På nyåret kunne vi lese på NRK.no (09.01.23) at forskere ble overrasket da de oppdaget at knølhvalens sang ser ut til å ha kulturelle trekk.

«At sangen blir mer kompleks kan bety at de ulike bestandene kommuniserer, utveksler og lærer sanger av hverandre. Det igjen kan tyde kan tyde på en høyere kognitiv kapasitet enn vi hittil har trodd», sa forskeren.

Artikkelen på NRK fikk meg til å tenke på alle de andre nyhetssakene jeg har lest, om forskere som stadig vekk overraskes og avdekker oppsiktsvekkende funn i dyreriket. Blekkspruter, for eksempel, ser ut til å overraske forskere ganske ofte, både med sine evner til problemløsning (Forskning.no, 03.12.2022) og til å bruke redskaper (TV2, 15.12.2009). Blekkspruten er for øvrig ikke det eneste andre vesenet som har overrasket forskere med sin verktøykasse – både kakaduer som har brukt pinner til å lirke fristende nøtter gjennom gitteret i buret sitt (Forskning.no, 07.11.2012) og kråker som jakter larver med kvister (Forskning.no, 15.09.2016, 17.09.2010) har overrasket sine observatører.

Smarte kråker

Kråkefugler har rykte på seg for å være ganske så smarte, men klarer likevel å forundre forskerne på kråkefeltet.

«Vi skannet kråkehjerner for å se hvordan de reagerte på forskjellige mennesker», forteller en fugleforsker (Aftenposten, 21.02.2014) – «en person de aldri hadde sett før, en som hadde pleiet dem, og en som hadde truet dem. Det overraskende var at de mønstrene vi så i hjernen, var nøyaktig de samme som vi ville sett hvis vi skannet et menneskes reaksjon på venn/fiende/nøytral person».

Riktig så uventet altså. At levende vesener reagerer noenlunde likt på å møte venner og fiender. Hva hadde forskeren egentlig forventet?

Dyr med menneskelige egenskaper

Det som overrasker meg derimot, er hvor overrasket forskerne blir. I min uvitenhet tenker jeg at det er nettopp disse kråkekameratene, fugleforskerne og andre biologer som var tilbøyelige til å ha høye tanker om sine favorittdyr. Tvert imot ser det ut til at alminnelig husdyrhold kan være en sikrere indikasjon på antropomorfisme – altså det å tillegge dyr menneskelige egenskaper (SNL, 25.09.2019).

En hvilken som helst hunde- eller katteeier vil kunne fortelle vidt og bredt om deres firbeinte venns spesielle personlighet og menneskelignende tendenser. Min katt, Jens Bjørnefot, er for eksempel ikke som andre katter; han løper etter barn for å leke og kose, i rak motsetning til sine artsfrender som har bedre vett enn å nærme seg småfolkets hårde hender og plutselige pek.

I motsetning til folk med kjæledyr, ser forskere imidlertid ut til å bli ganske så sjokkerte når dyrene de forsker på, utviser egenskaper som menneskedyret også besitter. Hvorfor blir de det?

Mennesket som målestokk

Et begrep som kan bidra til å forklare overraskelsen, er menneskenes tendens til å tenke antroposentrisk. Antroposentrisme handler om å bruke mennesket som målestokk for alt annet (SNL, 22.01.2021). Eller, for å si det med andre ord, ha blikket plantet godt i sin egen navle selv når man skal betrakte andre.

Når dyrene settes opp mot den menneskelige målestokken, kommer de helst til kort. Vi mennesker er visstnok så kompliserte, så komplekse, så kommuniserende og kloke. Vi har til tider vært de eneste kapable til planlegging, de eneste med evne til empati og de eneste med selvbevissthet.

Vår menneskelige fortreffelighet er sågar gudegitt.

Guds utvalgte

Nå har ikke jeg lest hele bibelen. Jeg begynte å lese den en gang i tenårene, med blyanten klar til å understreke og notere i margen, men det tok ikke mange sidene før andre tekster fristet mer. Om det var Agatha Christie eller ungdomsbladet Topp som avsporet meg akkurat da, skal jeg ikke si for sikkert. Det jeg vil frem til, er at jeg likevel har fått en forståelse av at bibelens Gud, og noen andre guder med han, har utpekt mennesket til å inneha plassen på toppen av hierarkiet. Under gudene da selvsagt. Men naturligvis over dyrene – disse primitive skapningene som slaktes og slaver til menneskelig lyst.

Selv biologene har hatt en finger med i spillet på å sementere menneskets status som toppen av næringskjeden. Mennesket er selvutnevnt seierherre i kampen for overlevelse – til tross for sin uransakelige evne til selvdestruksjon. En evne som kanskje heller ikke er forbeholdt menneskene.

Med fortellingen om mennesket som gudenes utpekte og næringskjedens ubestridte predator, med denne fortellingen i bagasjen, er det kanskje ikke så underlig at forskerne før og nå overraskes over dyrelivet. Mennesket skulle jo være umulig å måle seg med, hvis man tror på fortellingene som er blitt fortalt.

Forskning og fordom

I forskningsøyemed kan en slik forforståelse, eller fordom om du vil, være lite hensiktsmessig. En antroposentrisk tilnærming til dyreriket som tar utgangspunkt i annerledeshet – at mennesker og dyr er vesensforskjellige, løper risikoen for å, i verste fall, overse eller, i det minste, overraskes av det vi og de andre dyrene har felles.

Stadig flere forskningsfunn støtter det som folk med kjæledyr har sagt i mange år. Dyr forstår hva som sies til dem, de har personlighet, ønsker og vilje. «Hunder forstår nemlig mye mer enn forskerne hittil har trodd. Faktisk kan menneskets beste venn ikke bare forstå måten ting blir sagt på, men også de ulike ordene», skrives det i Forskning.no (10.03.2018).

Samtidig kan det være en mulighet for at det slettes ikke er forskerne som egentlig er overrasket. Kanskje er det journalistene som gang på gang stiller spørsmålet: Hva overrasket deg mest med funnene i forskningen din.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.