Lørdag var det konsert med Honningbarna på Kulturhuset i regi av Myldr. Det hadde gått åtte år siden de var her sist, under jazzfestivalen i 2014. Vi fulgte konserten og intervjuet vokalist Edvard Valberg.

Av SAMUEL PETTERSSON og ARILD WAAGBØ (foto)

KONSERTEN: Det lokale bandet Perler for svin åpnet for pønkrockerne fra Søgne. I likhet med Honningbarna slapp også de et album i år.

Perler for svin sitt tidligere modus operandi var å fremføre coverlåter fra diverse norske rockartister. Men i kveld får vi høre originalt materiale fra debutplata deres, og det er slettes ikke verst. Catchy og energisk rock i et lydlandskap som på ingen måte var upassende med tanke på hvem som skulle innta scenen etter dem. De spilte i en drøy halvtime og vokalist Torgrim Johnson forsikret oss om at det ikke er lenge til Honningbarna kommer, og at det blir jævlig fett.

Klokken halv ti trer Honningbarna på scenen, nærmest via folkemengden som har samlet seg foran scenen. En etter en klatrer de over barrikaden i matchende antrekk som kan minne om matros-drakter, eller i det minste fremkaller maritime assossiasjoner.

De åpner ballet med låta Animorphs, som er tittelsporet fra det siste albumet som har mottatt svært god kritikk etter at det kom ut i januar i år. Plata har blitt beskrevet som et mesterverk, «iltert, intenst og intelligent».

Den vrengte vokalen til Edvard Valberg bærer gjennom lokalet, akkompagnert av det stødige aggressive kompet. Publikum er helt med fra første stund.

Allerede på låt nummer to finner vi vokalisten og gitaristen midt blant publikum foran scenen. Under låta «Passasjer» setter de standarden for resten av kvelden, og injiserer en moshpit sammen med de ivrige tilskuerne.

De fleste låtene vi får høre er fra den siste plata Animorphs. Et par låter inn i settet skrur de tiden tilbake og spiller eldre materiale – blant annet «En av oss er idiot».

Bandmedlemmene er ikke fremmed for å være tett på publikum. Foran scenen, dansende og med i moshpiten, finner vi vokalist Edvard. Han fyker over barrikaden igjen, finner frem celloen og det bærer videre med låta «Fri Palestina».

Under låta «Det kommer til meg» – fra bandets siste plate, er det åpenbart at det er noe spesielt med energien og innlevelsen til Honningbarna. Og dette gjenspeiles i stor grad i tilskuernes entusiasme.

Det er fortsatt moshpit tilstander foran scenen, og mellom låtene blir det ropt unisont fra publikum: «Honningbarna! Honningbarna! Honningbarna!».

I en storm av strobelys danser bandet seg gjennom låta «Eg hører», som kulminerer i et hav av klang og delay-effekter fra gitaristene. Deretter rekker Edvard mikrofonen til en ivrig publikummer som synger introen til «Eg er en glad fyr», bassisten innleder kompet og mikrofonen blir rakt tilbake til vokalisten, som fortsetter låta. En i publikum klatrer over barrikaden, og sikkerhetsvakten forsøker å stoppe vedkommende – men dette var ikke i bandets ånd, og de lot ham komme opp på scenen for så å stupe ut i folkemengden igjen.

Under låta «Når alt treffer oss» er stemningen til å ta og føle på. Konserten avsluttes med crowdsurfing. Vokalisten blir ført omkring i folkemengden og returnert til scenen i det sangen er over. Honningbarna takker for seg, bukker og forsvinner inn i mørket til venstre for scenen.

Men publikum vil ha mer, og det går ikke lang tid før bandet dukker opp igjen. De to gitaristene deler gulvet sammen med publikum. Det hissige gitarriffet til «Dødtid» fyller salen, og bandet oppfordrer alle til å hoppe i takt. De stopper brått å spille når de innser at ikke absolutt alle er med på hoppingen.

– Legg fra dere de jævla telefonene og hopp for faen! Lyder det fra vokalisten, før gitarene dundrer løs på nytt igjen. Halvveis inn i låta begynner folk å klatre opp på scenen, og mot slutten av konserten finner vi cirka tjue personer hoppende og dansende på scenen sammen med bandet.

Kvart over ti forlater vi et ihjeldanset gulv tilsølt av øl. Om det finnes noe kritikkverdig med denne kvelden overhodet, så må det være at det ikke var helt utsolgt. Honningbarna leverte så til de grader med sin karakteristiske pønkenergi og genuine fremførelse.

Intervju med vokalist Edvard Valberg 

Hva har høydepunktet vært så langt på denne turnéen?

Man må vel si at Øya konsert har vært et at høydepunktene – i festivalsesongen i hvert fall. Den var i alle fall en av de vi var mest nervøse for. Men på denne klubbturnéen åpnet vi på et utsolgt Samfundet, og det var jævlig heftige greier. Det var gøy!

Hva foretrekker dere selv, klubbscener eller festival?

Vis meg en scene Honningbarna ikke eier, på en måte – vi liker begge deler. Det er plusser og minuser med alt. Klubb er kult på noen områder, festivaler på andre. Festival er mer laidback sånn sett, men det er noe spesielt med klubb. Det er mørkere, det blir tettere og mer intimt. På klubb så får man gjerne en annen type kontakt, med hver og enkelt. Mer personlig, mer fysisk – bare det at man deler et rom sammen gjør det jo mer spesielt.

Dere har seks album bak dere, hva kan vi forvente i kveld?

Det er mest fra den siste plata vår Animorphs, men vi spiller et par-tre av de gamle låtene også. Med nye folk i bandet, og den nye plata som har blitt mottatt så bra så tenkte vi at vi vil spille noe som vi alle har vært med på å skape sammen. Det er lyden av de som er på scenen nå, ikke en tidligere konstellasjon av mennesker.

Hvordan er det å fremføre nytt materiale fremfor gammelt?

Det er gøyere å spille noe nytt, det føles mer relevant. Hvert album har vært et bruddstykke av de menneskene og den tida det hører til. Det å spille jævlig gamle låter føles litt ut som å covre seg selv, på en måte. Men å spille de nye tingene er bare mer lyden av oss, og lyden av tiden og hva vi er for noe. Man føler på en måte en dypere tilstedeværelse i den musikken. Det er noe veldig ærlig og genuint over det.

Fortell oss litt om den siste plata Animorphs – hvordan det er å spille den live?

Animorphs har en ganske annen tone, både tekstlig, instrumentelt og soundmessig enn det vi har gjort tidligere, men det er jo på grunn av at vi er ganske forskjellige mennesker enn det vi har vært tidligere.  Alle forandrer seg, og hvis det er sånn at man har ambisjoner om å lage musikk sånn som oss, ut ifra de livene vi lever, så vil ting høres annerledes ut. Ambisjonen kan være akkurat den samme, men vil resultere i en annen musikk, et annet sound og andre tekster. Vi forandrer oss, vi beveger oss hele tiden og dermed hadde føltes uærlig å finne en suksess-oppskrift å holde seg til den.

Grunnen til at vi har holdt ut så lenge som vi har gjort er nok at vi er «pure at heart» når det kommer til disse tingene. Vi har forandret oss, vi har prøvd ut ting og vært ærlige om ambisjonen om å lage musikk ut av livene våre. Og det tror jeg folk ser, jeg tror det er ganske tydelig når man blir en gimmick, liksom.

En låt fra den siste plata som dere virkelig føler når dere fremfører den?

«Det kommer til meg», kanskje.