Med over 30 år i arbeidslivet og som stolt ikke-medlem av KMM, både i privat og offentlig sektor, er jeg erfaren.

I det private drev jeg selv. Jeg kunne aldri være borte fra jobben, for det var ingen som kunne steppe inn. Jeg var faktisk uerstattelig. Var jeg ikke der, stoppet bedriften opp, og inntjeningen var helt avhengig av godt renommé og oppmøte uansett hverdag eller helligdag. I det offentlige har jeg jobbet typisk 8-16 med helgefri og fem ukers ferie. Bare så det er sagt: Dette er to forskjellige verdener.

Jeg har jobbet med mange mennesker, og jeg har sett hvor mye enkeltpersoner kan påvirke et kollegium i den ene eller andre retningen. Enkelte kolleger er tryggheten selv, alltid på plass, forutsigbare, vennlige.

Andre har jeg opplevd som uberegnelige, «skumle», og noen kanskje også direkte farlige, som skaper mye støy og uro om de ikke får viljen sin og kun har sine gylne øyeblikk om de blir begunstiget. Jeg tenker det er lurt å stoppe opp av og til, prøve å se seg selv utenfra og tenke over: «Hvem er jeg i dette fellesskapet? Er jeg en bidragsyter og energiskaper i kollegiet, eller kommer jeg til kort og kanskje til og med tapper energi fra mine omgivelser?»

Det er en vanskelig øvelse å se seg selv utenfra, kanskje noe av det vanskeligste man gjør, for man klarer lett å rettferdiggjøre sin egen oppførsel.

Slutter du i jobben, så vil dagene gå ganske så greit. Det er vondt å tenke på, men verden går faktisk videre uten deg. Hvordan vil du da bli husket? Hva har du – når du tenker ordentlig etter, som er helt unikt og som er «din nisje»? De fleste har overraskende nok antageligvis ingenting, bortsett fra seg selv.

Tenk over hvorfor nettopp du har livets rett på arbeidsplassen din.

• Er du den kreative?
• Er du den stabile som alltid er på plass?
• Er du støttespilleren?
• Oppmuntrer du andre?
• Gir du konstruktive tilbakemeldinger?
• Skaper du samhold på jobben?
• Er du den som klarer å se saker fra to sider?
• Er du den som tråkker opp løypa?
• Er du til enhver tid oppdatert?
• Får du andre til å blomstre?
• Gjør du jobben din + litt ekstra?

Positiv, unik, egnethet og tilstedeværelse. Dette er fire stikkord som jeg verdsetter mer og mer jo eldre jeg blir. Negative, sytete klagere holder jeg en bevisst avstand til. Det kan høres rart ut, men jeg er faktisk stolt over å aldri ha deltatt i en vinklubb hvor samholdet består av negativitet og sladring. Bare så jeg ikke får alle vinklubber på nakken, så er jeg klar over at det finnes de som er oppriktig interessert i vin. Go Amarone!

Samtidig vet jeg at det er mange som nærmest gruer seg forut for slike kvelder, da det er energitapping i form av negativt snakk om andre. Man kan jo undre seg hvorfor man deltar på slike kvelder? Årsaken kan være at da er man i alle fall en del av et fellesskap, i stedet for å stå utenfor og bli snakket om.

Det er forsket på at klaging på jobben fordummer og svekker arbeidsmiljøet. Trevor Blake har skrevet boka Three Simple Steps: A Map to Success in Business and Life, som ble publisert første gang I 2012. I boka blir det referert til forskning som viser at 30 minutter eller mer negativitet gjør at nevroner i hjernedelen kalt hippocampus, skrelles bort. Hippocampus er hjernedelen du bruker til problemløsning. Kort fortalt, det betyr at jo mer enkelte klager og syter i arbeidsmiljøet, jo dummere blir de som deltar i dette fellesskapet. Noe å tenke på neste gang enkelte er i hamsterhjulet som kalles «Kos Med Misnøye», eller KMM.

KMM er ikke en klubb man bør bli æresmedlem i. De smarte og oppegående vil raskt identifisere hvem som er medlemmer av KMM, og disse blir umiddelbart avskrevet når man vil drive med utviklingsarbeid, ved lønnsforhøyelse eller utpeke noen til å lede et prosjekt. Klaging og misnøye er ikke det man bør promotere i korridoren. Har du noe å klage på, bør du ta det opp direkte med den det gjelder. Konfliktløsning på lavest mulig nivå, gir oftest best resultat.

Baksnakking av kolleger eller ledere, er disse medlemmene eksperter på. I KMM snakker man om andre for å fremheve seg selv og sin slitenhet. Disse arbeidstakerne snakker OM, ikke MED. De konfronterer sjelden eller aldri de som de baksnakker. Det tør de ikke! Men de vil ha tilhørere til klagekoret og gjerne flere medlemmer i KMM for å forsterke sin agenda.

Jeg har opplevd lunsjpauser hvor det er synlig at her er et bord hvor det er mye kos med misnøye. Enkleste måten å få stoppet dette på, er å sette seg ned ved nettopp dette bordet. Mitt råd er: Møter du på en KMM’er i lunsjen eller i korridoren, bør du konfrontere personen: «Hva har du tenkt å gjøre med det problemet?» eller «Har du sagt det til hen?» Som oftest stopper det klagingen.

En annen faktor som gir arbeidsplassen din livets rett er tilstedeværelse. Jo flere år jeg har jobbet, jo mer verdsetter jeg tilstedeværelsen til mine kolleger. De som alltid er der, de som tar i et tak og som får organisasjonen til å gå rundt. Det er forskjell på arbeid og ferie, og slik skal det være. Ja, man er mer sliten etter en onsdag i oktober enn man er i juli i fellesferien. Det er slik at man av og til segner om på sofaen etter endt arbeidsdag, og ikke orker å gå på trening eller møte vennegjengen klokken seks.

Det er selvsagt lov å være syk og være hjemme, men å være sliten er helt normalt. Jeg forstår at mange er slitne av en god grunn, være seg sykdom eller turbulente hjemmeforhold, og jeg skjønner at en foresatt som er alene med to små og skal klare å rekke over hverdagens kjas og mas, bruker mye mer energi på jobben enn en ungkar/kvinne som kun har seg selv å tenke på.

Vi bor i et land hvor vi har opparbeidet oss gode rettigheter. De skal vi hegne om. Men ikke misbruk rettighetene, ikke vær hjemme fra jobben for at du ikke klarer å rekke over alt du gjorde en sommerdag i juli, fordi du gamet hele helga eller fordi du har hangover fra søndagens elitekamp. Har du helgefri og ferier, bruk de dagene godt. Du er heldigere enn mange! Det er folk også i Norges land som jobber døgnet rundt for å få bedriften eller sin egen hverdag til å gå rundt.

Idet man stepper inn på arbeidsplassen, så forventes det profesjonalitet. Legg fra deg den private ryggsekken din utenfor. Ikke dra den inn på arbeidsplassen. Hvis ryggsekken er for tung å bære, si ifra til din nærmeste leder, slik at ledelsen kan støtte deg.
De fleste av oss har alle dårlige dager iblant, være seg problemer på hjemmebane eller uoppgjorte gjøremål. Hvis alle skulle dratt inn den dårlige energien på arbeidsplassen, ville det ikke akkurat vært en energiboost i kollegiet, for å si det mildt.

Klin på deg gliset, kneis med nakken, vær modig, vær positiv og tilstede. Snakk MED og ikke OM. Det blir morsommere for alle, og sann mine ord – det blir lettere å stå løpet ut, og du kan nå langt.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Maren Sæbø og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.