Sett fra et «emeritus-ståsted» ved høgskolen, framstår spørsmål om arbeid, oppgaver og akademisk mening muligens litt annerledes enn før.

Slike spørsmål og tema blir på en måte mindre viktige (siden man snart skal slutte helt) — men paradoksalt også viktigere.

De blir viktigere i en eksistensiell betydning, altså når det gjelder mening, sammenheng, mulig framtid, inkludering/ekskludering og anerkjennelse. Det gjelder særlig hvis man ikke uten videre er klar for å legge sitt akademiske hode på puta for godt. Slik sett er høgskolens praksiser vesentlige på dette området — for noen av oss (og for langt flere etter hvert som tiden går).

Men først: Hvordan skal vi forstå fenomenet aldring — i møte med velferdsstaten institusjoner og systemer (herunder høgskolen)?

Med en aldrende befolkning og økende press på velferdstjenestene, har diskusjonen om hva det vil si å bli gammel fått ny aktualitet. Innenfor både politikk og forskning har to motstridende narrativer dominert:

Aldring som tilbaketrekning og tap, og aldring som aktiv deltakelse og produktivitet.

Begge har sine røtter i klassisk sosiologisk teori, og begge risikerer å redusere aldring til en lineær prosess med normative forventninger. I dette essayet foreslår jeg et alternativt perspektiv, basert på Ralph Staceys kompleksitetsteori — nærmere bestemt hans forståelse av mennesker, organisasjoner og liv som komplekse responderende prosesser (CRP). Dette perspektivet åpner for en annen og mer relasjonell, uforutsigbar og meningsskapende forståelse av aldring, med viktige implikasjoner for velferds-, omsorgs- og livsløpspolitikk.

Fra system til prosess: Staceys kompleksitetstenkning

Kompleksitetstenkningen har på flere måter utfordret den tradisjonelle systemtenkningen innen organisasjonsforskning. Mens mange kompleksitetsteorier — som komplekse adaptive systemer (CAS) — ser organisasjoner som systemer med agenter som tilpasser seg over tid, hevder Stacey at slike modeller i høy grad overser det mest grunnleggende ved menneskelig samhandling, som språk/kommunikasjon, identitet, mening, makt og relasjon/relatering. I stedet utvikler han CRP-perspektivet, der organisasjoner forstås som kontinuerlig pågående prosesser av lokal interaksjon, preget av spontan (og planlagt) respons, uforutsigbarhet og sosial konstruksjon.

I CRP er tid ikke å forstå som en ekstern linje/struktur, men som levd erfaring. Endring skjer ikke i henhold til en planlagt tidslinje, men i og gjennom samtaler, følelser og maktforhold. Mennesker er ikke agenter i et system, men responderende individer som skaper mening sammen. Tid — og herunder aldring — er da uløselig knyttet til menneskelig erfaring, mening og fortolkning. Det som skjer i livet — og i organisasjoner — skjer i nåtidens interaksjoner. Og det er gjennom respons, dialog og refleksjon at både fortid og framtid får betydning. Dette gir et radikalt annerledes blikk på utvikling, identitet og endring — også når det gjelder aldring.

Mainstream aldringsforståelser: Tilbaketrekning og aktivitet

Innen aldringsforskning har to teorier hatt særlig sterk innflytelse: Tilbaketrekningsteorien og aktivitetsteorien.

Tilbaketrekningsteorien, utviklet av Cumming og Henry på 1960-tallet, hevder at aldring (ut fra naturgitte biologiske og fysiologiske prosesser) innebærer en gradvis tilbaketrekning fra sosialt liv, noe både individet og samfunnet tjener på. Dette er teorien om alderdommen som «den andre barndom».

Aktivitetsteorien, derimot, hevder at eldre har det best når de er og forblir aktive og engasjerte — fysisk, sosialt og mentalt. Alder er bare et tall, det er aktivitet som betyr noe.

Begge teoriene har preget velferdspolitikken i Norge. Tilbaketrekningsteorien legitimerer institusjonalisering og passiv omsorg, mens aktivitetsteorien ligger til grunn for «sunn aldring»- kampanjer, aktiv fritid, frivillighetsprogrammer og eldredeltakelse i arbeids- og samfunnslivet.

Felles for dem er at de tilbyr normative idealer: Enten skal man trekke seg tilbake med verdighet, eller holde seg i gang for å bevare verdighet. På mange måter har tilbaketrekningsteorien preget praksis (f.eks. på mange norske sykehjem), mens aktivitetsteorien har fått en dominerende plass ideologisk (f.eks. i nyere nasjonalt planverk).

Men hva skjer med dem som ikke passer inn i de to ideologiene/praksisene? De som ikke ønsker å være aktive, eller som ikke har mulighet til det? De som heller ikke vil trekke seg tilbake? De som opplever aldring som paradoksal, ambivalent, uforutsigbar eller relasjonelt krevende?

Her kan CRP-perspektivet gi et viktig korrektiv.

Aldring som komplekse responderende prosesser

I lys av Staceys variant av kompleksitetstenkning kan aldring forstås som komplekse, relasjonelle og (potensielt) meningsskapende prosesser. Det handler da ikke om å følge en kurve, men om å leve i og gjennom samhandling. Identitet som «eldre» eller «gammel» er da ikke uten videre gitt som noe bestemt (f.eks. pensjonist), men formes derimot i møte med andre — i samtaler, blikk, forventninger og fortolkninger. Det sier seg selv at de andres forventninger, blikk og mulige anerkjennelse — eller krenkelse — da blir viktigere.

