I en akademisk institusjon er meningsbrytning og argumentasjon så essensielt for utviklingen at ledelsen ikke bare må delta i debatt, men stimulere til det. Hos oss går derimot rektor foran for å kvele både debatt og ansattes innflytelse.
Av HALLGEIR GAMMELSÆTER og LISE LILLEBRYGFJELD HALSE, professorer ved Høgskolen i Molde
10. desember i fjor gikk professor Svein Bråthen ut i Panorama og langt på vei antydet at ledelsen ved høgskolen er dysfunksjonell fordi rektor oppfører seg som en autoritær toppleder som styrer avdelingene direkte gjennom dekanene og utenom kollegiale fora. Resultatet er at «man mister dynamikken i de arenaene for utvikling som ligger i de diskurser som de ulike nivåene ved en akademisk institusjon normalt skal føre, både horisontalt og vertikalt.» Bråthen hevdet videre at «faglig uenighet skal være et fundament for å kunne vokse som en levende akademisk institusjon».
I et innlegg tre dager etter uttrykte vi vår støtte til dette synspunktet. Vi skrev at «det som skulle være transparente prosesser har i stor grad blitt skjulte prosesser, noe som fører til kvalitativt dårligere beslutninger og i neste omgang dårligere kvalitet både i studieprogram, forskning og formidling.»
Man skulle tro at en så betydelig kritikk ble besvart av ledelsen i en akademisk institusjon, men som vi skrev i vårt innlegg 13. desember, har «dagens ledelse utviklet en egen evne til å gjemme seg, omgi seg med ja-mennesker og late som om alt er vel». Det passer godt inn i dette mønsteret at heller ikke denne gang har rektor, selv etter halvannen måned, svart på kritikken, samtidig som han i en intern julehilsen til sine kollegaer kommer med en panegyrisk, nesten pompøs, hyllest av egen institusjon (eller er det egne bedrifter?) og oss som ansatte. Det lyder hult – som noe vi ikke har vært med på.
Vår opplevelse er at høgskolen som kollegium forvitrer og at det nå er færre som engasjerer seg på institusjonens vegne. For egen del rokker det ved stoltheten ved å være ansatt her. Essensen i både Bråthens og vårt budskap er at dynamikken i en akademisk institusjon må springe ut av meningsbrytning, av at kunnskap (og beslutninger) utvikles gjennom stadig utfordring av eksisterende kunnskap. Et akademia som ikke kritisk utfordrer rådende oppfatninger, teorier og empirisk kunnskap er kraftløst. Det hjelper lite at vi aldri har «etablert flere studieprogrammer, tatt opp flere studenter eller ansatt så mange nye kompetente medarbeidere som nå» (sitat fra julebrevet) om ikke fagmiljøene og kvaliteten på det vi gjør styrkes, i det minste opprettholdes. For å sikre dette må vi som utgjør fagmiljøene involveres i beslutningsprosessene.
Vi skjønner at å bli utfordret kan oppleves brysomt for ledelsen, men i en akademisk institusjon er meningsbrytning og argumentasjon så essensielt at ledelsen ikke bare må delta i debatt, men stimulere til debatt. Vi ser at dette skjer ved andre høgskoler og universitet, men ikke hos oss. Hvorfor ikke? Er det arroganse, mangler rektor argumenter, eller tør han ikke stå opp for det han mener?
Et raskt søk i Panorama viser at kritiske innspill regelmessig blir fortiet av rektor. Her er noen flere eksempler:
- I februar 2020 fikk rektor hard medfart for ikke å ha involvert ansatte i forbindelse med sonderingen med Høgskolen på Vestlandet. Det kom reaksjoner som gikk på at rektor «effektivt har fjernet seg fra de ansatte», at handlingene «bryter så kraftig med de demokratiske og akademiske tradisjoner at det er nesten ikke er til å fatte», og at «dialog med ansatte prioriteres ikke, av en eller annen grunn» . Intervjuet i Panorama uttalte rektor at «han var overrasket over kritikken», og at han ikke «hadde lest stemningen nok». Han var «tatt på senga».
- I august 2020 fikk rektor kritiske innspill til et leserinnlegg han hadde skrevet i Romsdals Budstikke, som ble avsluttet med: «Det hadde vært flott om rektor kunne dra opp en debatt vedrørende hvilken vei vår institusjon går, hva vi skal være, og hvilke verdier vi ønsker å stå for.» Rektor svarte aldri, og spørsmålene henger fremdeles i luften.
- I september 2020 publiserte likevel rektor en kronikk i lokalavisene og i Panorama med tittelen Høgskolen kan være en betydelig innovasjonsaktør. Vi svarte på den kronikken, men rektor svarte aldri oss. Dermed drepte han debatten han selv inviterte til.
«Derfor etterlyser jeg en mer strukturert og samlende prosess, der de ansatte får bidra med synspunkter og oppleve reell innflytelse – samtidig og særlig med vekt på at dette skjer på en konstruktiv måte for miljøet – uten at vi mister fremdrift.» Ordene tilhører førsteamanuensis Steinar Kristoffersen som i februar 2016 deltok i debatten (den gangen vi hadde debatt!) om struktursaken.
Man kan lure på om dette er samme person som senere ble rektor. Vi i slutter oss uansett til etterlysningen. Vi forventer nemlig at en rektor som er valgt av sine egne til å lede en akademisk institusjon er en aktiv og lyttende deltaker i debatten om institusjonens utvikling. I stedet for å skygge banen og velge taushet som kommunikasjonsform.
Vi oppfordrer følgelig rektor til å bryte tausheten, redegjøre for, og begrunne sitt fravær, og svare på kritikken, gjerne i Panorama. Om han mener Bråthens og vår virkelighetsoppfatning er feil, hvor tar vi i tilfelle feil?
Om det skulle være slik, som vi selvsagt håper, at rektor er enig med Steinar Kristoffersen anno 2016, ber vi ham legge fram sine tanker om hvordan han vil arbeide for å stimulere de kollegiale prosessene med involvering og åpne og kritiske debatter. Hvordan vil han som tillitsvalgt legge til rette for at de ansatte skal få «oppleve reell innflytelse»?