Sterkt skuespill av Stine Robin Eskildsens bærer Evig søndag på Teatret Vårt, som er basert på Linnéa Myhres bok med samme tittel.
I Evig søndag spiller Stine Robin Eskildsen rollefiguren Lina, en ung blogger som sliter med spiseforstyrrelse og depresjon. I teaterstykket følger vi henne i monologs form over et kalenderår. Dette året er – slik stykkets tittel gir en indikasjon på – relativt begivenhetsløst, men i Linas indre raser en tankestorm knyttet til mat og kontroll, selvmord, alt og alle hun «hater», og mye mer.
Scenografien er enkel, effektiv og bloggrelatert: Et stativ av den typen man finner i mindre fotostudioer holder oppe et hvitt bakgrunnspapir som også faller ut over gulvet. Dette er Linas univers, som hun ruller rundt i og på, og hvor hun kan ta bilder av seg selv med kamera og fjernutløser.
Bakgrunnspapiret blir tatt i bruk som tegnepapir av Lina i forestillingen. Hun tusjer opp omrisset av kroppen sin på det, kalenderen for året vi skal følge, og hun bruker det til å skrive ned noe tekst.
I tillegg til Lina selv, er det særlig Linas undulat og mamma vi blir kjent med i monologen, som også byr på flere drypp av den svarte og særpregede humoren som medvirket til at Linnéa Myhre stakk seg ut som blogger allerede for ti års tid siden. Enkelte i salen lo også flere ganger godt under premiereforestillingen, noe som er nær imponerende med tanke på at spiseforstyrrelse og depresjon er lidelser som hver for seg kan ha dødelig utfall for den som rammes.
Skuespiller Stine Robin Eskildsen makter å bringe troverdig liv, latter og gråt til rollefiguren Lina, til hennes psykiske lidelser, til en kaotisk og tvangspreget tankeverden, og til en ganske stusselig hverdagsdesperasjon hvor det aller meste kretser rundt Linas navle. Eskildsen leverer rett og slett en veldig god skuespillerprestasjon.
Eskildsens spill veier noe opp for det denne teaterforestillingen mangler, nemlig drama. Historie, eller handling, er det ikke mye av her, selv om skidringen av et liv med psykisk sykdom er overbevisende og sterk. Det går f. eks. bra med Lina til slutt, men hvorfor gjør det det? Hvor er vendepunktet i denne fortellingen?
Rent visuelt har forestillingen et slags klimaks i form av en lysdesign som illustrerer dagslys når Lina etterhvert beveger seg ut av osloleiligheten, for bl. a. å si unnskyld for uvøren sinnablogging, og for å pante alle Pepsi Max-flaskene hun har satt til livs i ensomhet. Et lite skritt for et menneske, men et stort skritt for Lina, skal vi forstå. Antagelig har både tid og terapi virket positivt for Linas del, kan jeg anta, når hun helt til slutt i forestillingen omfavner livet.
Evig søndag er tidsriktig og politisk korrekt temateater om psykisk sykdom, som trolig kan appellere til både ungdom og unge voksne (og deres foreldre) med interesse for temaet. Programmet til forestillingen inneholder aktuelle telefonnumre som til Molde legevakt, BUP Akutt Molde, Mental Helse, Kirkens SOS og Barneombudet med flere – samt en artikkel signert psykologspesialist Marie Midtsund – så det er ikke tvil om at Teatret Vårt tar sitt publikums psykiske helse på alvor.
Men uten Linnéa Myhres kjendisstaus og originaltekstens relativt gode salgstall, hadde neppe noen laget teater av dette.
**************************
Evig søndag, Teatret Vårt i Molde
(Spilletid 1 time og 15 minutter)
Basert på bok: Evig søndag av Linnéa Myhre
Dramaturg: Mari Moen
Regi: Kristina Kjeldsberg
Scenografi og kostyme: Mari Watn
Komponist og lyddesign: Andreas Catjar
Lysdesign: Steinar Lohne
Skuespiller: Stine Robin Eksildsen
Anmeldelsen er basert på premiereforestillingen onsdag 28. august.