Julehandelen avslører forskjellene blant folk og kan utløse skamfølelse både hos de som har mye og de som har lite.

Av alle høytider er julen den jeg er mest glad i. Jeg begynner å tenke på julegaver flere måneder i forveien. Hvert år skriver jeg en liste over de som jeg skal gi julegaver til, og jeg noterer ideer til årets julegaver og tar vare på gamle lister for å vite hva jeg har gitt før. Jeg er ikke akademiker for ingenting. Det årlige prosjektet jul involverer både planlegging, gjennomføring, evaluering, dokumentering og rapportering. Julegaver, julepynt, bilder av familien i finstasen og takk for gaver og mat.

Julepynten henger jeg gjerne opp 1. desember. Over tid håper jeg å skaffe meg nok julepynt til å lage julestemning i hvert eneste rom i huset mitt, og du skal heller ikke se bort ifra at julebelysning henger tett utendørs også. De siste årene har jeg kjøpt julepynt for tusenvis av kroner. Julekuler, nisser, julelandsby, duker, dyrefigurer og lys. Butikkene bugner av fristelser for en juleentusiast som meg. Det er overflod og kjøpefest.

En gnagende følelse

Samtidig som jeg gleder meg over innkjøpene, både julegaver til andre og julepynt til hjemmet, har jeg også en følelse av ubehag knyttet til å bruke penger på alle disse tingene som er Made in China, når andre knapt har nok til mat på bordet. Det føles skammelig å glede seg over velstanden – vel vitende om hvor ulikt fordelt velstand er.

Joda, ved å være forbruker bidrar man til å skape arbeidsplasser, og folk i jobb bidrar til velferdssamfunnet gjennom skatt, men jeg kan ikke stå rakrygget og unnskylde forbruket mitt med at jeg støtter arbeidslinja. Jeg vil jo egentlig bare pynte hele huset mitt til jul. Da hjelper det kanskje ikke så mye at en liten andel av det jeg betalte for en glassengel, går til en god sak.

Vissheten om at det er mange som ikke har de samme mulighetene og ressursene, har ført meg på leting etter måter å hjelpe andre. Tidligere år har jeg kjøpt gaver til barn og levert til gaveinnsamlinger både i Molde og i Fræna. I år har jeg funnet to små familier som jeg har kjøpt gaver til. Jeg fant dem på Finn.

Hjelp til jul

På Finn.no er det en kategori som heter Hjelp til jul for personer som trenger hjelp og personer som tilbyr hjelp. I skrivende stund er det over 700 som ønsker hjelp til jul.

Blant de som ønsker hjelp til jul, er det mange som forteller at økonomien deres er så trang at de ikke har nok penger til hverken mat eller gaver. Noen skriver om å være ufør eller å ha vært gjennom alvorlig sykdom. Andre skriver om permitteringer og arbeidsledighet. Enkelte har store gjeldsproblemer. Flere nevner høye strømregninger som tar knekken på en allerede radbrukket økonomi.

De som trenger hjelp til jul, er unge voksne og eldre, alenemødre og alenefedre, små og store familier. De ber ydmykt om å få gavekort på Rema 1000 eller aller nødigst en liten gave til de minste barna, tenåringen eller barnebarna – kanskje noen har noe brukt å avse?

Sosial ulikhet

Når jeg kan gå i butikken og kjøpe nytt regntøy den samme dagen som jeg oppdager at det er hull i det gamle, mens noen andre må ønske seg vintersko til barnet fra fremmede, er det et tydelig eksempel på hvordan godene i samfunnet er svært ulikt fordelt.

Da jeg tidligere i høst foreleste om sosial ulikhet for sykepleiestudentene, var noe av det som gjorde mest inntrykk på studentene, statistikken og tallene som beskriver den økende sosiale ulikheten i Norge. Kunnskap om sosial ulikhet er viktig for sykepleiestudenter fordi sosioøkonomisk status virker inn på helse. På gruppenivå er det ikke tilfeldig hvem som blir syke og dør tidligere enn andre. Det er et klassespørsmål.

Å være ufør, rammet av langvarig sykdom eller arbeidsledighet er vanlig blant de som har minst tilgang til godene i samfunnet. Dårlig økonomi og dårlig helse går ofte hånd i hånd. Slike ulykker kommer dessverre sjelden alene.

Mistenksomhet

Det er ikke alle som leser Finn-annonsene til de som ber om hjelp til jul, med et like vennlig blikk eller med en bevissthet om samfunnets iboende urettferdighet. Flere av de som ber om hjelp, skriver at de får meldinger fra personer som ber dem henvende seg til Nav (som om de ikke allerede har gjort det), som kaller dem late eller mistenkeliggjør på andre måter.

