Det er med vemod høgskolemiljøet i Molde har mottatt meldingen om at Andreas Bachmann (1934–2021) er gått bort.

Av HØGSKOLEN I MOLDE

Andreas vokste opp på Senja. Etter fullført skolegang tok han fatt på økonomistudier, og som ung siviløkonom kom han til Molde og begynte som lektor ved Molde gymnas. I Molde møtte han sin kjære Liv Kari, og de to fikk et livslangt ekteskap sammen.

Andreas ønsket å styrke sin faglige kompetanse på høyere nivå. Han drog derfor til daværende NTH i Trondheim og gjennomførte studium til teknisk lisensiatgrad, som det het den gangen, og som gav han tittelen dr.ing. Etter å ha arbeidet en tid i forskningsmiljøet ved NTH, ble det tid for nye utfordringer.

I 1969 ble Distriktshøgskolen i Molde etablert, og Andreas ble tilsatt som undervisningsleder og den første faglige ansatte. Det formelle ansvaret var å bygge opp og utvikle fagområdet og det nye studiet i økonomi og administrasjon. Det var en formidabel oppgave i seg selv; men i praksis ble det like mye å bygge opp «DH» i Molde som institusjon.

I tillegg til det rent faglige, måtte undervisningslederen i starten også håndtere en rekke spørsmål av praktisk og administrativ karakter, når en ny høgskole på rekordtid skulle dras i gang, så å si på bar bakke i et fraflyttet hotell. Utrolig nok klarte Andreas å holde hodet kaldt og tanken ryddig i pionértiden, og han har mye av æren for en vellykket DH-satsing i Molde.

I sin egen faglige spesialisering arbeidet Andreas mest med kvantitative metoder og analyse-modeller for å strukturere og løse tekniske og økonomiske problemer. Terminologien var en annen den gangen, men i ettertid ser vi at hans fagkompetanse, sammen med transportfagene som kom litt etterpå, var et viktig grunnlag for det som senere generasjoner utviklet til spisskompetansen for Høgskolen i Molde – logistikk, og som førte til doktorgradsutdanning og status som vitenskapelig høgskole.

Andreas bygde grunnmur og la solide hjørnesteiner!

Det var ingen motsetning mellom teori og praksis i Andreas sitt virke. Han var sterkt opptatt av at kunnskapen skulle kunne brukes til å løse praktiske oppgaver i samfunns- og næringsliv, og la bl.a. til rette for studentarbeider i kontakt med lokale bedrifter. Han bidro til å styrke samfunnskontakt gjennom å ta på seg styreverv, både i det tidlige distriktshøgskolestyret og senere i Møre og Romsdal høgskolestyre; i sistnevnte var han også leder. Han deltok i utredningsarbeid på en rekke områder og ivret for at det ble gitt tilbud om høyskolekurs som desentralisert etter- og videreutdanning flere steder i fylket, ikke minst i Kristiansund.

I arbeidet for å sikre tjenlige lokaler var han også aktivt med, både når det gjaldt «Høvding-bygget» i sentrum og i tidlige faser med tilrettelegging for ny høgskolebygning i Kvam-området.

Til tross for travle arbeidsdager, hadde Andreas også et liv utenom jobben. Interessen for sjøen og båtliv bar han med seg gjennom hele livet, og det kom til å bli hans kjæreste hobby. Men hvis noen tror at han føk av sted på fjorden i cabincruiser med noen hundre hissige hestekrefter i hekken, så tar de skammelig feil. Det var skøyta med fredelig dunk-dunk motor som de trålet rundt med på kryss og tvers, og som gjennom en årrekke var nærmest et landemerke, der den lå på svai ved Cap Clara.

Noe foreningsaktivitet ble det også tid til, og her må særlig nevnes Molde Rotaryklubb, der Andreas var trofast medlem i mer enn 40 år og også var president.

Etter 18 år ved distriktshøgskolen var det tid for å skifte beite og møte en ny utfordring. Høsten 1987 ble Andreas tilsatt som fylkesskolesjef i Møre og Romsdal fylkeskommune. Han var tilbake i videregående opplæring, der han startet, og ringen var på en måte sluttet. Dette ble hans arbeidsplass fram til han gikk av med pensjon, og en lang og mangslungen yrkeskarriere var over – som lærer, forsker og administrator.

Når Andreas snakket, ble han lyttet til. Og det var så visst ikke høyt volum og store ord som lå til grunn for det. Hans væremåte var lavmælt og saksorientert, ordvalget alltid høflig og korrekt, og han hadde en befriende liketil og jordnær stil – aldri noe pompøst. På den måten vant han en utrolig tillit og respekt og det som gjerne kalles «naturlig autoritet». Han hadde ikke noe særlig behov for personlig PR i det ytre, men når sakene skulle avgjøres, var han som regel der, flink til å trykke på de rette knappene – og resultatet ble gjerne slik han ønsket det. Skulle vi lete etter ett enkelt ord som kan karakterisere Andreas, må det kanskje bli ordet «nøkternhet» – både i egen livsstil og opptreden overfor andre.

Vi har mye å takke Andreas for. Det gjelder selvsagt først og fremst høgskolen, der han ikke bare var fagperson, men institusjonsbygger og la mye av grunnlaget for videre utvikling fram mot dagens situasjon. Men Molde som by har også all grunn til å være takknemlig for hans innsats – for næringsliv, skoleverk, og ikke minst for at Molde i dag står fram som en profilert studentby med eventyrlige 3000 studenter – mens Andreas startet med ca. 40 stk. i 1969.

I dag er det trist at Andreas ikke lenger er blant oss, og tankene går til Liv Kari og familien. Samtidig vet vi at de gode minnene vil leve videre, og de skal vi ta godt vare på!