Politisk retorikk kan være dum, men når tipper den over til noe mer?

Jeg skal innrømme det, jeg er byjente, jeg kommer alltid til å være byjente. Jeg er født og oppvokst i Oslo, men oppholder meg deler av året innerst i en fjord i Romsdal, og det er der denne teksten er skrevet. Slik er jeg også en typisk oslojente. De færreste av oss kan skilte med fire besteforeldre født i den byen vi selv kom til verden i. Oslofolk flest er fra hele landet, og utlandet.

To av mine besteforeldre kom til verden innenfor det som i dag er byens grenser, men som den gang var Aker. Oslo og Aker ble slått sammen så seint som i 1948, og utvidelsen omfatter blant annet områdene der jeg vokste opp og bor i dag, Groruddalen. Mine to andre besteforeldre var fra Trøndelag og Romsdal, og en av dem ble altså født i Måndalen for ganske nøyaktig 100 år siden. Sjøl om farfar bare har tilbrakt en femdel av livet sitt i denne bygda, regner han seg fortsatt som vollagutt.

Da Aker ble en del av Oslo, hadde førstnevnte om lag halvparten så mange innbyggere som indre by. Det endret seg raskt de neste tre tiårene. Aker, og særlig Akersdalen, ble bygget ut for å ta unna befolkningspresset i indre by. I indre by bodde folk tett og ofte under kummerlige forhold. Det var utedasser i bakgårdene og svære barneflokker. Dette ville man gjøre noe med, og målet var å få alle barnefamiliene inn på minst to, og så tre, rom. Og kjøkken. Og bad. Akersdalen er det vi i dag kaller Groruddalen.

Jeg skal ikke dvele veldig mye lenger ved oslofolks lokalhistorie, men det er et poeng her et sted. «Grensa» mellom det gamle Oslo og Aker, går omtrent der Ring 3 går i dag, denne ytterste av tre ringveier i storbyen. Folk flest i Oslo er, som nevnt, i stor grad fra alle andre steder i landet og verden. Og en god slump av oss befinner oss utenfor Ring 3. Eller «nordafor Sinsenkrysset», som jeg vokste opp med at det het.

Men de siste årene har Ring 3 fått en hel annen mening. Ringveien nevnes ofte i utbrudd som er ment å snakke ned byen, i samme setting som kaffedrikker og i kombinasjon med ordet «elite». Dette siste ordet kommer i flere versjoner, det er urbaneliten, den urbane metoo-eliten, kultureliten, eller bare eliten. Oslofolk flest trekker nok bare på skuldrene av dette, det er jo bare for dumt, og ingen har drukket kaffelatte i Oslo siden nittitallet.

Noen superraske (men ikke uttømmende) Google-søk avslører at begrepene «den urbane eliten» og «caffe latte» første gang dukket opp sammen i et intervju med Åslaug Haga om Senterpartiets partiprogram i 2005.

Haga hadde sett seg lei på de «som tror det urbane er best og kulturelt opphøyd». Men etter noen flere stråmenn påpeker hun at dette ikke er å se på som et angrep på oslofolk generelt, men på folk som bergenseren Erna Solberg og hennes partikollega fra Oslo, Per Kristian Foss, samt noen journalister og næringslivsfolk. Haga visste utmerket godt der hun ble intervjuet på Kaffebrenneriet et sted innafor Ring 3, at folk flest i Oslo ikke er det samme som eliten.

Det tok enda noen år, og flere valgkamper, før bruken av ord som urban, elite og kaffelatte – foraktfullt på innpust og utpust – ble vanlig politisk retorikk. Både under valgkampene i 2017 og i 2019 mobiliseres det langs denne retorikken. Det er Senterpartiet som bruker en kombinasjon av disse uttrykkene oftest, men de får også følge av politikere fra andre partier og noen aviskommentatorer.

Det er forståelig at man kan være sint på det som er landets administrative hovedstad. I Oslo ligger tross alt Stortinget og departementene, institusjoner som tar avgjørelser på vegne av hele landet. Men det at avgjørelsene tas i Oslo, er ikke det samme som at de tas på vegne av Oslo. Stortinget består jo av folk fra hele landet, og det samme gjør regjeringen og departementene. Ikke minst er dette tydelig i den nye regjeringserklæringen, snekret på Hurdal. Der hilses det hjem til vest og nord og Innlandet i avsnitt etter avsnitt, mens storbyene, Oslo inkludert, avspises med en setning eller to.

Oslo har noen rike og mektige folk, ja. Men vi har også noen av landets mest avmektige. Vi har også de fattigste, eller «familier med vedvarende lavinntekt», som det nå heter. Noen bor i dyre eneboliger, men det fines fortsatt ganske shabby leieleiligheter i byen vår. Mange av oss bor i to- og tre-romsene som ble bygget i mellomkrigstida og etter byutvidelsen i 1948. Den «vanlige» oslofamilien har altså ikke så stor plass, men har den fordelen at det meste er en kort t-bane- eller busstur unna.

I likhet med resten av landet hadde vi fortjent en regjering som også var opptatt av våre livsvilkår og eventuelle problemer. Ikke på bekostning av, men som en del av landet. For folk flest bor også i Oslo, selv om ikke hver stemme ved Stortingsvalg her gir like stor avkastning som stemmer ellers i landet.

Jeg begynte denne teksten med å erklære meg som byjente. Men det betyr ikke at jeg bare er det. Jeg har altså, som de fleste i Oslo, en bakgrunn også fra andre steder. Det innebærer at jeg, i likhet med mange oslofolk, bruker deler av året utenfor Oslo. Og en av de tingene jeg har lagt merke til, er at det er blitt helt i orden å snakke ned Oslo når man ikke er derfra sjøl.

Det har jo alltid vært litt sånn at er man fra Oslo, så får man høre det. Men utsagn av typen «jeg kunne aldri bodd et sånt sted» eller «jeg må jobbe der, men jeg slipper å være der så mye, heldigvis», har begynt å falle litt oftere, i takt med at kaffelatte-retorikken har bredd om seg. Jeg kan ikke tvinge folk til å trives i Oslo eller like byen, men jeg tipper det hadde blitt månelyst om jeg med brask og bram på besøk her i fylket hadde erklært at Rauma kommune, nei, der går det ikke an å bo og trives (jeg trives, altså, når jeg er her).

I den kommende stortingsperioden håper jeg at både de nyvalgte representantene og den nyslåtte regjeringen legger av seg den infantile nedsnakkinga av hovedstaden. Det må være fullt mulig å meisle ut en politikk for distriktene uten å rakke ned på de som bor i byene.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Maren Sæbø og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.