Tildelingen av årets Nobelpris i litteratur gir ny giv til debatten om avkolonisering av akademia. Forhåpentligvis sporer den ikke av denne gang, for i den postkoloniale litteraturen er det mye å lære, også her på berget.

Muligens gikk det et lite sukk av lettelse da årets Nobelpris i litteratur gikk til Abdulrazak Gurnah fra Tanzania og Storbritannia. Svenska Akademien har i årevis blitt kritisert for å være innadvendt og eurosentriske. En nylig opptelling av hvem som har fått verdens gjeveste litteraturpris viste at 90 av 125 mottagere var fra Europa. Skjevdelingen var såpass at kritikerne mente litteraturprisen hadde gjort seg irrelevant for store deler av verden.

Selv fastholdt Akademien at de kun ser på de litterære kvalitetene når de velger en prismottager. Allikevel understreker de i år prisvinnerens geografiske tilhørighet, eller kanskje, ikke-tilhørighet, ved tildelingen av årets pris. Abdulrazak Gurnah er en brite født på Zanzibar, i dag en del av det afrikanske landet Tanzania. Men tildelingen er noe mer enn «en pris til Afrika» – Akademien anerkjenner Gurnah som en forfatter som tar opp avkoloniseringen av kontinentet i sitt forfatterskap, og som formidler tilværelsen som flyktning.

Men hvem er Gurnah, og hvorfor handler årets pris også om noe mer?

Etter å ha flyktet fra Zanzibar i 1964, fikk Gurnah sin utdannelse i Storbritannia, der han studerte litteratur og språk, og endte som professor i engelsk og litteraturvitenskap. Gurnahs livsverk, ved siden av så langt ti romaner, er dette professoratet, som han i hovedsak har brukt på å studere litteratur fra alle hjørner av det gamle britiske imperiet. Særlig har Gurnah interessert seg for litteratur skrevet av andre afrikanere, og et knippe forfattere med opphav i Karibia og Asia, som V.S. Naipaul fra Trinidad og Tobago, og Salman Rushdie fra India.

Kort og godt, Gurnah er professor i postkolonial litteratur og har brukt mye av sin tid på å analysere strømninger vi forbinder med postkolonial teori og også avkoloniseringen som katalysator for dette. Dette finner man også igjen i romanene han nå har fått pris for.

Det bringer oss fram til debatten om avkolonisering av akademia. Sist denne debatten gikk her til lands, sporet den av i påstander om at de som ønsker en slik prosess var ute etter å skrive om historien, og i verste fall, dekonstruere selve vitenskapen.

Bare for å rydde i begrepene litt først, når vi snakker om avkolonisering og postkolonialisme snakker vi om flere ting. Vi snakker om en historisk periode, vi snakker om en prosess, og vi snakker om et sett teorier som utviklet seg i denne perioden og prosessen. Teoriene gjør det mulig å se kritisk på fortida og fortidas ideer.

Og her står forfattere og akademikere som Gurnah på skuldrene til andre, særlig en av dem som faktisk sto på bookmakernes liste over mulige mottagere av Nobels medalje, kenyaneren Ngugi wa Thiong’o og en av dem som regnes som en av Akademiens største forbigåelser, nigerianeren Chinua Achebe.

Thiong’o og Achebes innflytelse på henholdsvis østafrikansk og vestafrikansk litteratur kan knapt overdrives. Og Gurnah har, som litteraturprofessor sjølsagt skrevet og analysert, og kritisert, begge to. Tematisk må Gurnah og Thiong’o sies å stå ganske nære, de skildrer kolonialismen, og avkoloniseringen i Øst-Afrika. De skildrer også hva som fulgte, og eksil, noe de begge ble tvunget ut i av autoritære strømninger som kom i kjølvannet av avkoloniseringen. En av de største forskjellene mellom Thiong’o og Gurnah er forholdet til språket. Kenyaneren som debuterte som forfatter tjue år før Gurnah, gikk snart over til å skrive på sitt eget morsmål, kikuyu, i skildringene av det britiske imperiets siste dager i Øst-Afrika. Thiong’o avkoloniserte slik sin egen produksjon, noe han mente var en nødvendighet.

Gurnah mener derimot at engelsk også tilhører de mange som ble kolonisert, og at man kan skildre samme prosesser like bra på kolonispråket, som hans eget morsmål swahili. Noen vil kanskje mene at dette viser at Thiong’o er mer radikal enn Gurnah, men det kan jo likegodt tolkes som om de tilhører forskjellig generasjon. Postkolonialismen er jo heller ikke statisk.

Men hvorfor skal lesere, akademikere eller studenter her til lands bry seg med dette? I bunn og grunn er det mye universelt over den postkoloniale litteraturen, det handler om møtet med moderniteten, om møtet mellom kulturer, det handler om urbanisering og finne sin plass i et større samfunn.

Thiong’o eller Gurnahs postkolonialisme er motkultur, det er periferiens opprør mot sentrum, i dette tilfellet kolonihovedstaden og dens påtvungne normer og regler. Å plukke opp en bok av Gurnah, eller Thiong’o, kan lære oss noe om oss selv og vår egen historie. Ved å gi oss perspektiver vi ikke kjente fra før, lærer vi nytt om oss selv og egen historie.

For det er det avkoloniseringsbevegelsen handler om, nye perspektiv. Ikke nødvendigvis for å erstatte det gamle, men for å utfordre vårt syn på både fortid og nåtid.  Alle forfatterne nevnt i denne teksten er oversatt til norsk, og årets Nobelpris er en god anledning til å lese dem alle. Ikke minst vinneren sjøl, Abdulrazak Gurnah.

God fornøyelse!

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Maren Sæbø og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.