Mandag kveld møtte journalist Vera Henriksen forfatter og TV2-reporter Kadafi Zaman til samtale i Teatret vårt.

Av SAMUEL PETTERSSON

Hovedtema for samtalen var Zamans nylig utgitte bok, «Den norske drømmen». En utgivelse som har fått mange gode anmeldelser og for tiden ligger på åttende plass på bestselgerlistene.

Innledningsvis ga Zaman en kort introduksjon av seg selv hvor han fortalte om sin yrkesmessige bakgrunn. Stavanger Aftenblad, VG og TV2 er bare noen av stedene han har jobbet. Arbeidsplasser som har tatt ham til forskjellige hjørner av verden.

– Det er første gang jeg er i Molde, fortalte han, og la til: «Men jeg har vært i Ålesund på noen drapssaker», til et publikum som responderte med latter, som om fogderistridene stadig ikke kjenner noen grenser. Men denne kvelden skulle handle om langt mer alvorlige temaer enn fogderistrid.

Et varmt og raust Norge

– Det er flere prosjekter i boka. Ett av dem handler om hvorfor det kom så mange pakistanske innvandrere til Norge på 70-tallet, blant annet mine foreldre – og hvordan de ble møtt. Jeg tenker at Norge kanskje trenger en påminnelse om akkurat det.

Han fortalte at hans foreldre ble tatt godt imot, og at det stort sett var naboer som bidro med å lære dem om norsk kultur. Hverken han eller hans foreldre opplevde rasisme eller diskriminering i forbindelse med tilflytting og oppvekst. Zaman sa videre at de ble møtt av et varmt og raust Norge, og at slike mottakelser etter hans mening ofte er underkommuniserte.

– Mye av skylden for at det er slik har nok journalister, slike som meg. Man lager ikke de sakene. Så dette var også et ønske i forbindelse med denne boka, sa Zaman videre.

Han fortalte også at han ville vise en slags takknemlighet med boka. Han er glad for at hans foreldre valgte å flytte til Norge, og ikke minst at de valgte å bli. Kadafis mor opplevde overgangen fra Pakistan, med svært mange mennesker, til et Lier med langt færre mennesker, som ganske ensom. Zamans far jobbet døgnet rundt og moren hadde ingen å snakke med, hun overveide å flytte tilbake igjen.

– Slik ble det ikke, og i 1973 ble jeg født. Da fikk hun endelig noen å prate med, selv om det sikkert var litt enveis. Jeg ble kalt Kadafi fordi min far likte så godt navnet til en diktator i Libya på den tiden, forklarte han om bakgrunnen for sitt navn. Ikke helt uten et snev av selvironi.

Folkeopplysning

Det tredje ønsket Zaman hadde for boka var journalistikk. Han viste til påstander om fake news og hvordan pressen manipulerer og lyver. Han føler det er mye uvitenhet om hvordan pressen jobber i felt.

– Det er ganske mange sterke, spennende og dramatiske historier. Og noen veldig triste, sa han videre.

Zaman påpekte at vi i Norge er heldige som har den pressefriheten vi har, og at det er flere land hvor man som journalist enten blir overvåket, banket opp eller trakassert. Sånn sett er boka en slags folkeopplysning.

Hverken pubdrift eller politiker

At han skulle ende opp som journalist stod ikke alltid skrevet i stjernene. Kadafi Zaman gikk mange veier før han endte opp der. I Lier jobbet han på en pub som hans far hadde investert i. Han begynte ingeniørstudier i Oslo, men likte ikke det. På et punkt foreslo faren hans et svært bra universitet i Nederland, hvor en Dr. Khan hadde studert.

– Dr. Khan var han som lagde den pakistanske atombomben. Så først har min far oppkalt meg etter en diktator og så sender han meg til dette atombombe-universitetet, reflekterte en lattermild Zaman.

Nå i dag skjønner han ikke hvorfor han gikk med på forslaget, men han dro og tilbrakte et halvt år i Rotterdam, før han returnerte til Norge.

Først etter at han prøvde seg som politiker fant han veien inn i journalistikken. Han forsøkte å bli stortingskandidat for Arbeiderpartiet, men tapte på nominasjonsmøtet med ti stemmer.På landsmøtet til Arbeiderpartiet var han, med sine egne ord, «litt sur», og refset partiet for å være blenda-hvitt. I salen satt en VG-journalist og dokumenterte. Noen dager senere fikk han en telefon fra en forlegger i Aschehoug, som foreslo at de skulle møtes. Det viste seg at VG-journalisten var forleggerens datter, og hun hadde snakket varmt om Zaman og hans engasjement. Møtet med forlaget kulminerte i at forleggeren oppfordret Zaman til å skrive en bok om sine tanker rundt integrering og mangfold. Og slik ble det. «Norge i svart, hvitt og brunt» ble gitt ut i 1998.

– Det var dette som trigget skriving, og to år seinere begynte jeg på journalistutdanningen i Stavanger, fortalte Zaman.

Gjennom sin journalistkarriere har Kadafi Zaman vært i flere truende situasjoner. Det være seg naturkatastrofer, krig og terror.

– Det har vært situasjoner med gevær eller pistol mot tinningen, men det som har brent seg fast er lidelse. Enten det er døde mennesker eller barn som lider. For eksempel dekningen av tsunamien i 2004 i Indonesia gjorde sterkt inntrykk, sa Zaman.

– Når man er på sånne steder får man ofte lyst til å hjelpe, men man kan ikke gå ut av rollen. Da tenker jeg ofte på om jeg burde vært lege, hjelpearbeider eller noe annet. Men så skjønner man at det å vise folk hjemme i stua hva som foregår, også er viktig, avsluttet Kadafi Zaman, som på mange måter gjorde oss litt klokere denne kvelden.