Landbruksoppgjøret avlyst. Matminister Olaug Bollestad ble historisk med tidenes mest kortvarige forhandling med norske bønder. Hva ville en Oskar Øksnes gjort for bondens inntekter når vi nå er på vei mot et «first price» jordbruk tilpasset grossister og matvarekjeder?

Denne våren var tiden inne for å fleske til for en KrF-politiker som sier hun er oppriktig glad i bøndene. I stedet ble det et skambud fra staten (900 mill.) og mistillit rundt utregningen og tallene i grunnlaget. Forhandlingene kom ikke i gang. Bondeorganisasjonene holdet seg unna.

Politikken fra 2014 med daværende matminister Sylvi Listhaug vant fram som statens tilbud. FrP er også foretrukken partner for KrF og V i storpolitikken. Større gardsbruk er atter vinneren. De små i landbruket må arbeide mer på dugnad.

Resultatet blir færre bruk i distriktene, dag for dag, og det hele er i strid med inntektsgapet, slik Stortinget har bedt om. Det blir færre midler til investeringene som er nødvendige i Stortingets krav om løsdrift. Politikk og tilbud er i utakt og et unødvendig politisk spill er en del av valgkampen. Sentraliseringen er ennå stor innen landbruket.

Et historisk tilbakeblikk passer inn her. De eldste blant oss husker Oskar Øksnes (1921—1999), som arbeidet og bodde i Molde i mange år, og som var bøndenes beste medspiller i 1970-årene som landbruksminister i Ap-regjeringen ledet av Nordli.

Øksnes var født i Kvam i Nord-Trøndelag og kom til Møre og Romsdal som fylkesagronom i 1963. Han overtok etter Gunnar Solli, som var en institusjon i landbruket med 43 års virke. Øksnes var fylkeslandbrukssjef i vårt fylke mellom 1963 og 1975. Han var statssekretær på tampen av Gerhardsen-epoken og han ble fylkeslandbrukssjef i Nord-Trøndelag en periode før Odvar Nordli ringte.

Det førte til landbrukspolitikk med distriktsvinkling.

Forløpet til regjeringsarbeidet var at han som leder av det regjeringsoppnevnte «Utvalg for vurderinger av støtteordningene i landbruket» la grunnlaget for store endringer av norsk landbrukspolitikk. Det kom en NOU i 1974 med følgende opplegg: Et aktivt og livskraftig landbruk skal være fundamentet for distriktenes framtid.

Oskar Øksnes var svært populær i møte med grasrota. Han trakk et stort antall interesserte til politiske møter. Folk flest fikk møte en helstøpt fagmann som landbruksminister. I tiden som utvalgsleder var det EF-striden som pågikk. Han hadde høye tanker om markedsadgang og det å være innenfor tollmurer. EF-medlemskap var det beste for jordbruk, skogbruk og fiske, hevdet Øksnes.

Hovedargumentet var at norske bønder i et europeisk politisk og økonomisk samarbeid kunne satse mer på foredling av bondens produkter. Bøndene stemte uansett tvert nei. De kunne bli slått ut av billig import.

Fiskeriminister Knut Hoem gikk ut av regjeringen i januar 1972 som følge av forhandlingsresultatet med EF. Det hører med til bildet når primærnæringene sammenlignes.

Oskar Øksnes kom med en ny landbrukspolitikk som slo an. Han var ikke bare en framifrå landbruksøkonom og administrator; han hadde politisk teft også. Følgende kritiske kommentar i Høyre-avisa Adresseavisen i en opphetet valgkamp er morsom:

«Enkelte av aktørene feirer valgkampen som om det var en kontinuerlig julaften. En av disse trivelige nissene heter Oskar Øksnes, og det han har i sekken, er naturligvis preget av at han er landbruksminister. Øksnes slo til igjen. Denne gang i Gjemnes i Møre og Romsdal, hvor han også hadde valgt presangen med geografisk omhu: Statens Landbruksbank skal nå gi lån til fiskeoppdrett som er knyttet til gårdsbruk. Julenissedepartementet tar sikte på å gjennomføre ordningen så snart som mulig.»

I Molde var det avskjed med Øksnes 27. juni 1975. Kommunen hadde Sp-ordfører den gang, Wilhelm Wilkens, og hans avskjedshilsen var: «Du er respektert og avholdt også utenfor eget parti, en allsidig og sterk personlighet.»

Varaordfører i Høyre, Petter Pettersson, fulgte opp: «Jeg har tidligere sagt at Einar Gerhardsen i 1945 var en gave til det norske folk – han samlet arbeiderbevegelsen. Om Oskar Øksnes tror jeg en kan si at han har vært en gave til Molde Arbeiderparti med sin intelligens og formuleringsevne.»

Landbruket hadde sitt beste tiår på 1970-tallet, viser mange analyser og statistikk. I kommunevalgkampen i 1983 var Øksnes på farten i valgmøter. Jeg har funnet fram til følgende utspill i avisa Arbeidets Rett på Røros:

«Høyre verner de store og etablerte. De blir prioritert på bekostning av utbyggingsbrukene. Distriktspolitikken i norsk landbrukspolitikk er forlatt. De store og veletablerte vinner på bekostning av de vanskeligstilte.»

Bondeorganisasjonene hadde i år et offensivt krav på 2,1 milliarder kroner. Hadde det blitt reelle forhandlinger og ikke bare kommunikasjon gjennom bakkanaler, ville nok staten muligens ha gitt et par hundre millioner kroner ekstra – for å rette opp skjevfordelinger av statens midler og fått enighet om grunnlaget for tallstørrelser.

Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum ville legge på en milliard på toppen av de 900 millionene. KrF hadde ikke handlingsrom, og Ap var passive som regjeringen med framlegget av proposisjonen i Stortinget; og flertallet var opptatt av å verne jordbruksforhandlingene som «institusjon» – hva nå det innebærer som målsetting. Årets tilløp uten hopp var kort og godt kleint, sett fra flere sider.

Lønna til den vanlige bonde er for dårlig. Kostnader og krav øker. Arbeidsdagen er lang. Bygdeliv tappes for talenter. Det kommer vi til å merke alle sammen. Siden bruddet har debatten gått om hva som ikke skjedde. Følgende hjertesukk kom fra studenten Gaute Eiterjord i en chat til Stavanger Aftenblad:

«Me kan ikkje halde fram med ein politikk som gir oss eit first price-jordbruk kor gardane skal bli størst mogelege, maten billigst mogeleg og inntekts- og arbeidsvilkårene er rein sosial dumping.»

–> Arild Hervik, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.