Det er sankthansaften i 1998. Jeg befinner meg på Stade Velodrome i Marseille sammen med 59999 andre. En av disse andre er professor (nåværende emeritus) Arild Hervik, og vi sitter sammen ganske langt nede på den ene langsiden.

Rundt oss er det flest brasilianere. Hovedtyngden av norske supportere er lokalisert på den ene kortsiden, til venstre for oss. Kampen mellom Norge og Brasil er i ferd med å dø ut på stillingen 1-1. Tore André Flo utlignet i det 83. minutt etter Bebetos scoring tidligere i omgangen. Klokka nærmer seg 90 minutter ­– for raskt etter min smak, og jeg begynner å forsone meg med at det ender uavgjort. Et greit og anstendig resultat, men verdiløst med hensyn til avansement til åttendelsfinalen.

Jeg rives plutselig ut av de litt depressive tankene mine av et brøl fra Arild:  «Straffe, det er straffe Kjetil, til Norge!»

«Hva er det som skjer?» repliserer jeg. «Straffe til Norge?»

«Ja», sier Arild. «Vi har fått straffe».

Så spør han: «Hvem skal ta den, tror du?»

Nå er jeg helt med og ikke i tvil.

«Dette er en jobb for Rekdal», svarer jeg, med sedvanlig skråsikkerhet.

Selv om jeg ikke er i tvil om eksekutør, er jeg nok adskillig mer tvilende til om navnebror Rekdal kommer til å score på straffen, så det viktigste øyeblikket i norsk fotballhistorie forblir uobservert fra min side. Jeg tør rett og slett ikke å se på straffen, og lar Arild gjennomføre observasjonen.

Jeg vekkes til live av et enda kraftigere brøl enn tidligere.

«MÅL!» roper Arild.

På den tida var ikke professoren kjent for å snakke stille og forsiktig, men dette brølet overgikk all tidligere erfaring.

Arild fortsetter: «Vi er i åttendelsfinalen. Dette er historisk Kjetil, historisk!»

Jeg kan fortsatt kjenne lukta av havnebyen Marseille når vi sammen med svært mange nordmenn marsjerte, gaulende på «Ja, vi elsker» ned mot havna.

Årsaken til at undertegnede og Arild befant seg i Marseille denne historiske kvelden var profesjonell. Etter et noe uklart årsmøte i bedriftsidrettslaget Blodslit et år eller to i forveien, der jeg klarte å overbevise Arild om at fotball er en langt mer interessant idrett enn håndball, fikk Arild tak i penger fra Forskningsrådet til et forskningsprosjekt om fotball. Dette ble på mange måter starten på min egentlige forskningskarriere, og jeg har sånn sett mye å takke Arild for. Men en langdryg (faglig) diskusjon måtte til for å overbevise professoren om fotballens fortreffelighet og håndballens utilstrekkelighet, som jeg tar all ære for.

Nesten 25 år har gått siden fotballturen til Marseille. Forleden var jeg og besøkte Arild på hans nåværende residens – Glomstua. Som de fleste vel er klar over er Arilds helse svært redusert. Han lider av en sykdom jeg ikke kan navnet på, men han er nesten 100% lammet, sitter i rullestol og er avhengig av respirator.

De fleste ville nok tatt livet mer med ro i en slik situasjon, men Arild Hervik er slett ikke gjennomsnittlig. Det har han aldri vært.

Jeg ble faktisk kjent med Arild i god tid før turen til Marseille. Også i god tid før jeg startet å jobbe i Molde. Jeg kan erindre et møte med Arild på NTNU, antagelig sent på åttitallet. Jeg vil tippe at møtet dreide seg om olje. I den perioden var min hovedbeskjeftigelse å gjøre Norge stadig rikere[1] gjennom effektiv utbygging av rør og felt i Nordsjøen, og det var nok temaet i dette møtet. Allerede da gjorde Arild et sterkt og kraftfullt inntrykk.

Det spesielle med emeritus Hervik er hans slående energi og overtalelsesevner. Arild er nemlig verdens beste selger. Om noen kan selge sand i Sahara eller is på Nordpolen, er Arild mannen. Han har et aldeles bemerkelsesverdig talent på dette området. Han har nemlig skjønt noe bemerkelsesverdig få har skjønt. Om en forteller folk det de har lyst å høre, kommer en svært langt. Og Arild har en fyrstelig nese for akkurat dette.

Jeg tviler eksempelvis på at Møreforskning hadde eksistert uten Arilds talenter. Et slikt talent er selvsagt også gjerne det som skiller gode forelesere eller forskere fra mindre gode, og Arild har utnyttet dette talentet svært godt også i disse situasjonene.

Det som allikevel er mest interessant er at Arild fortsatt utnytter sine talenter, i den situasjonen han helsemessig er i, i dag. Han er fortsatt uhyre aktiv, nå primært på Facebook, men også mer profesjonelt som skribent i Dagens Perspektiv:

ARILD HERVIK: Pandemi-, krigs- og klimaspillet

Det er nesten uforståelig at en mann med slike handikap er så klar og sterk i sin tale fremdeles. En trenger selvsagt ikke alltid å være enig i Arilds spekulasjoner, prognoser og (av og til, men sjeldent) kanskje noe lettvinte omgang med økonomisk teori, men mannen er helt uten sidestykke som kommunikator og selger av ideer og kunnskap.

Vi andre holder nemlig gjerne kjeft i selskap med Arild. Slik ble det også denne dagen på Glomstua. Arild doserte, dog noe mer uklart enn i gamle dager, og vi holdt stort sett kjeft. Vi fikk inn et spørsmål i ny og ne, men Arild stjal (som han alltid har gjort) showet.

Jeg forlot seansen litt tidligere enn resten av selskapet grunnet en profesjonell avtale på høgskolen. I vårværet kunne jeg ikke la være å tenke på at sannsynligheten for å treffe på tre professor emeriti[2], hvorav to (Buvik og Hervik) er tidligere håndballkeepere på høyt nivå, om en skulle plukke ut en tilfeldig valgt lokalisering, må være så nær null som det går an å komme. Men, denne dagen ble denne gruppa samlet igjen på tross av usannsynligheten.

Det er dessverre for lenge mellom hver gang.

[1] Dette viste seg etter hvert å være en kapital tabbe. Se Min dårlige samvittighet.

[2] Emeritus i flertall heter ifølge Språkrådet emeriti.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.