Ofte kan de gode ideene komme mens man holder på med noe helt annet.

Jeg tenker på dette som bakhodearbeid, og bruker det ofte som en arbeidsmetode: Jeg finner svar på spørsmål og legger planer for prosjekter gjennom å sette i gang en tankeprosess, for så å jobbe videre med det i bakhodet. Mens jeg holder på med annet, dukker det opp en tanke nå og da, en idé, en løsning. Og slik går arbeidet fremover.

Bakhodejobbingen er en slags multitasking der andre oppgaver får oppmerksomheten fremme i bevisstheten, mens det andre arbeidet surrer og går i bakgrunnen. Multitasking har for øvrig ikke det aller beste omdømmet. Visstnok forsinker det arbeidsprosessen ganske kraftig å skulle veksle mellom ulike arbeidsoppgaver, siden det tar tid å omstille seg – det tar tid å få tankene over på den nye oppgaven.

Det skjedde noe på internett

Multitasking føles veldig effektivt, men er det sannsynligvis ikke. Derfor er det urovekkende at arbeidshverdagen ofte preges av multitasking. E-postprogrammet som kjører i bakgrunnen, Teams som står åpent for telefonsamtaler, videosamtaler, meldinger og varsler. Den private telefonen ligger på arbeidsbordet og trekker blikket ditt mot seg ved å lyse opp med varsler fra dine nære og kjære og utvalgte sosiale medier. Det ringer og plinger, og oppmerksomheten vingler.

All denne vekslingen mellom ulike oppgaver gjør det vanskeligere å konsentrere seg om en oppgave over lengre tid. Du har kanskje følt på det selv? Hvordan du tidligere hadde atskillig bedre konsentrasjon, kunne se en hel film, lese en hel avis, kanskje en hel bok, uten avbrudd. Nå er oppmerksomheten et lett offer for telefoner og andre tekniske innretninger som kaller oss til seg. Se her! Nå skjedde det noe på internett! Du vil vel ikke gå glipp av det?

Elsk-hat-forhold

Arbeidsdagen i seg selv er også et pluralistisk prosjekt. Undervisning, veiledning, forskningstid og møtetid. Om vi ikke forlater cellekontoret for å delta fysisk, kommer møtene til kontoret gjennom skjermen. Studentene er vår livsbetingelse. Men som med alt man er avhengig av, er det et slags elsk-hat-forhold. Vi elsker å bidra til studentenes læring, men vi hater å ikke ha tid til å fordype oss i kunnskapen selv.

Av og til kan en få inntrykk av at akademikere skyr studenter og drømmer om å ha høgskolene og universitetene for seg selv. Selvsagt er ikke alle like begeistret for undervisning og veiledning, men jeg tror fortsatt det er en feiltolkning å tro at akademia favoriserer forskningen fremfor undervisningen. Fordi tiden er knapp og mange ønsker å gjøre mye, skapes konflikter mellom forskjellige arbeidsoppgaver. Slik sett er det kanskje savnet av arbeidsro som gjør at studenter og kolleger kan føle seg til bry – selv om det er for dem vi gjør en innsats.

De lange tankene

Noen av de beste arbeidsøktene mine har jeg hatt på kveldstid, i helger eller i ferier, når jeg har nesten hele høgskolen for meg selv. I hvert fall føles det som å ha den for seg selv når det er stille og fredfullt i gangene, nesten ikke et menneske å se. Kontordøren kan stå på vidt gap, luften og tankene kan bevege seg fritt. Det er vandrerom for ideer og åpenbaringer.

Stillheten. Både den umiddelbare stillheten i omgivelsene og fraværet av elektroniske henvendelser gjør det mulig å tenke de lange tankene. I slike stille stunder kan resonnementer få utvikle seg, tankerekker kan koble seg til hverandre, faglig fordypning og fantasi kan smelte sammen.

Utfordringen er å finne nok samlet tid i arbeidshverdagen til å synke inn i denne arbeidsroen. Det hjelper ikke med noen timer mellom møter, samtidig som arbeidsdagen brytes av og brytes inn med avtaler av mange slag og hyppige og hastige henvendelser.

Monotasking

I jakten på tid til å tenke har jeg begynt å booke tid til eget forsknings- og utviklingsarbeid i kalenderen min. Jeg forsøker å samle møter og lignende på de samme dagene, slik at andre dager – i sin helhet – kan brukes til arbeidsoppgaver som løses best med god tid og god konsentrasjon. Foreløpig har jeg hatt varierende hell med å holde disse avtalene med meg selv, men jeg fortsetter å prøve.

Motsatsen til multitasking er nemlig monotasking, og oppskriften er som følger:

• Identifiser én enkelt arbeidsoppgave som du skal jobbe med.
• Sett av en bestemt mengde tid som du skal bruke til denne ene arbeidsoppgaven.
• Sørg for å ha det du trenger i nærheten (vann, kaffe, mat).
• Rydd unna forstyrrelser – både fysiske og elektroniske (opptatt-skilt på døren, lukk e-postprogram og lignende, slå av varslinger på telefonen).

Slow is fast

Ved å bruke god tid på arbeidsoppgaver og løse en oppgave om gangen når det er mulig, kan resultatene ofte bli bedre enn om man haster gjennom arbeidsdagen med tankene spredt utover. Gjør en oppgave sakte og riktig første gangen, så tar det mindre tid enn hvis man må rette opp hastverksarbeid.

«Slow is smooth, smooth is fast. Slow is fast.»

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.