Den manglende tilliten kan på en måte være forståelig. Det er ingen garantier for at den som ber om hjelp, faktisk trenger hjelp. Det er muligens den samme mistenksomheten som møter de hjelpetrengende på Finn, som den tiggere og andre synlig hjelpetrengende får erfare fra omgivelsene. Hva om de egentlig er en del av et kriminelt nettverk? De færreste er komfortable med å gi fra seg mer eller mindre hardt opptjente penger til noen med uhederlige hensikter. Kanskje er det også den samme mistenksomheten som får folk til å sende søppel til frivillige organisasjoner som samler inn og deler ut julegaver.

 Tillit

Med dette i tankene er det ikke så rart at mange hjelpetrengende velger å oppgi et annet postnummer enn sitt eget. Anonymiteten fremheves som spesielt viktig av de som har barn store nok til å forstå det betydelige stigmaet relativ fattigdom bærer med seg.

Selv om anonymiteten kan føles nødvendig, er det mange av de som ber om hjelp, som er svært åpne om sensitive temaer i annonsene sine. Enkelte deler dystre detaljer om saksgang og sykdom. Høyst privat informasjon. Noen tilbyr å sende ytterligere informasjon eller til og med dokumentere sin uheldige situasjon per melding eller samtale. Det kan virke som om åpenheten er et forsvar mot mistenksomheten. Liksom, se her! Det er helt sant at jeg virkelig trenger hjelp!

Fremfor å kreve betroelser og bevis for å hjelpe noen, er det mulig å velge tillit: Å gjøre et valg om å stole på at de som ber om hjelp, trenger den. Hvis ikke blir det nærmest som en byttehandel hvor en livshistorie fortalt byttes mot sårt tiltrengt hjelp.

Skam

I tillegg til å motvirke mistenksomhet, tror jeg trangen til å betro og bevise sitt hjelpebehov oppstår som et forsvar mot skammen som er heftet ved å be om hjelp. Du skal ikke be om hjelp hvis du ikke virkelig trenger det. I vårt samfunn, hvor det å være selvstendig og arbeidsom er kjerneverdier, kan det å trenge hjelp være en byrde i seg selv.

På Finn beskriver en forelder seg som «skamfull» og innrømmer at barna ikke vet noe om at forelderen ber fremmede om hjelp. En annen forelder skriver at det er «flaut og sårt» å be om hjelp. «Jeg skammer meg så mye», skriver en person som ønsker seg gavekort på hvilken som helst matbutikk.

Skammen er så betydelig at mange ikke våger å spesifisere hva de trenger, men skriver at de er takknemlige for alt de kan få.

Utdanning og oppdragelse

Det var ikke lett å velge ut noen blant alle ønskene på Finn. Av en eller annen grunn gav det mening å finne noen som har barn på alder med mine egne. Kanskje fordi jeg kan forestille meg at det kunne vært meg? En tanke om at jeg er heldig, og at det ikke var gitt at det skulle bli slik.

Til datteren min forteller jeg at det finnes familier som har lite penger, og som trenger hjelp til å kjøpe julegaver, og jeg tar henne med for å finne julegaver til barna i de to små familiene jeg har tatt kontakt med. Uten sammenligning for øvrig, ser jeg en parallell mellom det jeg ønsker å lære barna mine, og det jeg ønsket å formidle i undervisningen jeg hadde for sykepleiestudentene om sosial ulikhet. For både barna og studentene ønsker jeg å legge til rette for en forståelse av at det er forskjellig hvilke muligheter mennesker har i livene sine. Det er ikke slik at alle bare kan ta seg sammen og leve litt mer nøkternt, så ordner alt seg. Latskap gjør ikke folk uføre.

Med slike innsikter går det an å møte mennesker fra ulike lag i samfunnet med en respekt for at livet ikke er like lett eller like vanskelig for alle. Da unngår en å bli en slik person som bruker tid på å skrive nedbrytende meldinger til folk som allerede er nedbrutt, eller en slik som sender søppel til frivillige organisasjoners julegaveinnsamlinger.

Be om hjelp, gi hjelp

Min oppfordring til deg som leser dette er: Hvis du trenger hjelp – si ifra! Vi er mange som kan og ønsker å hjelpe.

Hvis du har mer enn du trenger, om det er tid eller penger, finn noen som trenger det du kan gi. Julen nærmer seg raskt nå, men det er mye du fortsatt har tid til å gjøre. Det ligger hundrevis av julegaveønsker i kategorien Hjelp til jul på Finn. Hva med å kjøpe et gavekort på Kiwi og overlevere det til noen som har bedt om hjelp i nærområdet ditt? Eller Vippse en liten sum? Hva med frivillig arbeid?

Og om du ikke rekker å sende en pakke før jul, så tror jeg mange av de som ber om hjelp til jul, trenger hjelpen like sårt etter jul og i det nye året som kommer. Din hjelp kan gjøre en forskjell.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Maren Sæbø og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.