Hannah Arendt (1906–1975) var kanskje en av det 20. århundrets mest sentrale politiske tenkere.

Med et forfatterskap som spenner fra politisk teori via filosofisk refleksjon til journalistisk dokumentasjon, formulerte hun presise begreper for å forstå politikken, hvordan totalitære regimer fungerer, hva makt er – og hva som skjer når makt og vold blandes. Hennes teorier og analyser er ikke bare historisk viktige; de kan også hjelpe oss med å lese og forstå viktige utfordringer i samtida – fra løgn og angrep på fakta, til populisme og institusjonell nedbygging og endring, kfr. mange av dagens utviklingstrekk, både nasjonalt og internasjonalt. 

En kort biografisk oversikt: Hannah Arendt ble født i Hannover i 1906 i en jødisk familie. Hun studerte filosofi i Marburg, Freiburg og Heidelberg, og var elev av blant andre Martin Heidegger og Karl Jaspers. Hennes personlige og intellektuelle forhold til Heidegger var kontroversielt og ble senere gjenstand for mye diskusjon. Dette særlig på grunn av Heideggers nazisme. På grunn av nazistenes maktovertakelse måtte hun forlate Tyskland i 1933.  

Hun bodde flere år i Paris, og lyktes i å emigrere til USA i 1941. Hun levde mange år som statsløs – faktisk i 18 år – før hun fikk amerikansk statsborgerskap. Hun var da også opptatt av flyktningers og statsløses situasjon, og skrev også om dette. 

I New York ble hun en framtredende og betydningsfull intellektuell, kjent både som forsker og journalist. Blant hennes sentrale verk er Origins of Totalitarianism (1951), The Human Condition (Vita Activa) (1958), On Revolution (1963), Eichmann in Jerusalem (1963) og On Violence (1970). Flere av disse er utgitt på norsk. Hannah Arendt døde i 1975. 

Hennes viktigste samfunnsbidrag
Arendt bidro med begrepsmessige verktøy som hjelper oss å forstå det grunnleggende i politikken. Hun satte opp klare skiller mellom ulike menneskelige aktiviteter («Vita Activa») og viste hvordan politikk i sin kjerne først og fremst er tale og handling i et offentlig rom.

Hennes sentrale begreper – politikk, pluralitet, offentlighet, totalitarisme, ondskapens banalitet, og forskjellen mellom makt og vold – har blitt viktige elementer i politisk teori og offentlig debatt. Arendt kombinerte historisk empirisme (særlig i studiet av totalitarismen) med normativ refleksjon om frihet og politisk handling. Hun kunne dermed utgjøre en bro mellom filosofisk tenkning og konkret politisk analyse. Men hun kalte seg aldri filosof. 

Forståelse av politikk og offentlighet
I «Vita Activa» fra 1958 skiller Arendt mellom de tre grunnleggende aktivitetene og begrepene arbeid, produksjon og handling, og tre tilsvarende betingelser for disse aktivitetene: livet, verdsligheten og pluralitet: 

• Arbeid: Nødvendigheter eller forutsetninger knyttet til selve det biologiske livet – mennesket som et biologisk vesen og nødvendigheten av kamp med, i og mot naturen – for å opprettholde selve livet. 

• Produksjon: Forutsetninger knyttet til menneskenes framstilling av varige produkter, kunst og teknologier – mennesket som skapende av et hjem og et felles samfunn på jorda – i verden. 

• Handling: Politisk tale og handling som skjer direkte mellom menneskene i samfunnet, og som betinger både likhet (en felles menneskelighet) og pluralitet/forskjellighet samtidig – altså et mangfold av mennesker. Handling forstås da som samhandling – der ingen kan handle politisk alene. Derfor er også utfallet av politisk handling også uforutsigbart – fordi vi ikke vet hvordan responsen fra andre blir. 

Ifølge Arendt er politikken forankret i det siste av disse tre begrepene, altså handling: Når vi mennesker handler og snakker sammen, viser vi hvem vi er, og skaper en delt verden. To avgjørende forutsetninger i denne tenkningen er: 

• Pluralitet/mangfold: Politisk handling forutsetter altså at flere, forskjellige mennesker møtes. Hvert enkelt menneske ses som særegent og enestående. Men denne forskjelligheten kan organiseres inn i en delt, felles verden, der den kan komme til uttrykk – i politisk handling. Uten slik pluralitet eller forskjellighet finnes ingen politisk handling.  

