Julgeita i folkelig tradisjon på Nordmøre er beskrevet av Edvard Langset og Hans Hyldbakk. Julgeita bor langt oppi fjellet. En måned før jul kommer ho til hjemmesetra.

Så holder ho til i sommerfjøset i åtte dager, og like før jul er ho i vedskjulet ditt. Slik er det i Surnadal. På Eide er julgeita på kverna (ett av husene på garden eller i nabolaget) to uker før jul, og inne i grua (stua) allerede åtte dager før jul, så kystfolket hadde knappere frist på å gjøre alt i stand! Siden de sjøl skulle oppholde seg i samme huset, må vi forstå denne geita som en mer mental tilstedeværelse, ikke fysisk. Julgeita uttrykker da julestemning og juleforberedelses-modus.

Julnatta skal du la to lys brenne på matbordet, og matrestene (lutfisk og melksuppe) skal stå til julgeita kommer inn og spiser av det. I tillegg skulle stabbursnøkkelen stå i låsen på utsida. For å få mat til å forsvinne, bør noe legges på ovnen, slik at det smelter bort. Fattigfolk må få mat i gave, slik at de har noe å sette fram. En vanlig måte å tigge på, var å late som om man ikke visste hvor lenge det var igjen til jul, slik at bonden skulle forbarme seg.

Folkemytologien har konstruert historier om ensomme mennesker, aleine etter svartedauden, som har kommet ut av tellinga; likeledes er det historier om husmenn som er så fattige og nedsylta i slit og strev at de ikke holder orden på kalenderen eller primstaven, og derfor trenger hjelp mentalt og med mat.

Julgeita er ikke farlig, men krever høvisk mottakelse. Den er grei å skremme frekke unger med. Julgeita og haugebonden, han som rydda jorda først – fjøsnissen, smelter gjerne sammen til samme skikkelse.

Den som sovner først på julkvelden, kaltes i det gamle Kristiansund for julgeit, og er feig, det vil si den som først skal dø av de tilstedeværende. Kikker du inn gjennom vinduet i andres stue julkvelden, og tror du ser ei likkiste, skal du selv dø snart.  Ser du noen uten hode, skal vedkommende dø neste år.

Det er fristende å forklare disse forestillingene slik:

• Jula kommer stadig nærmere, vær beredt, høytid skal helligholdes! Det er stor skam å ikke vite når det er jul.
• Sett ut mat, la maten stå på bordet julekvelden, det vil si sørg for overflod, et offer til Gud på hans fødselsdag.
• Dødsvarselet skal skremme folk fra å være nysgjerrige kikkere.
• Å skremme unger med mystiske fenomener er en velkjent teknikk for sosialisering og internalisering av normer.

Julgeita er et uttrykk for religiøs tradisjon og tro, en folkeliggjøring av påbudet om å frykte og elske Gud. Forestillingen  bæres i aktørenes bevissthet, som et moralsk imperativ og folkeskikk. En rest av dette ligger i kravet til høvisk påkledning julekvelden, ikke bare av hensyn til gjestene, men like mye for å ære Frelseren.

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Anne Cecilie Rinde er spaltister i Panorama.