Ta på deg krenkehatten og sett deg på krenkekrakken i krenkehjørnet.

Dypest sett omhandler fetisjme det å tilegne verdi eller kraft til et objekt. Fetisj er i nyere tid dessuten blitt tatt i bruk om andre konkrete gjenstander og handlinger som får besettende betydning for enkelte mennesker og dyrkes med ærefrykt og overdreven interesse. (Wikipedia)

Fetisj er mainstream. Oftest forbinder vi fetisjisme med seksuell tiltrekning eller aktivitet. Da får klær, handlinger, kroppsdeler eller ideer, som egentlig ikke har noe med sex å gjøre, en seksuell verdi. Filmene og bøkene «Fifty Shades of Grey» alminneliggjorde fetisjer, – selv «vaniljepar» har i dag noen fetisjer på bakrommet. Lakk, nettingstrømper og lær er blitt så ordinært at det selges i vanlige butikker, ingen reagerer på dette lenger.  Men fetisjisme er mer enn sex.

Vi må snakke om krenkefetisjisme. Denne dyrkingen av å bli fornærmet over alt og ingenting, bli såret, følelsen av å bli minimalt ekskludert eller rett og slett ikke få viljen sin, har gått over alle støvelskaft. I dag er det SVÆRT LITE man kan si eller gjøre før at noen hyler ut at de er blitt krenka. Det er nesten sånn at enkelte aktivt går inn for å søke etter noe som kan oppfattes krenkende.

Jeg tenker nok at noen vil bli fornærmet også av dette innlegget; tråkka på. Men det bryr jeg meg egentlig ikke så sterkt om, for jeg håper jo det treffer noen som tar det til seg. Jeg tenker man bør velge sine kamper med omhu, det er forskjell på å bli utsatt for hersketeknikker eller diskriminering kontra å sette på seg krenkehatten i alle mulige sammenhenger.

Alle har opplevd få en skrape på selvfølelsen, men derifra til å bli krenka over alminnelige saker, slik som humorprogram, kleskode, nasjonaldrakter, Valentinsdagen, vegetarmat etc. etc. (listen er utømmelig), eller bli krenka for at andre kanskje har blitt krenka, det er å dra det for langt.

Valentinsdagen er rett rundt hjørnet. Dette kan være irriterende for oss ikke-romantikere, for de som ikke får oppmerksomhet på denne dagen eller single som blir overøst av reklame av hva du bør gi til din kjære. Men fra å være lettere indignert til å skrive innlegg på FB om hvor krenkende en slik dag oppleves, blir bare stakkarslig. Vær med på ståheien med et enkelt kort til en venn, eller la være, men ikke gjør det til et mål for dagen å kritisere andres romantiske gester, som kan være til glede i en mørk februar-måned.

Likeså kan ordet NEI oppleves sårende, man kan bli pottesur, men man er ikke krenket. I jobbsammenheng får man til tider nei. Som oftest er det en årsak til det, som ikke er personlig. Når dette da blir tolket som en personlig fornærmelse, opptrer man ikke profesjonelt. Å uttale seg om at man har blitt krenket, er en forringelse av begrepet.

Å snakke om arbeidsnærvær (les sykefravær) er en av lederens oppgaver. Enkelte kan fort oppleve at dette er et privat anliggende. Det er det ikke. Har man usedvanlig mange fraværsdager, bør man forvente en prat rundt dette. Hvordan man går inn i denne samtalen og hvordan man opptrer etterpå, sier mye om deg som arbeidstaker. Det er ikke tiden for å dra hjem og sette seg i krenkehjørnet!

På sosiale medier ser man stadig flere som uttaler seg som krenkepoliti over anliggende som umulig kan angå dem. Og jeg tenker hvorfor i all verden gidder noen å bruke tid og energi over ubetydelige ting, som ikke utgjør noen forskjell på deres hverdag. Er det blitt slik at man ikke kan uttale seg om noe lenger, eller dele sine synspunkt i en offentlig debatt, i tilfelle noen kan føle seg støtt?

