Vi trenger ikke mer enn tre-fire konkurrenter for at konkurransen skal bli steintøff.

I dag har Karsten Warholm løpt finalen på 400 meter hekk og forhåpentligvis knust konkurrentene. Finalefeltet består av åtte løpere, men Warholm har i årevis bare hatt to-tre reelle konkurrenter. De andre er rett og slett ikke god nok.

Av en eller annen grunn har mange fått for seg at konkurransen i dagligvarehandelen i Norge er for dårlig. Det er bare fire konkurrenter i markedet sies det. Nye konkurrenter prøver seg imidlertid hele tiden. De siste årene er det Oda som har forsøkt å komme seg inn i markedet med en forretningsmodell som ikke fungerer.

Forretningsmodellen fungerer ikke fordi det er billigere for meg å hente varene på butikken enn det er for Oda å bringe varene til meg. Jeg betaler hverken inntektsskatt eller merverdiavgift for å hente varene på butikken. Oda er ikke like heldig når de ansetter en sjåfør for å bringe varene til meg.

Oda driver med andre ord med høyere kostnader enn konkurrentene (som bruker kundene som sjåfører). Da må Oda enten ta høyere priser eller drive med tap. Oda har valgt det siste, og snart er det snipp, snapp, snute. Odas forretningsmodell er utkonkurrert på samme måte som det store flertallet av Warholms konkurrenter.

De av oss som følger med på sport vet godt at det er relativt få aktører som konkurrerer om å vinne. I fotball er det stort sett to til fire lag som konkurrerer om å vinne ligaen i de fleste land. I individuelle idretter er det ofte bare en eller to som har en reell mulighet til å vinne. I stavsprang driver Duplantis en egen konkurranse mot sine egne verdensrekorder. Resten kløner rundt nesten en halvmeter under ham.

Ingen tror at det er dårlig konkurranse i stavsprang. Hvorfor tror folk at det er dårlig konkurranse i dagligvare handelen? Sannsynligvis på grunn av en økonomimodell som kalles perfekt-konkurransemodellen. Dette er en modell som undervises i alle introduksjonskurs i økonomi verden over.

I perfekt-konkurransemodellen er det uendelig mange konkurrenter, og resultatet er at markedsprisen blir presset ned til det lavest mulige nivå (grensekostnaden). Dermed får mange inntrykk av at mange konkurrenter er nødvendig for å holde prisene nede. Det finnes imidlertid en annen konkurransemodell, Bertrand-modellen, som ender opp med samme markedspris som under perfekt konkurranse, selv med bare to konkurrenter. Det er ikke antall konkurrenter som er avgjørende, men om hver enkelt aktør kan ta hele markedet alene eller ikke.

La oss bruke Duplantis som eksempel. Han vinner alle konkurranser han stiller opp i, men han kan ikke stille opp i alle stavkonkurranser i hele verden. Tiden strekker ikke til. Derfor er det andre stavhoppere som også vinner konkurranser selv om de er vanvittig mye dårligere enn Duplantis. Slik er det også med Norges beste kokk, tannlege, frisør, osv.

I mange markeder har ikke en aktør muligheten til å ta hele markedet alene. Derfor blir det også rom for de nest-beste, tredje-beste, og ofte langt nedover lista. Det blir mange aktører i bransjen uten at konkurransen blir spesielt tøff fordi det er nok kunder til alle. Vi har f.eks. nesten 5000 tannleger her i landet, og svært få av disse jobber utover kveldene for å stjele kundene til andre tannleger.

Slik er det ikke i dagligvarehandel. Her legger man pølsene i hylla. Er prisen lav nok og kvaliteten god nok, selges de, og da legger man bare nye pølser i hylla. Dette betyr at den som selger pølsene billigst, i prinsippet, kan dekke hele markedet alene ved å sørge for nok hyller og folk som etterfyller rundt omkring. Dermed blir det ikke plass for mange aktører. Det blir som om Duplantis skulle dukke opp i alle stavkonkurranser verden over, inkludert i klubbmesterskapet til Molde Olymp. Konkurransen blir steintøff.

Nå er det lett å tenke at få aktører lett kan føre til prissamarbeid. Det er faktisk vanskeligere enn man skulle tro. La oss si at du og jeg blir enig om å dele markedet, at vi begge tar 200 kroner for pølsene, og oppnår en kjempeprofitt. Da stoler du for mye på meg. Jeg ville selvfølgelig tatt 190 kroner for pølsene og tatt hele markedet for meg selv. Hvis du er litt smart, vil du forsøke å ta en lavere pris enn meg, og stikke av med hele markedet. Siden jeg vet at du vet, ender vi opp med å presse prisen så langt ned som mulig. De enorme tapene til Oda viser at det er nettopp dette som skjer.

Hensikten med konkurranse er å finne ut hvem som er best. Det som avgjør om konkurransen er tøff eller ikke, er kvaliteten på de som stiller opp. Ikke antallet.

Selv jeg slår en million skilpadder på 400 meter hekk.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.