Koronatiden har gitt et pusterom i et travel hverdag. For noen har det også gitt mulighet for å gjøre ting man normalt ikke gjør.

Jeg startet et prosjekt som hadde lyst mot meg i det lille syrommet mitt i kjelleren en god stund. Nordlandsbunaden som skulle broderes til yngstejentas konfirmasjon til neste år. Stoff og tråd lå klart i posen sin, fint overbragt fra min mor ved en av mine turer nordpå. Prosjektet som skulle vise at jeg dugde til noe mer enn å være et moderne menneske med kontorjobb dominert av upraktisk (les intellektuelt) arbeid, og en fritid fylt med fysiske utskeielser i håp om å begrense det fysiske forfallet som følge av den stillesittende jobben.

Akkurat dette prosjektet skulle overbringe en stolt håndverkstradisjon til neste generasjon, som min mor gjorde da hun broderte min bunad. Hvor vanskelig kunne det egentlig være? Jeg hadde jo tross alt lært meg brodering av bæsta da jeg ennå var ei lita jente. Men det er mange år siden, skulle det vise seg.

Det skulle koronaisolasjon og dårlig påskevær til at prosjektet fikk sin smertefulle start. Etter hvert tryllet jeg frem, ikke en vakker tradisjonsrik prydsøm, men snarere et rikt utvalg av gloser som ikke egner seg på trykk, men som muligens kan forsvares med at jeg tross alt er nordlending.

Jeg sydde og tok opp igjen gjentatte ganger, noe som gjorde tråden utslitt og etter hvert ubrukelig. Den lange tråden hadde dessuten en lei tendens til å knyte seg, og nåla fant rett som det var veien inn i mine sarte tastaturhender.

Jeg kom i hug Alf Prøysens sang «Du skal få en dag i mårå», som forteller at «da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går». Det funker ikke helt sånn, tenkte jeg. Ingen blanke ark og fargestifter her i gården. På denne bunaden ble alle bladene og stilkene forskjellige, med sin egen personlighet. Jeg grudde meg til at jeg skulle starte på blomstene, med sin kompleksitet og synlighet. Etter hvert som timene gikk, steg min beundring for alle kvinner (og menn?), som sitter og broderer bunader til alle de bunadelskende nordmenn. For en elendig timebetaling de må ha. Dette kommer i alle fall til å bli tidenes dyreste bunad.

For det er jo slik vi er blitt vant å måle arbeide, i penger. Hvis noen kan brodere denne bunaden til en lavere pris enn meg, er det ut i fra en økonomisk betraktning helt feil at jeg skal sitte og bruke den verdifulle tiden min på dette. Jeg skal jo bruke min utdanning og hjernekapasitet til noe langt mer høyverdig arbeid enn dette. Enda billigere enn å la flittige norske husfliddamer (eller herrer) brodere, er å sette arbeidet ut til et lavkostland, som den rike delen av verden har gjort med det meste av arbeidsintensive aktiviteter.

Men akkurat når det gjelder bunader, er det visst ikke helt innafor. Bunader skal jo broderes i Norge, det handler jo tross alt om nasjonaldraktene våre. Der må det vel gå en grense?

Nei, det gjør tydeligvis ikke det, har jeg til min overraskelse funnet ut. Ifølge en artikkel i VG fra 2017 er hele to av tre bunader produsert i lavkostland. Samtidig mener 73 prosent at nasjonaldrakten må lages i Norge. I en annen VG-reportasje blir vi ført inn i en bunadfabrikk i Ghana hvor de intervjuer en kvinne som broderer «nasjonaldrakter hun aldri har sett, fra et land hun aldri har vært». Ifølge en undersøkelse svarer 60 prosent av produsentene at det ikke er lønnsomt å få bunader brodert i Norge.

Dette er arbeide som er dårlig betalt, og som unge derfor ikke vil ha. Den eldre generasjon som har jobbet med dette blir dermed ikke erstattet, og løsningen blir å sette bort til land hvor det er billigere å produsere.

For det er jo det vi gjør med mye av det vi omgir oss med og bruker. Tilsynelatende bryr vi oss lite om hvor disse produktene produseres og hvor lenge de holder. Omløpstiden til produktene har blitt stadig kortere. Det er ingen vits i å investere dyrt i klær og gjenstander som fort blir umoderne og ukurante. Det gjelder særlig for klær, hvor motene endres ekstra fort. Med produkter som er raske og billige å produsere, følger også en bruk-og-kast-mentalitet.

Men med bunader er det annerledes. Det er et plagg som skal vare et helt liv, kanskje flere generasjoner. Bunaden handler om lange tradisjoner, om nasjonalfølelse og identitet. Den signaliserer tilhørighet til et land og en region. Når jeg sprader rundt med min nordlandsbunad blant alle romsdalsbunadene på 17. mai, føler jeg at jeg er en stolt nordlending selv om jeg har bodd andre steder størstedelen av mitt liv.