Tid er da ikke en ytre ramme, men en nåtid der fortid og framtid får mening gjennom møter, refleksjon og dialog. Endring skjer da ikke gjennom planlagt utvikling, men gjennom mer eller mindre spontane responser på det som skjer — og de situasjoner og relasjoner vi inngår i. Dette betyr at aldring ikke kan forstås som en lineær prosess, men som en emergent (altså framvoksende) praksis — der nye roller, praksiser, relasjoner og forståelser kan oppstå når som helst — og mange ganger uforutsett eller uventet.

I CRP er også makt og følelser avgjørende viktig. Hvordan eldre/gamle/seniorer blir snakket om og snakket til, påvirker selvforståelse og identitet. Det skaper responser — og påvirker fungering. Begreper som «eldrebølgen» (som visstnok allerede er her) blir vesentlige fordi de skaper bestemte assosiasjoner/bilder, og i dette tilfellet dehumaniserende assosiasjoner, knyttet til (akutt) fare for drukning i noe naturgitt man må bygge vern eller demninger mot. Velferd og omsorg er i CRPs betydning ikke bare tjenester, men derimot relasjonelle praksiser der liv, verdighet, identitet og tilhørighet står på spill.

Implikasjoner for omsorgs- og livsløpspolitikk

Hva betyr dette for politikk og praksis? Først og fremst utfordrer CRP tanken om standardiserte løsninger — noe som passer for alle. I stedet for å spørre «Hva det er som virker?», bør vi spørre «Hva gir mening her og nå?». Velferdspolitikken bør støtte lokal tilpasning, dialog og fleksibilitet — ikke bare evidensbaserte modeller.

For det andre bør gamle/eldre ikke primært være brukere av tjenester, men deltakere i samhandling. De (vi?) bør få være medskapere av og i sin egen livssituasjon, ikke bare tilpasningsdyktige individer. Dette krever at velferden utvikler/skaper rom for samtale, refleksjon og relasjon — ikke bare for effektivitet og måloppnåelse.

For det tredje bør livsløpspolitikken bevege seg bort fra idéen om livsløpet som en kurve med faser og milepæler (herunder pensjonering og endelig kassering). I stedet bør vi se livet og livsløpet som en samtale — der mening, identitet og retning skapes i samspill og samtale. Dette åpner for en mer human, kompleks og inkluderende politikk, der aldring ikke defineres av tap eller aktivitet, men av levd erfaring og relasjonell verdighet.

For det fjerde har dette også betydning for det vi kan kalle arbeidsgiverpolitikk — og for fellesskapene på arbeidsplassen (også for høgskolen?): Det burde tvinge fram samtaler om hvordan aldring ses og møtes.

Og her reises to spørsmål: For det første hvordan den formelle organisasjonen/ledelsen møter sine ansatte — også når de nærmer seg det som har betydd pensjonsalder. Kanskje kunne man spørre hva den ansatte selv har tenkt på? Dernest hvordan mellomledere og kolleger i fellesskap vil forholde seg. Vil man tenke/handle anerkjennelse og inkludering — eller det motsatte?

Et nytt narrativ om aldring

I stedet for å velge mellom tilbaketrekning og aktivitet, kan vi formulere et tredje narrativ: Aldring som responsiv livsprosess — der identitet, mening og velferd oppstår i samspill, og hvor det ikke finnes én riktig måte å aldres på.

Dette narrativet gir rom for variasjon, ambivalens og kompleksitet. Det anerkjenner at aldring kan være både frigjørende og utfordrende, både sosialt og eksistensielt. Det åpner for å se alle som hele mennesker — ikke som roller, faser eller målgrupper.

Avslutning: Mot en kompleks velferdsetikk

Staceys kompleksitetsteori gir oss ikke en ny modell for aldring, men en ny måte å tenke om aldring på. Den inviterer oss til å se aldring som en prosess av levd tid, lokal mening og relasjonell respons. Dette krever at vi utvikler en velferdsetikk som tåler uforutsigbarhet, som verdsetter samtale, og som gir rom for at mennesker kan være forskjellige — også når de blir eldre eller gamle.

I en tid der velferdssystemene blir oppfattet å stå under press og aldring ofte reduseres til tall og kostnader, kan CRP-perspektivet minne oss om det viktigste: At aldring er en menneskelig erfaring, og at liv, omsorg og velferd er mellommenneskelige praksiser.

Kanskje er det da nettopp i kompleksiteten at vi finner verdigheten?

Så kan vi etter hvert også snakke om hvilke implikasjoner denne tenkningen og praksisen kan få også i bredere forstand, f.eks. når det gjelder menneskenes ulike andre utfordringer — enten det gjelder funksjonsnedsettelser, sykdom, avhengighet eller andre problemer.

Kanskje kan det si noe om hvordan deltakelse, velferd og velferdsstat kan utvikles på en mer variert, meningsfull og tilpasset måte? Kanskje kan det ha betydning også for livet, aktiviteten og arbeidet også ved Høgskolen i Molde?

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.