I dag sa en bekjent av meg følgende: «50 er de nye 30.»

Kyss meg bak, tenkte jeg. Utsagnet kom fra typen hannkjønn, i midten av 50-årene som satt overskrevs på en splitter ny storsykkel

«Neiiii, der er jeg ikke helt enig», sa jeg.

Jeg jobber jo på en ungdomsskole, og med det så føler jeg meg ung til sinns, følger med i tiden, vet hva som rører seg – og likevel, så ser ungdommene på oss som akkurat det vi er: 50 år. Og gammel.

Jeg er glad for å ha blitt 50 år. Jeg synes det er en berikelse å ha blitt eldre. Jeg er blitt tryggere på meg selv, rausere, på mange måter rundere i kantene, mindre opptatt av hva andre mener om meg. samtidig så finner jeg meg ikke i arroganse og «dritt» lengre. Jeg orker ikke å kaste bort tiden min på folk som tapper meg for energi, smålighet eller pompøse bedreviter. Jeg har ikke tid heller, jeg er over halvveis i livet, har mistet begge mine foreldre og vet at dette livet ikke er for evig, noe jeg aldri tenkte over da jeg var i 30-årene.

Overgangsalder! Joda, dette er reelt og kan utarte seg ganske så brutalt. Dette kom bølgende over meg rett etter faren min døde. Jeg var sikker på at jeg var utslitt; våknet om natta med svettetokter, kastet av meg dyna, frøs, på med dyna igjen, så av … og sånn holdt jeg på hele natta gjennom hver eneste natt i ett år til min manns store irritasjon og frustrasjon. Skjønte jo etter hvert at dette ikke handlet om dødsfallet til min far, men rett og slett at jeg var kommet i overgangsalderen. Merket det også når jeg drakk alkohol, ble kokvarm og veeeldig rød i ansiktet, og hadde «hangover» dagen derpå på samme måte som da jeg drakk meg på full på tequila i tenårene. Ingen hadde noensinne snakket med meg om dette før.

På et middagsselskap til søskenbarnet mitt ble det servert vin. Jeg takket nei, til alles store forbauselse.

«Kjører du?» spurte vertinnen.

«Nei, jeg synes bare at det er ubehagelig akkurat nå for tiden, for jeg er i overgangsalderen.»

Vertinnen, som er noen år yngre enn meg, ble nysgjerrig og lurte veldig på hvordan dette utartet seg. Da jeg hadde øst ut min erfaring om temaet, sa søskenbarnet mitt: «Hvorfor snakkes det så lite om erfaringene kvinner har rundt overgangsalderen? Er dette tabu nå til dags?»

Er vi ikke kommet lengre enn at det å eldes er et ikke-tema? Og hva betyr det å eldes med verdighet? Jeg har for alvor begynt å trene, ikke for å ha kroppen til en tenåring, men for at jeg nærmer meg alderen da min mor døde. Hun døde av KOLS, og årene før hun døde var smertefulle og slitsomme. Dette har satt sine spor, og jeg innrømmer at nettopp på grunn av dette, ønsker jeg å gjøre det jeg kan for å holde meg i form.

Men tilbake til det å eldes med verdighet, hva innebærer det? Å holde seg oppdatert, være nysgjerrig på det livet har å by på, glede seg over øyeblikkene, ta innover seg livet og samtidig ta vare på seg selv, tenker jeg. Hvordan du føler deg, handler mye om å eldes med verdighet. Erik Bye sang så godt : «Dagen i dag kan bli vår beste dag.»

Å nyte livet gjennom et godt måltid med et godt glass vin, eller å stå opp tidlig for å få med seg soloppgangen med en kaffekopp i hånden, samle familien rundt bordet med spill og latter, ha gode diskusjoner med kolleger, utvikle og utforske, gå på en fjelltopp og skue utover, å inneha en ro. Alt dette og mer til.

Det er så mange ting som gjør at livet berikes og at man eldes med verdighet. Hvorfor nyter man ikke den alderen man er i og omfavner disse øyeblikkene, i stedet for å jage etter det å være 20 år yngre enn man er?