For det er der oppe i nord mine røtter ligger. Bunaden min har også sin egen historie. Jeg fikk den da jeg var konfirmant, brodert av min mor, og montert av en dame som mor kjente. Sjalet, med sine mange knuter, fikset jeg sammen med venninna mi som også skulle få ny bunad. Ti år etter konfirmasjonen ble bunaden brudekjolen min, etter å ha blitt justert litt ut på strategiske steder av en annen dame i nabolaget. Den har vært brukt i mine barns navnefester, den tas frem i bryllup og barnedåper, og selvfølgelig på selveste nasjonaldagen. Bunaden min har vært med på de fleste av livets store markeringer.

I tillegg til noen betenkeligheter vedrørende kvalitet, er tap av kompetanse er et sentralt argument for å beholde produksjon av bunader hjemme. Motstanderne av å flagge ut bunadsproduksjon argumenterer for at vi mister svært spesialisert kunnskap og håndverkstradisjoner. Dem som ivrer for å sette ut produksjonen fokuserer på den annen side at reduserte priser gjør at bunader blir tilgjengelig for mange flere, og at nettopp dette er en nødvendighet for å ivareta bunadstradisjoner. Om ingen ser seg råd til å kjøpe bunad, forsvinner i alle fall tradisjonen. Akkurat som at nordmenns kjøpekraft er blitt så mye lavere de siste tiårene.

Når vi skaffer oss noe, er vi vant til å vurdere priser opp i mot hverandre, og velge det vi tror gir oss mest for pengene. En bunad produsert i Norge koster reelt sett visstnok 100 000 kroner, mens en bunad produsert ute rundt 30 000. Med den prisforskjellen, og med tilsynelatende samme utseende, er det kanskje ikke så rart at en velger den billigste.

Men er det nå egentlig så stor forskjell om en syerske på et lite sted i Norge eller en ukjent kvinne i Kina eller Ghana har brodert den? Den stolte følelsen av tradisjon kan fort bikke over til en klam følelse av en mer usympatisk form for nasjonalisme.

Hunden ligger muligens begravet i begrepene kontekst og relasjon, to begreper som er tett knyttet til hverandre. I en verdikjede som er global, finner de ulike leddene i verdikjeden sted i ulike kontekster, med mennesker som ikke behøver å ha relasjon til mennesker i andre deler av verdikjeden.

De fleste av oss kjøper for eksempel våre smarttelefoner uten å ofre så mange tanker på de menneskene som produserer den, under arbeidsforhold som ingen av oss her oppe i nord ville kunne akseptere. Den geografiske oppstykkingen av verdikjedene har gitt store økonomiske fordeler for oss som forbrukere, men kanskje aller mest for de store multinasjonale selskapene.

Samtidig er det blitt skapt en følelsesmessig avstand til alt som har skjedd tidligere i verdikjeden før vi åpnet den fine hvite Apple-esken som gir den gode følelsen av eksklusivitet. Vi er behagelig frakoplet alt som ligger bak det ferdige produktet, være seg sjeldne mineraler, slitne arbeidere eller klimautslipp som følge av produksjon og transport av produktene rundt halve jordkloden.

I et slikt perspektiv er bunadsdebatten interessant, for bunaden er ett av etterhvert få produkter som vi forbinder med andre og dypere verdier enn en mobiltelefon som blir kastet på dynga etter tre-fire år, eller kortere. Diskusjonen om offshoring av bunadsproduksjon handler om konflikten mellom bunadens økonomiske verdi på den ene siden og verdien av relasjoner og kontekst som er knyttet til bunaden på den andre. Dette er verdier som omfatter tradisjoner, tilhørighet, kultur, identitet, og om de lange tidslinjer. Om dem som var før oss og dem som kommer etter.

En bunad som produseres i et globalt produksjonsnettverk har mistet mange av disse verdiene. Satt på spissen blir den til et hvilket som helst produkt som vi mangler en dypere tilknytning til, som i eksempelet med iPhone. Bunadene ser like ut, og håndverksmessig er nok kvaliteten på bunadene produsert ute vel så bra som om den var laget her hjemme. Likevel er ikke helt det samme, for vi har mistet noe viktig på veien. Verdiene som bunaden egentlig handler om.

Dette er litt av det jeg har grublet på mens jeg sakte, men sikkert, har kommet et stykke på vei med broderiet (dog ikke til blomstene ennå). Kompetansen min har økt, for det går litt fortere og det ser litt penere ut enn det gjorde i starten. Underveis kjenner jeg på følelsen av at jeg legger en del av meg selv i plagget, ikke bare slit og frustrasjon, men også en viss stolthet og glede over å skape noe med egne hender.

Forhåpentligvis klarer jeg å stå løpet ut, før post-koronaen slår for fullt inn over oss, med hektiske hverdager med avtaler, møter, powerpoint-presentasjoner, konferanser, referater, kjøring til og fra, shopping, venting på flyplasser, og alt det andre som er selve livet. Aktiviteter hvorav de fleste, fra et økonomisk perspektiv, har en høyere verdi enn å sitte i en stille krok og brodere et tradisjonsplagg til min stolte konfirmant. Forhåpentligvis kommer hun en gang i fremtiden til å sette pris på sin mors innsats og følelser som ligger innvevd i hvert lille, langt fra perfekte, men veldig personlige sting.

Om bare tiden strekker til.

Til lykke med nasjonaldagen!

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.