Hva mener en fotballspiller som etter en tapt kamp sier «vi må opp på hesten igjen»? Eller «vi må alle se oss i speilet»? Eller «vi var dessverre ikke påskrudd i dag. Sorry», og «jeg må bare si unnskyld til fansen, vi leverer ikke som vi skal».

Hva mener treneren som sier: «slik går det når vi gir bort unødvendige mål. Vi gjør enkle feil. Det må bare vi slutte med», eller: «Det er selvfølgelig helt uakseptabelt å gi bort et mål helt på slutten når vi kontrollerer kampen».

Hva er enkle feil og unødvendige mål? Hva skiller de fra vanskelige feil og nødvendige mål? Og hva har hest og speil med en fotballkamp å gjøre? Hvordan skrur man på en fotballspiller, for ikke å si et helt lag? Og hvorfor gir man bort mål når man «kontrollerer kampen»?

Er dette noe de trener på? Alle trenere og spillere sier jo hele tiden at de jobber knallhardt. Trener de knallhardt på å skru seg på? Hvordan er den økta? Trener de på å ikke gi bort unødvendige mål? Er det egen økt der de trener på å se selv i speilet, og en annen der de skal hoppe opp på en (bøyle)hest? Hvordan blir laget bedre av det?

Når laget vinner en kamp hører vi sjelden noe om hest og speil. Eller at motstanderne ga bort et unødvendig mål eller to. Eller at man vant fordi motstanderen gjorde enkel feil. Nei, da er man gode, «har flyt» eller innrømmer: «vi hadde kanskje litt marginer med oss, men jeg synes det var fortjent». Og «det var deilig å gi supporterne våre dette».

Hvorfor er fotballspråket slik? Kommentatorer og «fotballeksperter» bruker det, i spaltene, podkastene og TV-sendingene. Og vi som ser, lytter og leser ender med å bruke de samme uttrykkene. Mange opplever det til og med som et meningsfullt språk. Vi ser også «unødvendige» mål og frispark, «enkle feil», «flyt» og innlegg som enten «går over alt og alle» eller ender i «klabb og babb».

Hvorfor er dette språket så fullt av rare og ganske meningsløse metaforer som gjentas igjen og igjen, for ikke å snakke om beklagelsene, selvpiskingen og skriftemålene?

Innenfor forskningstradisjonen kritisk diskursanalyse tenker man at språket og «samtalen» (diskursen) slik den uttrykkes innenfor et samfunn eller miljø betyr noe mer enn det vi hører og sier. Om vi undersøker det nærmere kan det si oss noe om bakenforliggende sosiale forhold og maktrelasjoner. Derfor kan det være relevant å spørre hva dette for mange kjente, men også rare, fotballspråket egentlig er uttrykk for.

Bot, skam og makt

Kan det være slik at når spillere og trenere har behov for å beklage og piske seg selv i motgang, så sier det noe om en maktrelasjon mellom supporterne (som får beklagelsene) og klubben(s elitelag)?

Når et lag skuffer sine tilhengere, forventes underdanighet og bot. Hvis ikke spillere og ledere framstår som ydmyke, kan det ventes mishagsytringer i offentligheten. Da stilles klubben og laget i et uheldig lys. Spillere og trenere skal stå fram og beklage. Hvis ikke følger det offentlig refs, slik Erling Braut Haaland fikk etter landslagets tap for Østerrike i oktober 2024.

Supporternes maktgrunnlag er basert på at fotball oppfattes som en publikumsidrett der fotballkamper er en fest. Her står klubbens organiserte supportere sentralt og de organiserte supporterne framstiller seg som talerør for publikum generelt. De ikler seg klubbens drakter og farger. I medgang lager de festen, og selv i motgang er de (fleste) lojale. Ja, i en fotballverden der alle andre kan kjøpes og selges, finnes knapt noen som er mer lojale enn supporterne. Derfor er det risikabelt å overse dem. Rett nok er klubbenes billettinntekter relativt sett lavere enn før. Nå er det TV-selskapet og sponsorene som betaler gildet. Men et fullt stadion med engasjerte supportere (uttrykt gjennom rop, sanger, tifoer, trommer osv.) er attraktivt for TV-selskapet og deres sponsorer. Det gjør kampen verd å se. En spektakulær kamp er god reklame og penger i kassen også for klubben.

Om språket er meningsløst, gir det likevel mening. Om det er speil eller hester er underordnet, det viktige er at spillerne og trenerne viser at de er avhengige av sine supportere. Og supporterne, som ikke sitter i noen av klubbens posisjoner, viser at de har makt til å sette saker på dagsorden og endre beslutninger, som når trenere må gå fordi presset på klubbledelsen blir for stort.

