Hvis statsråder kan ta snarveier til mastergrad, hva kan vi da forvente av våre studenter?

Jeg hadde knapt kommet meg ut fra kontoret før helga, før nyheten om at kunnskapsministeren vår hadde vært på kant med regler for referanseteknikk og potensiell plagiering i sin masteroppgave. Ifølge E24 var nærmere 22 prosent av masteroppgaven til Sandra Borch kopiert fra seks andre arbeider.

Oppmerksomheten rundt hennes avgang var ikke lagt seg før nok en statsråd var i søkelyset for å ha kopiert andres tekster i sin og en medstudents masteroppgave i kunnskapsledelse ved Nord universitet.Universitetet. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol var raskt ute i Dagsrevyen og forklarte selvsikkert at deres oppgave hadde blitt gjennomført med en unik problemstilling, egne data og analyse. Eventuelle tekstlikheter mente hun handlet om at de hadde brukt samme metode med samme kildehenvisning som den andre oppgaven. På direkte spørsmål om hun har kopiert, svarer hun «vi har ikke kopiert, vi har brukt samme metode og bruker da samme kildehenvisning» (NRK Dagsrevyen 20. januar 2024).

Problemet med denne uttalelsen er at det ikke gjengir den faktiske virkeligheten. De norske nettavisene var raskt ute med dokumentasjon at statsrådens masteroppgave inneholdt flere passasjer som var ren avskrift uten at det var synliggjort at dette var sitater hentet fra andres arbeider. Til og med deler av beskrivelsen av funnene var identiske med en tidligere oppgave.

På X (tidligere Twitter) begynte enkelte å mene at dette luktet av fabrikkering av forskningsdata. Det er i tilfelle mer alvorlig. Etter nesten et døgns stillhet innrømmet Kjerkol søndag kveld at deler av tekstlikhetene i masteroppgaven likevel kom fra en tidligere oppgave, men at det var et uhell da hun og medstudenten skulle fjernet noe de tidligere hadde klippet inn, om jeg forstår henne rett. En kjent unnskyldning var det flere som mente. De øvrige tekstlikheter i oppgaven sa hun ikke noe om.

Det er lett å finne masteroppgaven og hennes tidligere medstudent på nettet. Jeg googlet noen setninger, mer eller mindre vilkårlig, og fikk raskt treff fra andre kilder. Det tydet på at programmet som journalistene hadde brukt ikke har fanget opp alt av tekstlikhet, eller at de har valgt å publisere kun deler av dette. Jeg la ut et par av funnene mine på X, og fikk raskt respons på fra andre som også hadde funnet tekst som var rene sitater fra andre kilder uten at det var synliggjort at dette ikke var studentenes egne formuleringer.

Et sted var ikke kilden referert i det hele tatt (se nedenfor). Nettstedet referer til en artikkel som er offentliggjort i BIs årbok (1999): «Underveis til fremtiden» av Egil Sandvik. Artikkelen er ikke referert til i Kjerkols masteroppgave.

Kjerkols masteroppgave:

«Krogh, Ichijo og Nonaka (2001), hevder at mellomledere har en svært sentral rolle i kunnskapende organisasjoner. De knytter forbindelsen mellom “slik det er” og “slik det burde være”. Det vil si hverdagen i tjenesten og sentralt utpekte mål og strategier i styringsdokument tilsvarende NOU 2011: 11. Mellomlederne tilrettelegger også for at kunnskap beveger seg mellom de ulike nivåene i organisasjonen, det vil si mellom individ-, gruppe og organisasjonsnivå. Den avanserte kunnskapsarbeideren både kan og vil lede seg selv, men trenger støtte, inspirasjon og læringsmuligheter.»

Fra nettsted:

«Nonaka hevder at mellomledere har en svært sentral rolle i kunnskapende organisasjoner (Nonaka/ Takeuchi 1997). De fungerer som en broforbindelse mellom toppledelsens visjonære idealer og den ofte kaotiske markedsvirkeligheten for dem som opererer i førstelinjen. De knytter forbindelsen mellom «slik er det» og «slik burde det være». Mellomledere «gjenskaper» virkeligheten. De tilrettelegger også for at kunnskap beveger seg mellom de ulike nivåer i organisasjonen, dvs. mellom individ-, gruppe- og organisasjonsnivå. [..]

Den avanserte kunnskapsarbeider både kan og vil lede seg selv, men trenger støtte, inspirasjon og læringsmuligheter.»

De juridiske sidene ved denne saken diskuteres. Når går klipp og lim i en masteroppgave over til å bli plagiat? Denne grensen opplever mange som uklar, også veiledere og sensorer ved våre akademiske institusjoner. Mye klipp og lim kan vurderes som at studenten har lav grad av selvstendighet og straffes med lav karakter. Vi vil jo helst unngå plagiatsaker som oppleves som svært belastende for studenten og medfører kostnader for institusjonene. Mange studenter hevder de ikke har forstått regelverket og har handlet i god tro, og opplever dermed utestengelse som en streng reaksjon. Men det er en «slippery slope», og et sted på veien utfordrer vi de grunnleggende verdier i akademia, og hva det innebærer å oppnå en akademisk grad.

På spørsmål om hun har gjort noe feil svarer Kjerkol at «jeg står på likefot med alle norske masterstudenter og har levert min oppgave til sensur 1. desember 2021 etter at den har blitt anbefalt og leveres inn av min veileder, så det er ikke andre rammer for meg som student eller for noen andre studenter i landet» (NRK Dagsrevyen). Sett fra akademias ståsted er dette interessant. Slik jeg tolker dette utsagnet, skyver hun ansvaret over på veileder og den akademiske institusjonen som har godkjent oppgaven.

De akademiske institusjoner uttrykker imidlertid i sine retningslinjer at det er studenten som har dette ansvaret. Det er ikke satt av tilstrekkelig med tid for at veiledere skal kunne sjekke utkast av masteroppgaver for tekstlikhet. Verktøy for bruk av plagiatsjekk anvendes først ved formell innlevering av masteroppgavene. Min erfaring er imidlertid at verktøy som brukes ikke fanger opp all kopi av andres tekster, som det tydeligvis har skjedd med Borch og Kjerkols masteroppgaver.

I motsetning til Borch som tok ansvar, prøver Kjerkol i stedet å legge ansvaret på institusjonene som ikke har fanget opp dette. Kjerkol er opptatt av å få frem at hun er som alle andre studenter, og at hennes sak ikke skal behandles annerledes. Det er ikke vanskelig å være enig i. Det betyr også at konklusjonen i denne saken vil ha stor betydning for hvordan vi skal vurdere studentoppgaver fremover. Kjerkols fremtid og vurderinger om hvilken standard vi i akademia skal legge oss på synes i skrivende stund å ligge på Nord universitets bord.

En annen sak er hva vi skal forvente av en statsråd og hva slike saker betyr for folkets tillit til politikere.