«Hvis alle bare er enige hele tiden, skjer det ingenting,» sier jeg iblant til studenter for å oppmuntre til diskusjon. Uenighet er ikke farlig. Gode diskusjoner og meningsbrytning er helt nødvendig for kunnskapsutvikling. Derfor er dårlig debattklima en trussel mot meningsmangfoldet som er en forutsetning for fremgang.

Kommentarfeltene er fulle av dem. Trollene. Bevæpnet med hersketeknikker fyrer de løs mot sine meningsmotstandere. Kommentarkrigen vinnes av den som klarer å provosere mest uten å bli fanget opp av moderatorenes radarer.

Akademia har sine egne troll. Selv med høy kompetanse og kultur for kritikk, er det enkelte akademikere som lar seg friste til å la argumenter og logikk vike for provokasjon og manipulasjon. Du har kanskje sett noen av dem i offentligheten der de tyr til latterliggjøring eller fordømmelse av andres meninger og motiver.

Møteplageren

En mildere variant av samtalesabotør finnes i møteplageren. Som type er møteplageren egentlig en ynkelig figur, der han (ja, vanligvis han) fyller andres tid med hyppige og langtekkelige tirader om ethvert tema som står på agendaen.

Møteplageren er antakeligvis mest opptatt av at han selv må få si det han har i tankene – uavhengig av hvor relevant det er for diskusjonens kjerne. Henført av sin egen stemme messer han i vei uten å sanse de andres falmende interesse.

Såpass må en akademiker tåle

Enkelte vil argumentere for at hard debatt og en tøff tone i diskusjoner ikke bare er noe man må tåle i akademia, men at det faktisk er viktig og riktig at akademikere må tåle skarp kritikk og faglig krangel. Som nevnt, uenighet og meningsbrytning er avgjørende for fremskritt.

Noe av det jeg synes var mest utmattende med å ta en doktorgrad, var de evinnelige kritiske tilbakemeldingene. Stadige kritiske kommentarer på ideer, skisser, utkast, artikler, innlegg og fremlegg. Alle hadde alltid en annen løsning. Veiledere, kolleger, fagfeller. Ikke gjør sånn, gjør sånn. Og det kunne jo vært overkommelig hvis det var ett enkelt svar til slutt, men det var det jo ikke. Det var ikke et samstemt kor av kritikere, for å si det sånn.

Etter å fullført doktorgraden ser jeg på denne erfaringen med kontinuerlig kritikk som en av de mest lærerike. Når jeg etter hvert klarte å tolke kritikken som endringsforslag, slo jeg meg til ro med at det alltid vil være flere måter å gjøre noe på. Noen måter kan selvsagt være bedre enn andre, men noen ganger er det bare forskjellig uten at det ene er bedre enn det andre. I tillegg kan en tekst forbedres i det uendelige, noe som betyr at en rett og slett bare må si seg ferdig på et tidspunkt – selv om det fortsatt finnes forbedringsmuligheter. Nå er det bra nok. Lagre og send.

Utmelding

Diskusjoner oga kritikk som bidrar til utvikling – faglig eller personlig – er gull verdt. Problemet er hvis diskusjonene er så harde at flere melder seg ut av dem. Da vil vi gå glipp av mange innspill som kunne ha ført diskusjonene til nye nivåer. Det er ikke bare de mest pratsomme og høylytte personene som har kloke kommentarer.

Vi kan ikke la diskusjonene være forbeholdt de mest drevne debattantene, møteplagerne med munndiare og trakasserende troll. Vi må sørge for at debattklimaet er tålelig for andre også.

Ansvaret vårt

Ansvaret for et godt debattklima ligger på alle som deltar, men avhengig av konteksten er det noen som har større muligheter enn andre, til å legge premissene for hvordan en diskusjon arter seg.

Personer med mer kompetanse, erfaring eller autoritet kan relativt lett få et overtak i diskusjoner på en slik måte at andre stemmer stilner. Derfor er det viktig at nettopp de mest taleføre og driftige debattantene legger til rette for at flere skal kunne komme til orde.

Få med flere

I den offentlige debatten, i spalter og artikler, er det åpenbart at vi kan legge til rette for at flere våger å delta dersom deres utspill og innspill møtes med saklig og konstruktiv respons. Trolling og trakassering må slås ned på.

I akademia kan vi få flere med i samtalene ved å for eksempel:

• Møtes i mindre fora der alle får si sin mening etter tur i stedet for at de mest erfarne tar ordet først og gjør det vanskeligere for andre å si noe annet
• Åpne for å gi innspill på ulike måter, både muntlig og skriftlig
• Kursing i å gi og motta faglig kritikk, og hvordan håndtere usaklighet eller hersketeknikker
• Medietrening som omfatter strategier ved trakassering eller trusler
• Møteledelse som inviterer og oppfordrer til åpen diskusjon, og som setter grenser for usaklighet

Hvem modererer akademiske diskusjoner?

I det offentlige finnes redaktører, redaksjoner og moderatorer som tar ansvar for å overvåke og gripe inn i debatter og diskusjoner. Den akademiske meningsutvekslingen som foregår i offentlighet, faller inn under dette, men vi har mange andre arenaer hvor det også foregår faglig diskusjon.

Før jeg begynte å arbeide som lærer på høgskole, arbeidet jeg som sykepleier i en avdeling hvor jeg opplevde at det var forventet og oppfordret til å ha meninger og dele dem. Det var et godt arbeidsmiljø med raushet og rom for uenighet.

Noen ganger har jeg savnet denne rausheten når akademiske diskusjoner har tilspisset seg. Det er ironisk at akademia – med sitt ansvar for utdanning og formidling – ikke alltid unner kolleger den samme tålmodigheten og respekten som vi skal ha for studentene våre. Vi tror jo på livslang læring, gjør vi ikke?

Så hva gjør vi når vi er vitne til at en kollega er ufin mot en annen kollega? Selv har jeg ulike erfaringer med slike situasjoner. Noen ganger har jeg reagert, tatt folk i forsvar eller stilt med støtte. Andre ganger har jeg følt på ubehaget, men ikke hatt mot til å handle. Enkelte ganger er det først i etterkant at det har gått opp for meg at noen, kanskje jeg selv, burde ha reagert.

Det er ikke alle som er like kjapp i replikkene, og det kan være vanskelig å skulle stå opp mot en verbalt slagkraftig person. En risikerer å bli utsatt for samme behandling som den man tar i forsvar. Likevel finnes en styrke i å være flere. Bare det å vite at noen står sammen med deg, kan gjøre det lettere å stå støtt og forholde seg saklig selv om motparten tyr til hersketeknikker.

Noe som har gjort det enklere for meg å ytre mine meninger, er å tenke at jeg skriver eller snakker til de som mener det samme som meg, men som ikke tør å si ifra. Målet mitt blir dermed ikke å overbevise meningsmotstandere (selv om det hadde vært hyggelig også), men å være en stemme og støtte for de som mener det samme som meg.

Eksistensiell krise

I den offentlige debatten snakkes det om at dårlig debattklima er en trussel mot demokratiet. I akademia må vi kjempe for at debattklimaet ikke blir en trussel mot kunnskapsutviklingen som er fundamentet for vår eksistens.

Vi må kjempe for en debattform hvor både sterke og svake stemmer kan føle seg trygge på å bli hørt og møtt. Bare slik kan vi nå høgskolens mål om å inkludere og anerkjenne hverandre, og få gode og effektive dialoger hvor mennesker og intellekt får briljere.

Det dummeste spørsmålet, er nemlig det som ikke blir stilt.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.