Uansett om du er kjendiskomiker eller kommunepolitiker: Behovet for å beklage noe som har skjedd, kan komme før du rekker å sette kaffen i vrangstrupen en varm vinterdag.

Det sies at det er menneskelig å feile, og det beviser vi mennesker jevnt og trutt. Feil finnes i alle former og fasetter av samfunnet. Noen ganger avfeies feilene nettopp med dette faktumet, at det er menneskelig å feile. La gå, sier vi. Sånn som skjer. Uff da. Det var leit.

Andre ganger slipper vi ikke så lett unna, men må stå skolerett og beklage våre overtredelser. Da er det nyttig å beherske kunsten å beklage.

Beklager opplevelsen

Hvis du leser avisene grundig, vil du kunne få øye på noen fellestrekk i offentlige beklagelser. En god del beklagelser retter seg mot opplevelsen til den som har blitt utsatt for feil eller urettmessig behandling:

«Jeg vil beklage at pasienten opplevde dette som lite behagelig», sa fastlegen da en pasient hadde blitt nektet helsehjelp etter betalingskrangel (Rana Blad, 11.10.22).

«Jeg vil beklage at hun opplevde situasjonen slik, men det var garantert ikke vår hensikt», sa avdelingslederen etter at en mor som mistet sønnen sin i selvmord ble avvist av kriseteam fordi moren selv hadde profesjonell kompetanse (Helgelendingen, 07.03.20).

I en sak som skapte lokal debatt, beklaget en politisk utvalgsleder på det sterkeste opplevelsen en pasient og hans pårørende hadde hatt på et sykehjem (Harstad Tidende, 19.08.21). Debatten rundt saken dreide seg om hvorvidt kommunen evnet å beklage direkte, og det ble rettet kritikk mot å beklage «opplevelsen» pasienten og de pårørende hadde (Harstad Tidende, 06.04.22).

Det kan se ut til at det er vanskelig for noen å skille mellom å beklage feil som har blitt gjort, og å beklage opplevelsene feilene førte til. For mottakeren av beklagelsen, er det nok av vesentlig betydning at det er feilen og ikke opplevelsen som beklages. Det er lite trøst og oppreisning i å få høre at de ansvarlige er lei seg for at du opplevde det slik som du gjorde.

Mea culpa

En grunn til at beklagelser retter seg mot opplevelsene til de som er utsatt for feil, kan være at personen som beklager ikke er den samme personen som har gjort feilen. Avstanden til den feilaktige handlingen kan bli såpass stor at man identifiserer seg mer med den som er utsatt enn den som har utført. Jobben med å beklage blir jo gjerne skjøvet oppover i rekkene. Ledere må beklage på vegne av sine ansatte. Og da er det kanskje vanskelig å se seg selv som skyldig.

Heldigvis finnes det eksempler på at noen tar ansvar for skylden og dermed klarer å meddele overbevisende beklagelser. «Jeg vil ta fullt og helt ansvar – og ønsker å dementere nyhetssetningen om at det var flere unge i respirator. Det var ikke godt nok faktasjekket», sa sjefredaktøren etter å ha publisert ikke korrekte opplysninger (Medier24, 26.03.20).

Å legge seg flat

Universitets- og høgskolesektoren er blant dem som har valgt å legge seg flate når de skal beklage. En dekan la seg flat og beklaget etter dårlig kurs- og eksamensgjennomføring (Khrono, 12.08.16). En styreleder la seg flat etter at investeringer ikke fulgte de grønne alternativene som strategien la opp til (Khrono, 05.03.21). Professoren legger seg flat, skrev NRK (08.07.17) etter at en professor tok ansvar og beklaget upassende meldinger sendt til studenter.

Noen ganger kan det til og med være nødvendig å legge seg langflat for å understreke alvoret i situasjonen. «Jeg kan ikke annet enn å legge meg langflat og be om unnskyldning», sa moderatoren av en Facebook-gruppe etter at hun hadde skrevet en rasistisk kommentar på et bilde i et forsøk på å være morsom (Bergensavisen, 02.09.21). Det ser for øvrig ut til at det å legge seg langflat er vanlig innen fotball, hvis en skal tro resultatlisten på Google-søket «legger seg langflat».

Siste ord

Beklagelser kan ha uvurderlig betydning og være avgjørende for at de som er blitt utsatt for feil, klarer å legge saken bak seg og leve med det som skjedde. Men for de ansvarlige kan ikke siste ord i saken være en beklagelse.

Etter at rapporter er blitt tatt på alvor, rutiner har blitt gjennomgått, kommunikasjon har blitt gjenopprettet og feilaktige opplysninger har blitt korrigert, da må tiltak iverksettes. Det er ikke nok å beklage og si unnskyld. Ansvarlige må også sørge for at feilen ikke skjer igjen.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.