Når det er sagt, det finnes også de som bevisst sitter bak pc-skjermen for å mobbe, trigge en reaksjon eller henge ut andre i full offentlighet. Disse «rebellene i sine kjellerleiligheter» bør bli svart ut og satt til ansvar. Dessverre er det slik i dag at de fleste som krenker andre med overlegg, ikke tar debatten, men skjuler seg bak anonyme profiler/kontoer med hatefulle, krenkende ytringer. Disse personene er noen feige jævler.

Likevel må vi også tåle å snakke om de som med letthet omtaler at de er blitt krenket, enten de er sure, sinte, fornærmet eller forbannet. Men de er ikke krenket, for det vil si å bli utsatt for en ytring som oppleves som nedrig eller å bli utsatt for et sjofelt angrep på ens personlige integritet, sin ære eller ydmyket offentlig. Når vi ser på sosiale medier, er det som regel andrehåndskrenkelser det er snakk om; det vil si at noen tar på seg en krenkelse på andres vegne. Er man uenig i et synspunkt, så debatterer man, og det kalles kommunikasjon. Men man er ikke krenket.

Humor er et vanskelig tema og er veldig forskjellig fra person til person. Man kan ikke slippe unna med mobbing og skjule seg bak at det var ment som en spøk. Det er to regler som er forutsetninger for at en spøk skal bli godt mottatt; man må kjenne mottakeren og det må eksistere et vennlig forhold mellom avsender og mottaker. På en arbeidsplass bør disse forutsetningene være på plass. Likevel vil det alltid være en og annen som har dårlig humor og ikke kjenner besøkelsestiden for å slå av en fleip eller vits. Dette skjer, men hallo, man kan ikke sette på seg krenkehatten grunnet en kollega som utviser dårlig humor. Vi må klare å skille mellom fleip og alvor.

Vi har hatt en god del gravide kvinner på jobben, som ha gått helt til termin. Man skal være forsiktig med å argumentere med høygravide kvinner, men så klart det gjøres, og en av de siste dagene før termin en av våre gravide var på jobb, utspant det seg en heftig diskusjon på arbeidsrommet mellom den gravide og tre andre.

Plutselig, uten sammenheng for øvrig, kommer det tørt fra en middelaldrende, mannlig kollega: «Hva er forskjellen mellom en gravid kvinne og en terrorist? Du kan forhandle med en terrorist.»

Det ble helt stille, diskusjonen døde helt.  Så sa den gravide alvorlig at hun hadde en liten historie:

«En familie satt rundt middagsbordet da datteren i huset spurte:

Mamma, hvor mange typer peniser finnes?

Det finnes tre. På en mann i 20-årene er den som et eiketre, stor og hard. I 30-40 årene som en bjørk, bøyelig, men til å stole på. Etter passerte 50 er den som et juletre.

Et juletre?

Helt uttørket og kulene er bare til pynt.»

Det ble selvsagt høylytt latter, og kanskje også en lettelse over hvordan den gravide klarte å snu den kleine vitsen fra den mannlige kollegaen. Lærdommen her er jo helt klart å parere kraftfullt tilbake i stedet for å sette seg i krenkehjørnet, i alle fall var det et særdeles godt virkemiddel hos oss.

Det er lov å tenke seg om før man sier noe, men som mottaker bør man også spørre seg selv om det er verdt å respondere på avsender. Man må ikke forholde seg til alt.

Forstå meg rett: Vi må fortsatt ta diskusjonen rundt rasisme, mobbing, diskriminering og reelle krenkelser, men å bruke krenkelsesbegrepet som omdreiningspunkt i alle sammenhenger, tar brodden vekk fra viktige, samfunnsaktuelle tema.

Eleanor Roosevelt sa. «Ingen kan få deg til å føle deg mindreverdig uten ditt samtykke».

Man skal ikke tåle ALT, men man bør for faen tåle litt.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.