Gjennom «Kommunenettverket i psykisk helsearbeid i Romsdalsområdet » har vi undersøkt hvordan psykisk helsearbeid er organisert og ledet i kommunene i nettverkets nedslagsfelt.

Av THORE FOLLAND og HANS PETTER IVERSEN

Hensikten med undersøkelsen har vært å få fram mer kunnskap om hvordan psykisk helsearbeid er organisert og ledet i våre kommuner. Undersøkelsen har blitt til i nært samarbeid med nettverksdeltakerne. Den er i hovedsak basert på intervju med koordinatorer/ psykisk helsearbeidere og med rådmennene i kommunene. Funnene kan oppsummeres slik:

Psykisk helsearbeid – et tvetydig begrep: Psykisk helsearbeid framstår på mange måter som et tvetydig begrep. Det bidrar på den ene siden til å opprettholde en historisk oppkonstruert dualisme mellom kropp og psyke. Det kan likevel være gode grunner til å opprettholde, bruke og videre konkretisere innholdet i psykisk helsearbeidbegrepet. Da tenker vi ikke minst på videre utvikling av kunnskap og kompetanse på dette relativt nye faglige området. Vi ser i noen av «våre» kommuner at psykisk helsearbeid som begrep kan ha en tendens til å svekkes eller endog bli borte, i hvert fall organisatorisk og ledelsesmessig. Dette kan være en trussel mot feltet også faglig sett.

Stor variasjon i formell organisering: Den formelle organiseringen av psykisk helsearbeid varierer svært mye mellom våre kommuner. Det er ingen bestemte modeller som er dominerende, noe som også er i samsvar med resultatene i Norsk Institutt for By- og Regionforskning (NIBR) sine rapporter. Dette kan bety at psykisk helsearbeid trekkes i ulike retninger, ikke bare organisatorisk, men også faglig. Det er heller ikke mulig å peke på noe samlet og tydelig mønster i den formelle organiseringen av psykisk helsearbeid.

Utydelig og lite synlig felt: Psykisk helsearbeid framstår som utydelig og i mange tilfeller lite synlig i den kommunale organisasjonen i mange av våre kommuner. Psykisk helsearbeid er i liten grad organisert som egen organisatorisk enhet og med egne fagledere eller organisatoriske ledere. Det kan være vanskelig å si ut i fra materialet at psykisk helsearbeid framstår tydelig som en egen tjeneste. Psykisk helsearbeid er også gjennomgående plassert langt «nede» i den kommunale organisasjonen. Det kan medføre stor avstand, lang vei og mange ledd til ledelse eller politiske organer med besluttende myndighet over ressurser.

Et fragmentert fagfelt: Ganske mange informanter opplever at organiseringen av psykisk helsearbeid i kommunen er preget av fragmentering. Dette går nok på opplevelser av problemer med sammenheng og helhet i tjenesteytingen, og synes å være knyttet til organisering i resultatenheter og spredning av ansvar på mange enheter og ledere. I en fragmentert organisasjon stilles det sterke krav til involverte aktører – fagansatte og ledere – om selv å kunne handle på sammenhengende måter. Aktørene må da overskride de organisatoriske grensene og handle sammenhengende til tross for organisatoriske, økonomiske, ledelsesmessige eller fagkulturelle skillelinjer. Det kan være krevende og konfl iktfylt.

Konkurrerende fagkulturer: Forskjellige uformelle organisatoriske forhold påvirker også det psykiske helsearbeidet. Flere informanter trekker fram mulige negative følger av at det er ulike fag- eller profesjonskulturer i tjenestene. Dette kan forstås slik at ulike kulturer eller faglige paradigmer kan trekke tjenestene i ulike retninger og slik kan stå i veien for nødvendig kvalitet, samarbeid, sammenheng og «helhet» i tjenesteytingen. Det kan være utfordrende for fagpersoner og brukere å forholde seg til denne forskjelligheten. Flere informanter etterlyser i denne sammenhengen mer og bedre tverrprofesjonelt samarbeid på området.

Interkommunalt samarbeid vekker interesse: Når det gjelder interkommunalt samarbeid innen psykisk helsearbeid, vil vi spesielt peke på samarbeidet mellom kommunene Eide og Fræna som interessant. Kommunene har et felles fagteam på til sammen ca. seks fagstillinger/årsverk. Teamet er organisert under NAV – i Eide kommune, og blir vurdert svært positivt av informantene. Dette særlig fordi teamet gjennom samarbeidet blir såpass stort at det får en faglig robusthet, dybde og bredde som gjør det hensiktsmessig. Erfaringene fra Eide og Fræna burde være relevante også for andre kommuner.

Smådriftsfordeler: Men det er samtidig mange informanter som trekker fram det som kan kalles «smådriftsfordeler» i de mindre kommunene. I dette ligger en positiv vurdering av at samfunnet er oversiktlig og særlig at også kommuneorganisasjonen er liten og oversiktlig. Det medfører både at man lettere kan ha en viss oversikt over problemene og at fagfolkene ofte er få og befinner seg nær hverandre. Det kan bety at de lettere kjenner til, ser og kjenner hverandre. Dermed er det også lettere med kontakt, kommunikasjon og utveksling av hensiktsmessig informasjon og kunnskap.

Helseledelse: Psykisk helsearbeid er i stor grad organisert og ledet som en del av helse- og omsorgstjenestene. Psykisk helsearbeid blir på denne måten fremdeles lett forstått innenfor en form for helse- og omsorgsfaglighet. Da kan det være lett å fokusere på sykdommen eller problemene, altså en fortsatt «sykdomsmodell» slik vi kjenner det fra psykiatrien. Det kan absolutt ha sine fordeler. Men man kan også stå i fare for å svekke nyere fagperspektiver basert på en bredere «sosialpsykiatrisk » tenkning, der man legger like mye vekt på samfunnsmessige forhold knyttet til bolig, arbeid, fritid, kultur, utdanning, sosiale relasjoner, medvirkning osv. Også perspektiver knyttet til forebygging, helsefremming og folkehelse kan ha vansker med å nå fram.

Ressursene under press: Ressursene til psykisk helsearbeid oppleves å være under sterkt press, noe som også er trukket fram andre steder i landet. I vårt fylke har det vært en viss reduksjon i ressursbruken til psykisk helsearbeid fra 2011 til 2013. Dette samsvarer med nasjonale tall, og kan ha sammenheng med virkemidlene i Samhandlingsreformen. Helseforetakene skriver nå ut pasienter tidligere, og kommunene må yte tjenester til mer ressurskrevende brukere enn før. Det kan også være at den prioriteringen av somatiske helsetjenester som ligger i at kommunen må betale for slike tjenester virker ressursvridende. Det kan være lett å nedprioritere psykisk helsearbeid så lenge kommunal betaling ikke er innført på dette fagområdet.

(Kronikken ble først publisert i Romsdals Budstikke i forbindelse med Forskningsdagene 2014.)