Det var ikke vanskelig verken å se eller høre henne på trappa ned til toalettene. Ei jente på 16-17 år. Hun hyperventilerte, satt med en pose foran munnen for å kontrollere pusten, tårene trillet.

En voksen kvinne, som sannsynligvis var moren, satt ved siden av henne, holdt rundt henne.  Mellom hikstene sa jenta: «Jeg skammer meg sånn. Unnskyld. Men jeg burde vært hjemme og lest. »

«Det er ikke lenge til flyet vårt går, vi skal kose oss, nå må du la være å overtenke. Det går bra», sa kvinnen. «Go with the flow!»

En annen jente på rundt 6-7 år var også på flyplassen. Faren satt på et sete ved boardingen og jenta danset og sang høyt, svinset rundt og fant en påle hvor hun kunne stå på hendene med støtte. Hun lo en så herlig latter at andre som satt i hallen smilte.

Omtrent ti år skilte disse jentene som skulle med samme fly til Paris i høstferien. Flyet var helt fullt. Det var nok mange som gledet seg over at det var mulig å reise ut av Norge igjen etter halvannet år med «lockdown». Komme seg ut av bobla, ut av hjemmet, borte fra husets fire vegger.

De aller fleste er lettet for at restriksjonene er opphevet, at man kan være sosial igjen, reise, ha sammenkomster med flere enn ti personer og oppleve møter med nye, ukjente folk. Samtidig vil det være mange senvirkninger av denne pandemien som har herjet i verden, som vi ikke har sett konturene av ennå. Den psykiske helsen til unge er en av dem.

Det er gjort undersøkelser hvor det viser seg at mange ungdommer trivdes med fjernundervisning og nedstengte fritidsaktiviteter. Elevene syntes det var godt å være hjemme. Det er en tankevekker for alle som har, jobber med eller omgås barn og unge.

10. oktober var verdensdagen for psykisk helse. Heldigvis har vi fått fokus på nettopp psyken vår, hvor vanskelig livet er når psyken vår ikke spiller på lag, og hvor mye enklere livet er når man klarer å «go with the flow». Pandemien har nok ikke gjort det lettere å være sterk i psyken. Mange har kun hatt kontakt med andre gjennom digitale medier denne tiden, og når man nå igjen skal ut i den virkelige verden kan dette både føles overveldende og veldig, veldig skummelt. Å være ensom blir også tydeligere nå når «alle» er overlykkelige over at utesteder er åpnet og man kan samle så mange man vil hver eneste dag. Noen sitter fremdeles hjemme alene, selv om samfunnet er åpnet opp igjen. De blir ikke invitert på fest eller til å dele opplevelser sammen med andre. Dette var lettere å skjule under de strengeste tiltakene under pandemien, da alle satt hjemme en lørdagskveld.

Mange unge gruer seg til fremtiden. Hvorfor har vi en generasjon som blir kalt «generasjon perfeksjon»? Ungdommer skal ikke være perfekte, og i alle fall ikke oppføre seg perfekt. De skal lære av sine feil. De skal vite at om de går på en smell, så faller ikke verden i grus og livet deres er ikke ødelagt, men at livet går videre og de kan ta med seg erfaringene til neste korsvei.

Å være perfekt, er en umulig oppgave.

Å gjøre alle til lags, er en umulig oppgave.

Å gå gjennom livet feilfritt, er umulig.

Hvorfor higes det da etter det umulige perfekte? Hvem har skylda for at det er så mange ungdommer som sliter med psyken? Hvorfor er det så mange ungdommer som har det vondt, selv om de tilsynelatende har alt?

Livet inntreffer, og til tider treffer det hardt. Det være seg sykdom, brudd, ulykke eller dødsfall. Livet er som en berg- og dalbane. Slik har det vært til alle tider, men nå har også det daglige livet til ungdommene en annen dimensjon som berører enkeltindividet direkte, nemlig sosiale medier.

Den digitaliserte verden er fantastisk og samtidig et helvete. Nyheter spres i rekordfart. Man kan følge med hvor chat-venner er til enhver tid, man ser kommentarfeltene, man er populær etter antall likes. Man skal være smart, pen, effektiv og klok. Og lykkelig.

Det er en tung belastning, for livet er ikke konstant slik.

En skal være ganske så robust for å ikke reagere på sårende kommentarer under et Instagram-bilde, å bli omtalt negativt offentlig i et Facebook-innlegg, eller å se på Snap-map at alle treffes uten at du er blitt invitert. Dette opplever ungdommer i dag.

Likeså skal de være på topp på skolen, ha kontroll, møte forberedt og gjerne lest seg litt frempå. Det er vanskeligere enn noen gang å komme seg inn på høyere studier. Opptakskravene har gått opp, opp, opp. Ungdommene, som er så digitaliserte, skal fremdeles ikke bruke internett på de fleste eksamener. Noe som i seg selv er en selvmotsigelse i den tiden vi lever. De skal kunne alt i hodet, selv om pensum er blitt mye mer avansert enn da de som lager eksamenene fikk sitt vitnemål. Samtidig så strekker ikke studielånet til (noe politikerne MÅ ta tak i) for å kunne være heltidsstudent. Det er kanskje ikke så rart at ungdom er stresset, bekymret og uroer seg.

Per Fugelli sa det så godt: «En god resept på et godt liv er å gi litt mer faen». Det er lettere sagt enn gjort. Det er mange faktorer som spiller inn, men vi må gi mer faen i hva andre mener om oss, vi må tørre å si våre meninger, være modigere, stå opp for urett, være litt mer gærne. Dette må vi lære ungdommene: Gi faen i å hige etter det perfekte! Vær deg selv og stå opp for deg selv og andre, be om hjelp om du trenger det, det går bra og det går over.

Vi som har levd et lengre liv, må gå foran som gode eksempler på akkurat dette. Vi må vise god digital oppførsel på nett, diskutere sak og ikke person, vise at det går an å gjøre feil og rette opp igjen. Ikke ha så skyhøye krav til ungdommen, krav vi aldri ville klart å innfri selv. Ikke dømme andre så hardt, vær rause. Tåle en diskusjon og tørre å gå utenfor komfortsonen selv. Tåle å ekspandere sirkelen av bekjente, invitere andre inn. For det er vel nettopp i møtet med andre mennesker man lærer seg selv å kjenne, både for å utfolde seg selv og kjenne sine grenser..

Som nevnt, verdensdagen for psykisk helse ble markert i oktober, og i alle kanaler var det fokus på dette denne dagen. Jeg håper at vi også de øvrige 364 dagene i året husker å pleie vår egen og andres mentale helse.

Det er forskjell på å velge å være alene enn å være ensom. Å være alene hjemme en ettermiddag for å slappe av, lese ei bok, ta seg inn og lade batteriene gjør godt. Ensomhet er vondt. En telefon, sms eller en annen oppmuntring til en du vet om sitter alene, kan være nok til å hjelpe noen gjennom en tung tid. «Hei, jeg tenkte på deg i dag, hvordan har du det?» Så lite, likevel så betydningsfullt.

For den lekende jenta på flyplassen, håper jeg at hun slipper å oppleve det samme som ungdommen i trappa gjorde, å ha et angstanfall før en reise fordi tankene er for vonde og bekymringene for store. Jeg håper hun beholder den smittende, gode latteren sin, at hun gir faen i hva andre tenker, danser og synger og lever i nuet, tar imot livet og hva det har å by på. Og at hun gleder seg i møtet med det ukjente.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Maren Sæbø og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.