Vår tids medier er utvilsomt en viktig del av denne fotballkulturen. For dem er det populærkultur. Kultur for de mange. En sponset kultur, penger i kassen. Fest, skam og beklagelser er som bensin til denne populærkulturen. Medienes formidling tjener både dem selv og supporterne. Deres forhold er symbiotisk.

En retorikk «bak mål»

At supporterne krevet bot og bedring forklarer likevel ikke et språk der spillerne «ikke leverer varene», gjør «enkle feil» og gir bort «unødvendige mål». Hvorfor er det ikke nok å si at «I dag er vi ikke gode nok. Motstanderen var bedre og fortjente å vinne. Vi må bare trene på å bli bedre»?

Kanskje er den rare språkbruken en konsekvens av at spillere og trenere avkreves svar som strengt tatt ikke finnes. Eller som er vanskelig å påpeke uten en grundig analyse, spontant rett etter kamp. Når relativt jevngode lag møtes, noe divisjonsinndelingen i fotball skal sikre, er fotball i stor grad et mysterium. Tilfeldigheter i en kamp har større betydning enn mange liker å tro, men å skylde på tilfeldigheter er en farlig strategi, særlig ved tap. Slike forklaringer kan bli oppfattet som unnskyldninger og ansvarsfraskrivelse. Det rimer ikke med kravet om ansvar, beklagelse og bot. Og for sikkerhets skyld har fotballfolket gardert seg: flaks (og uflaks) er visstnok fortjent!

Når ting er vanskelig å forklare, er det lett å ty til floskler, noe fotballspråket er fullt av. Svulstige uttrykk uten virkelig innhold, altså: «Treneren må ta grep», «Vi må få marginene med oss», «Det ser ikke ut som spillerne er sultne nok», osv. Slike uttrykk gir inntrykk av innsikt, men er uten substans. Men for fotballfolket, inkludert TV-kanaler som har betalt milliarder for å sende fotball, gjøre intervjuer og kommentere kamper, er dette «meningsfullt». At kampen som mysterium ikke oppklares, gjør at samtalen og diskusjonene kan fortsette.

Dypere og mer konkrete og presise analyser er for de spesielt interesserte, men selv trenerne, de egentlige ekspertene, blir ofte svar skyldig om hvorfor laget var «for dårlige i presset», «våknet for sent», «ble slitne mot slutten», eller var «for upresise på siste tredjedel», og om hva man kunne ha gjort med det.

Fotballspråket et illustrerende eksempel på hvordan vi konstruerer virkeligheten. Med avansert bildeteknologi kan vi i dag beskrive hva som skjer i en kamp, men teknologien kan ikke fortelle oss hvorfor spillerne handler som de gjør, individuelt og kollektivt, eller hva treneren bør gjøre i kampsituasjonen for å «kontrollere» kampen. Det kan heller ikke alltid spillerne, i etterkant. Det er lett å glemme hvor komplekst spillet er, og hvor fort det noen ganger går. Sjakk, med sine 32 brikker som flyttes en og en (og blir færre og færre gjennom spillet), er enkelt i sammenligning. I fotball er det 23 (med dommer) brikker som alle flytter seg samtidig, ofte i stor fart. Når det forventes forklaring på det man knapt forstår, ender det lett i floskler, klisjeer og karakteristikker. Derfor forer kommentatorene og «ekspertene» oss med forklaringer om spillere som er «ukonsentrerte», «uoppmerksomme», som «mister hodet», er «urutinert» og gjør «enkle feil» eller «nybegynnerfeil», men som i neste sekvens kan være «fabelaktige», «smarte» og vise hvor «ekstremt god» de er.

På godt og vondt

Den rare fotballretorikken kan altså forklares. Forklaringen er at den har grobunn i en maktrelasjon mellom supportere og klubb. I tillegg er klisjeer og floskler uttrykk for at vi forventes å forklare (eller bli forklart) noe som i stor grad vanskelig lar seg forklare. Ikke desto mindre er dette språket en del av fotballopplevelsen. På godt og vondt, slik spillet selv er det.

For ordens skyld, teksten ovenfor er ikke forskning. Det er ikke foretatt en systematisk datainnsamling, og heller ikke gjort en stringent diskursanalyse. Analyse er enn så lenge på hypotesestadiet.

*************************************

Professor Hallgeir Gammelsæter:

I fell in love with sport in the late 1960s, before sport was broadly broadcast. More than 50 years later, the hunger for watching sport has turned into a need for rationing it. Today, the access to publicized sport is limitless, but sport is also highly politicized and globalized. Sometimes that which is not showed is more intriguing than that which is recorded by the cameras.