.  Som filosofen Arne Johan Vetlesen formulerer det: «Den varslede katastrofe er ennå for fjern i tid og rom, ja for abstrakt, til at de som forbruker mest opplever faren som overhengende nok til å endre adferd.» [7]

Det internasjonale naturpanelet (IPBES) har i en nylig rapport kartlagt tilstanden til jordas natur og biomangfold, og konkluderer med at tapet av natur er en like stor trussel som klimaendringene [8]. Til tross for at vi i Norge liker å fremstå som best i klassen, har vi betydelige utfordringer knyttet til artsmangfold og vern av skog, vann og vassdrag.

Mine foreldre og deres forfedre kommer fra et område som har opplevd betydelige inngrep i naturen i forbindelse med vannkraftutbygging i etterkrigstiden. I oppveksten tilbrakte familien mye tid på hytta ved Stormyrbassenget, som er et område som ble neddemmet i forbindelse med Røssåga-utbyggingen på 50- og 60-tallet. Denne utbyggingen ble gjort for å sikre kraft til Jernverket i Mo i Rana, hjørnesteinsbedriften i regionen.

Jernverket representerte den gang fremskritt og fremtiden, og det forsvarte de store naturinngrepene. På de mange turene vi hadde til hytta (som for øvrig var uten både strøm og vann), husker jeg at jeg hang over ripa på robåten og kikket ned på veier på bunnen av innsjøen, hvor fiskegarnene våre satte seg fast i det som tidligere hadde vært grønne trær i et naturlig landskap. Lengre ned i vassdraget levde mine forfedre ved den kjente fossen Stabbforsen, som forsvant med kraftutbyggingen. Gamle bilder fra Helgeland Museum [9] viser en tidligere naturperle som ble ofret når landet skulle bygges. På 70-tallet møtte vi fremdeles turister som lette etter den forvunnede fossen. Min storebror, som var modig og kunne mest engelsk, fortalte dem at «it was gone by an accident». På en måte hadde han jo rett.

Jens Stoltenberg sa i sin nyttårstale i 2001 at de store vannkraftutbyggingenes tid var forbi. Det skulle imidlertid vise seg at tiden var absolutt ikke forbi for de noe mindre utbyggingene. Eksempelvis er det i Hemnes kommune, hvor ovennevnte Røssåga ligger, omsøkt og innvilget småkraftkonsesjoner for en produksjon på ca 175 GWh, dvs. det doble av årsforbruket i kommunen [10]. Dette til tross for at dette er en relativt liten kommune som allerede har hatt store inngrep som følge av vannkraftutbygginger. (Ifølge NVE produserer Statkraft 3, 1 TWh i kraftverkene i Hemnes kommune.) Elver blir lagt i rør, og veier bygges.

Et av mange gode barndomsminner var da min mor og jeg gikk fra Bryggfjelldalen, min fars hjemsted, til Leirskaldalen, min mors hjemsted, via Fagerlidalen. En vakker dal med uberørt natur nær Okstindbreen med sine majestetiske nunataker, deriblant Nord-Norges høyeste fjell, Oksskolten. Denne sommeren vandret jeg ned til samme område med min familie, og så til min store forskrekkelse at Fagerlidalen var ødelagt av en stygg vei.

Et raskt søkt viste at Statkraft anla veien i forbindelse med en nyere kraftutbygging i området. I Statkrafts konsesjonssøknad ble det anført at arbeidet skulle gjennomføres uten vei. Statkraft valgte likevel å lage vei, og nå ligger veien der som et stort sår i landskapet [11]. Det er kanskje et lite eksempel, som kanskje betyr noe for bare noen ganske få. Men det er dessverre ikke et spesialtilfelle. Det forteller at nok et stykke norsk natur har måttet vike for det som kalles fremskritt, og for å dekke vårt økende forbruksbehov.

Det er ulike argumenter for å bygge en gondolbane og for å bygge ut fornybar energi som vann- og vindkraft. Helt grunnleggende handler det likevel om det samme: Hvordan skal vi mennesker forholde oss til naturen vi er en del av? Ser vi på naturen som en ressurs for å oppfylle menneskelige (kortsiktige) behov, eller på noe som er til ikke bare for vår skyld? Ifølge Arne Næss’ dypøkologiske perspektiv har utfoldelsen av og velferden til alt menneskelig og ikke-menneskelig på jorden en verdi, og mennesket har ingen rett til å redusere mangfoldet av livsformer unntatt for å tilfredsstille vitale behov [12].