En ting som alle skal oppleve er døden. Vi vet ikke når eller hvor, men er det en ting som er sikkert, så er det at vi alle dør. Fra dagen vi er født, så er vi en dag nærmer døden. Det kan både være fint og brutalt å tenke på. Hvorfor er vi da så opptatt av å forsøke å være yngre enn vi er, hvorfor snakker vi ikke om overgangsalder, stive rygger eller knirkende knær? For det gjøres ikke, ikke før man er så gammel at kroppen virkelig har kollapset, og da snakker vi om den alderen hvor andre må ta vare på oss – når vi trenger omsorgspersoner. Da først er det legitimt. Men tegnene på at vi blir eldre, starter jo lenge før den tid.

Pubertet, utvikling, sex og samliv snakker vi mye om. De siste 40 årene er jo det noe som er blitt helt vanlig å snakke om rundt middagsbordet. Selv om ungdommene kan synes det er noe kleint, så mener vi det er viktig å normalisere hva som skjer med både hode og kropp i denne fasen av livet. Men å snakke om fysisk forfall, overgangsalder OG sex og samliv. Nei, der er vi ikke kommet, selv om dette er noe som alle som lever seg gjennom denne fasen av livet, opplever.

Later vi som om vi ikke eldes? Eller er ønsket om å være ungdommelig så sterkt at vi ikke ønsker å vedkjenne oss at kroppen vår starter å gå i nedoverbakke? Det jeg både ergrer og morer meg mye over, er at godt voksne damer og menn viser seg frem på sosiale medier akkurat på samme måte som ungdommene kritiseres for. De viser frem hvordan de trener, hva de spiser, og er svært utseendefiksert. Spesielt de som har slanket seg noen kilo, legger ut flust av før- og etterbilder, og de uttaler seg om hvor mye lykkeligere de er i livet nå som de har gått ned noen klesstørrelser.

HALLLOOOOOOO!!!!!!  Det er så mye å ta tak i her at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Nå sier selvsagt noen at jeg ikke trenger å følge de som legger ut slike poster, og tro meg, jeg har «unfollowed» mange av disse. Men spørsmålet er: Hvilket syn er det vi gir ungdommen på å bli eldre når de over 50 fremstår som om det å gå ned noen kilo i vekt er veien til lykkelig liv? Nå vet også jeg at for de som har helseproblemer og går ned de nødvendige kiloene, gjør at hverdagen deres blir bedre, men det er ikke denne kategorien jeg snakker om. Jeg snakker om middeladrende kvinner og menn som oppfører seg som om det gode liv dreier seg om hvilket tall som vises på vekta, hvilket midjemål de har eller hvor mange fjelltopper de har besteget. Og alt blir fremstilt og glorifisert i sosiale medier. Jeg vet ikke, men jeg tenker noe er riv, ruskende galt.

Å bli eldre, innebærer å inneha kunnskap og erfaringer ervervet gjennom år. Derfor er jeg stolt av å si at jeg er 50 år. Jeg sier det med stolthet, for jeg har oppnådd mye, og har vært glad for og blitt visere ved hver eneste bursdagsfeiring. Jeg ønsker ikke å late som om jeg er yngre enn jeg er. Hvorfor skal jeg det? Jeg ser i speilet at huden ikke er like elastisk som den var, rynkene er begynt å vise seg fram, og cellulittene er kommet for å bli. Jeg har avfunnet meg med det. Så er jeg også sjeleglad for at jeg er ferdig med overgangsalderen og kan endelig sove meg gjennom en hel natt. Samtidig vet at jeg er mye klokere nå enn da jeg var 30, og jeg har opplevd så mye at jeg ville aldri avskrevet et eneste år.

50 er fremdeles 50, det er ikke de nye 30, realiteten er at vi har ikke like lenge igjen å leve. Hvis man tenker på årstall som sesonger, så er jo 30-årene sommer og 50-årene høst. Derfor tenker jeg at man jammen meg skal nyte de siste høstmånedene før vinteren kommer. Det er viktig å ta vare på seg selv, holde kroppen og hodet i gang , omfavne det gode liv og erkjenne at det er godt å bli eldre med alt det som det innebærer, – til tross for overgangsalder og kanskje noen hormoncocktails morgen og kveld.

Så neste bursdag, neste tall, FEIR dagen og nyt året du har hatt og året som er i vente .

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.