• Det offentlige rom: Politisk handling – basert nettopp på denne forskjelligheten – kan bare finne sted i ett fritt, offentlig og synlig rom. I dette felles rommet kan synspunkter og  meninger uttrykkes og brytes. Der kan handlinger bedømmes av andre, og de kan tas videre – og forandres – av andre. Dette rommet er da selve forutsetningen for politisk frihet og mulighet.  

Arendt fryktet at moderniteten lett kunne gjøre politikk til administrasjon eller teknisk styring. Når politikk reduseres til forvaltning av nødvendigheter, innsnevres rommet. Da svekkes politikkens potensial som arena for fri handling, meningsbryting og deltakelse. 

Forståelsen av makt og vold
Arendts klare distinksjon mellom makt og vold er et av hennes kanskje viktigste bidrag (kfr. norsk essaysamling «Makt og vold»): 

• Makt oppstår når mennesker kommuniserer og handler i fellesskap; makten er altså avhengig av felles kommunikasjon og samtykke, og opprettholdes så lenge dette samholdet består. Makten er derfor ikke individuell, men tilhører gruppen og samhandlingen, og den fortsetter å eksistere så lenge gruppen holder sammen. Makt er dermed å forstå som et kommunikativt, dynamisk, sosialt og relasjonelt fenomen, og det er egentlig ingen som fast sitter på makten. Dette samsvarer også med interaksjonismens oppfatning av makt, kfr. Mead og Staceys maktbegrep. I «Vita Activa» skriver Arendt: «Makt er alltid et potensial for makt, og ikke noe uforanderlig og målbart, slik som for eksempel kraft eller styrke». 

• Vold er derimot instrumentell, basert på fysisk tvang og tekniske midler; vold kan ødelegge mennesker, aktiviteter og institusjoner, men skaper ikke ekte, varig makt. Faktisk kan vold undergrave makt siden volden bryter ned tillit, varige relasjoner og frivillig samarbeid. Vold forstås hos Arendt dermed mer som maktens motstykke. Vold kan kun rettferdiggjøres om den begrunnes med kortsiktige mål. Men også da er den instrumentell og farlig, ikke minst fordi man aldri vet konsekvensene av handlinger. Dette fordi også andre mennesker handler, og man kan ikke vite hvordan. 

Konsekvensen av dette synet på makt og vold er at regimer som hviler utelukkende (eller i hovedsak) på vold, mangler stabil politisk legitimitet – altså basert på legitim makt. Samtidig påpeker Arendt at moderne teknologi (f.eks. våpenteknologi/-industri) gjør vold  lettere å anvende. Dette skaper fare for at stater forsøker å erstatte legitim makt med tvang og vold, noe vi har sett – og ser – mange eksempler på. 

Forståelsen av totalitarisme 
Totalitarisme er en betegnelse på politiske systemer/regimer der myndighetene i prinsippet kontrollerer all aktivitet i samfunnet. I «Origins of Totalitarianism» (1951) analyserer Arendt nazisme og stalinisme som nye, spesifikke former for diktatur, ikke bare som ekstremt autoritære og voldelige regimer. Kjennetegnene på totalitarisme hun framhever inkluderer særlig: 

• Totalitær ideologi kombinert med systematisk terror: En altomfattende ideologi forklarer selve samfunnets historie, mens et hemmelig politi og et byråkratisk basert volds- og terrorapparat kontrollerer og sikrer befolkningens lydighet. 

• Atomisering og ødeleggelse av mellommenneskelige bånd: Totalitære regimer bryter ned sosiale relasjoner og institusjoner som mellomledd og felles møteplasser mellom mennesker, noe som gjør individet mer alene, ensomt og dermed mindre motstandsdyktig og mer styrbart. 

• Propagandaens rolle: Propaganda skal sikre regimets kontroll over fakta og en systematisk framstilling av deres egen «virkelighet». Dette gjør massene mer mottakelige for regimets fortellinger og deres «versjon» av virkeligheten. 

• Utryddelse av pluralitet/mangfold: Totalitarismen prøver å gjøre menneskene utbyttbare og historieløse, og eliminerer forskjellighet/pluralitet/mangfold som er forutsetningen for politisk handling. I dette ligger også kimen til polarisering og forenklede fiendebilder. 

• Ondskapens banalitet: I analysen av Adolf Eichmann i Jerusalem argumenterte Arendt med at det mest skremmende ved noen av de mest grusomme handlingene var deres byråkratiske og tankeløse ordinæritet. At «ondskap» ofte kan være resultat av manglende evne til å tenke moralsk, ikke av ekstraordinær ondskap hos de menneskene som utøver ondskapen. Einar Øverenget skriver om nettopp dette i sin bok om Arendt: «I et totalitært regime kreves ingen onde mennesker til å iverksette dets kriminelle politikk. Det eneste som kreves, er mennesker som er ute av stand til å reflektere over sine egne handlinger – et fullstendig banalt menneske som kun ønsker å gjøre en god jobb». 