Hva er så vitale behov?  Når det gjelder vannkraftutbygging, er vi avhengige av energi for å opprettholde vår velstand, og kan det påstås at Norge skal bidra til den globale dugnaden mot utslipp av klimagasser ved å produsere ren energi for å erstatte forurensende kullkraft i andre land. Men det kan også hevdes med god grunn at vårt energiforbruk er altfor høyt, og at vi bør fokusere på å redusere energiforbruket fremfor å bygge ut nye anlegg som ødelegger naturen som vi er en del av.

Gondolbane er kanskje enda mer diskutabelt. Kan vi forsvare et stort inngrep på Nesakla med at det er et menneskelig vitalt behov å bli transportert opp til toppen av et fjell? For meg er det dette som er det grunnleggende spørsmålet.

Turisme er i sin natur problematisk fra et økologisk perspektiv. Turisme bidrar til å endre naturen og til klimagassutslipp, uten at vi kan påstå at dette dekker vitale behov hos oss mennesker. Men med økt velstand, og billige og effektive transportløsninger, har også turismen økt, og representerte i fjor åtte prosent av de totale klimagassutslippene [13]. I tillegg kommer negativ påvirkning av biomangfold, hvor turisme representerer en industri med store utfordringer [14] .

Fjellturismen, som den gamle Turistforeningen er basert på, startet med at velstående mennesker oppsøkte uberørt natur for vandring og rekreasjon. Denne bruken av naturen kan for så vidt også betraktes som unødvendig for menneskenes eksistens, og menneskene som bodde i disse fjellområdene så også med undring på disse folkene som sløste energi på å vandre i fjellheimen.

Likevel vil jeg si at de tradisjonene og forholdet til naturen som Turistforeningen bygger på, er vesentlig forskjellig fra satsingen vi nå ser på masseturisme flere steder i vårt langstrakte land. Med de vakre fjellene tiltrekker Romsdalen mange fjellinteresserte som ønsker å befinne seg i uberørt natur og etterlate minst mulig spor etter seg, i tråd med disse tradisjonene. Dette er nærmere økoturisme, som forhåpentligvis vil bli fremtidens turisme. Det er åpenbart ikke disse som er målgruppen for en gondolbane.

Turistindustrien må som mange andre bransjer betrakte sine forretningsideer ut i fra et bærekraftperspektiv. Enhver region som ønsker å basere sin verdiskapning og sine arbeidsplasser på masseturisme, må tenke seg om: Er det dette som vi skal basere vår fremtid på?

Da holder det  ikke å sette merkelappen «bærekraftig» på noe som faktisk slettes ikke er det.

Referanser

1. Siem, A.Ø., Kan bli spabasseng og landskapshotell, Åndalsnes Avis, 15. juni 2019.
2. Siem, A.Ø., Klart politisk fleirtal for Romsdalsgondolen, Åndalsnes Avis, 2019.
3. NRK, Strides om gondolbane til Nesaksla, Dagsnytt 18, 6. august 2019.
4. Siem, A.Ø., -Den aller første i Norge, Åndalsnes Avis, 20. juni 2019.
5. Aasheim, S.P., Kanskje verdens første bærekraftige gondolbane!! Ingen har sett lignende!!, Åndalsnes Avis, 24. juni 2019.
6. Hustad, L.O., Noen ser mulighetene – andre begrensningene!, Åndalsnes Avis, 29. juni 2019.
7. Vetlesen, A.J., Veksten er problemet, Aftenposten, 7. april 2009.
8. Vissgren, J. and I.E. Fjeld, Ny rapport om naturens tilstand får FN til å slå alarm: – Vanvittig skummelt, NRK, 6. mai 2019.
9. Helgeland Museum. Vannkraftutbyggingene i Hemnes- Rana- og Hattfjelldal kommuner. 2018.
10. Hemnes kommune. Vannkraft i Hemnes kommune. 2017, .
11. Naturvernforbundet Nordland. Anmeldelse av Statkraft Energi AS for brudd på konsesjonsvilkårene for Kjensvatn kraftverk i Hemnes kommune, Nordland 2014.
12. Næss, A., Økologi, samfunn og livsstil : utkast til en økosofi. 1976, Oslo: Universitetsforlaget.
13. Gabbatiss, J., Tourism is responsible for nearly one tenth of the world’s carbon emissions, The Independent, May, 7 2018.
14. Hall, C.M., Loving nature to death, in Tourism and the anthropocene, M. Gren and E.H. Huijbens, Editors. 2016, Routledge: London, England p. 52-73.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriv fast i Panorama.