Demokrati hos Arendt
Arendts demokrati-forståelse er bred, praktisk og handlingsorientert. Demokrati er hos henne ikke bare institusjoner og valg, men først og fremst et levende offentlig rom hvor borgerne handler, samhandler og kan snakke fritt. I sin demokratiforståelse framhever hun derfor: 

• Aktiv deltakelse: Demokratisk styrke hentes fra reell deltakelse i politiske handlinger og diskusjoner i et åpent offentlig rom. 

• Vern om pluralitet og frihet: Mangfold og frihet er nødvendige forutsetninger for at politikken kan være reell og meningsfull. 

• Skepsis mot teknokrati og masseforvaltning: Når eksperter og administrasjon tar over beslutningene, eller når massens krav blir instrumentalisert, trues politikken som fri handling. 

Arendt vektla også dømmekraft og evnen til å se saken fra andres perspektiv — ferdigheter som er nødvendige i et pluralistisk demokratisk fellesskap, og som kan oppøves nettopp der. 

Relevante faktorer – trumpismen og våre samtidige utfordringer
Arendts begreper er svært aktuelle når vi analyserer samfunnsfenomener i vår tid, ikke minst de som knyttes til dagens USA og MAGA/Trumps politiske bevegelse – og liknende populistiske strømninger eller regimer i mange land: 

• Angrep på fakta og medier: Arendts analyse av propaganda og fakta-manipulasjon hjelper oss å forstå hvordan gjentatte løgner og mistenkeliggjøring av presse og andre medier undergraver et felles offentlig faktum, og dermed den offentlige samtalen. 

• Sannhet, løgn og politikk: Arendt påpekte at sannhet og politikk aldri har stått på god fot. Hun mente at sannheten er utrolig viktig, men samtidig skjør, og står i stor fare for å forsvinne/bli borte. Da hun skrev dette, gjaldt det ikke minst løgnene fra Nixon-administrasjonen om Vietnamkrigen. I dag er vel dette kanskje enda tydeligere? 

• Personkultus og karisma: Arendt advarte mot karismatiske ledere som binder lojalitet direkte til seg selv og slik omgår eller hindrer pluralistiske prosesser. Sterk personfokus kan ødelegge felles bånd og normer i samfunnet. 

• Svekkelse eller ødeleggelse av institusjoner: Arendt mente at svekkelsen av mellommenneskelige og institusjonelle bånd gjør samfunn sårbare for autoritære tendenser. Angrep på rettsvesen, valgprosesser eller sivile normer bidrar til å redusere demokratiets styrke og motstandskraft. 

• Massetilknytning og isolasjon: Populistiske bevegelser henvender seg ofte til følelser av frustrasjon, avmakt og fremmedgjøring. Arendt viste hvordan oppløsning av fellesskap, atomisering og fragmentering gjør folk mer mottakelige for manipulasjon. 

• Makt vs. vold: Arendts distinksjon mellom makt og vold minner oss om at trusler om eller faktisk bruk av vold kan gi kortsiktig effekt, men samtidig undergrave langsiktig legitim makt. Dette kan vi kanskje se eksempler på, kfr. bl.a. trumpismens forhold til Grønland, Venezuela, Colombia eller Iran? 

Samtidig understrekes viktigheten av nyanser: Arendt brukte begrepet «totalitarisme» om bestemte historiske fenomener, blant annet med kombinasjonen ideologi og terror. Det er ikke gitt at hun ville bruke denne sterke analytiske kategorien (altså «totalitarisme») på alle former for autoritært eller populistisk styre.

Avslutning
Hannah Arendt minner oss om politikkens verdi som arena for menneskelig fellesskap, pluralitet, tale og (sam)handling. Hennes analyser av totalitarisme, hennes distinksjon mellom makt og vold, og hennes vekt på et levende og mangfoldig offentlig rom som grunnlag for politisk aktivitet og demokrati, gir fortsatt kraftige verktøy for å forstå og kritisk vurdere dagens politiske situasjon og utvikling.

Demokratiet krever aktivt (med)borgerskap, beskyttelse av pluralitet og institusjoner, samt et tilgjengelig felles faktagrunnlag — alt dette er forhold Arendt advarte oss om kunne svekkes dersom vi ikke passer på de politiske rommene hvor fri handling kan finne sted.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.