«Broken English» er et begrep som beskriver engelsk som snakkes eller skrives med begrenset ordforråd og mange feil. Med den sterke innflytelsen av engelsk språk er vi nå på god vei til å få et svært brokete norsk språk.

Språk er alltid i endring, sies det. Jeg aksepterer dette kun motvillig og har derfor merkbare problemer med manglende kj-lyd og andre språklige nyvinninger. Det er med mild til moderat irritasjon jeg observerer hvordan folk mangler norske begreper for ting og tang i sine omgivelser. Nei, det heter ikke «naile» på norsk. Nei, det heter ikke «å drive kirsebærplukking» på norsk når man velger ut det som passer best, for eksempel forskningsresultater som støtter egne hypoteser.

Det norske talespråket er i fritt fall, skriftspråket følger på, fagspråkene har for lengst forlatt norske ord og vendinger. Samtidig kan man jo si som en av TikTok-trendene: What’s the prob, dog? For hva er egentlig problemet med å få litt internasjonal schwung over praten?

Oppmerksomt stilltiende

På en god dag er flittig bruk av engelske ord og fraser en berikelse. Norsk er tross alt et minoritetsspråk i global målestokk. Engelsk har atskillig flere ord å rutte med også, må du vite. Vi har visst ikke hatt det samme behovet for å nyansere beskrivelsene av omgivelsene her vi sitter trygt på berget og skuer ut over og inn i fjordene. Kall det mindfullness, om du vil.

Vi har muligens prioritert å være oppmerksomt til stede i øyeblikket i stedet for å absolutt skulle sette ord, mange ord, på alskens emosjoner og observasjoner. Kanskje har vi levd litt for tett opp til idealet om den arbeidsomme, men akk så tause, nordmannen.

Språksuppe

Selv om det er med et visst vemod jeg innrømmer at toget har gått for latin som verdensspråk, så kan jeg ikke si annet enn at en felles språklig plattform er inkluderende og grensesprengende. Internasjonalt samarbeid og forskningsformidling hadde ikke vært det samme uten engelskspråklige publikasjoner fra alle verdens land.

En av ulempene med å sverge til engelsk som formidlingsspråk, er at de fleste av oss behersker det dårligere enn vi tror. I språklæring, som ellers, kan begrenset innsikt gjøre at man har overdreven tro på egne ferdigheter. Det er ikke lett å vite hva man ikke vet. Det er heller ikke opplagt at man forstår at man misforstår.

Faktisk strever vi en god del med våre egne norske ord og uttrykk også. Forholdsregel er riktig, forhåndsregel er feil. Å få jernteppe er riktig (om enn ubeleilig), å få hjerneteppe er feil.

Norwenglish

Når vi beveger oss bort fra morsmålet og over i andre- og tredjespråk, blir utfordringene betydelige. Fintfølelsen vi kan ha med eget språk, er oftest fraværende når vi skal uttrykke oss på de andre språkene.

Norwenglish er et godt dårlig eksempel – hvor norsk oversettes til engelsk ord for ord – som når «cherry picking» oversettes til “kirsebærplukking». Ta noen runder med Google Translate, så oppdager du at du har en habil Norwenglish-generator under fingrene. Google Translate har for øvrig vist seg å være en sidrumpa videreformidler av kjønnsstereotypier (ingeniører er hankjønn, mens sykepleiere er hunkjønn).

Språkvaskeri

I profesjonell sammenheng kan vi heldigvis bruke profesjonelle oversettere og språkvaskere. Kompetente oversettere og språkvaskere bidrar til korrekt grammatikk, bedre språkføring og -flyt. Noen av oss klarer aldri å lære oss kommareglene – hverken på morsmålet eller andre språk. Ifølge Twitter-kontoen Shit Academics Say, finnes det to typer akademikere: Those who use the Oxford comma, those who don’t and those who should.

Selv med profesjonelle oversettere og språkvaskere på lønningslisten er det fortsatt rom for misvisende ordbruk. Oversettere og språkvaskere har ikke nødvendigvis den faglige kompetansen til å vurdere om fagterminologien er korrekt oversatt og anvendt. Du skal langt inn i faglitteraturen før du er helt stødig i stammespråket.

Noe av problemet er at mange av de andre forfatterne heller ikke skriver på sitt morsmål. Det er som Helge Holden nevnte i sin kronikk i Universitetsavisa – «Broken English» er fortsatt det internasjonale forskningsspråket.

Norsk på norsk

Norsk fagspråk er ute på tynn is, skal en tro kritiske røster. All denne publiseringen på engelsk, all denne tenkningen og snakkingen på engelsk, gjør at det norske fagspråket ikke har utviklet seg i takt med kunnskapsutviklingen. Nå er vi i en situasjon hvor det ikke eksisterer norske ord for fenomener norske forskere har forsket på i Norge.

Løsningen kan ikke ligge i å slutte med publisering på engelsk. Uten formidling er ikke kunnskap verdt mye, og det blir for dumt om glimrende og glitrende norsk forskning bare skal kunne leses og forstås av oss einstøinger her oppe i nord.

Løsningen kan ligge i å sørge for at fagtekster gjøres tilgjengelige på både norsk og engelsk. Noen tidsskrifter praktiserer en slik løsning, for eksempel Sykepleien Forskning som har egne oversettere til å oversette innsendte norske vitenskapelige artikler til engelsk.

Fra X til Z

Det begynner å bli en del år siden jeg vred meg i stolen da jeg skulle bedømme en sykepleiestudents eksamensbesvarelse, og studenten hadde skrevet «mellom nipplesene» som anatomisk angivelse. Slike språklige sprell imponerer ikke en sensor som fortsatt sverger til konservativt bokmål.

Det får meg til å undre meg over hva som skjer når generasjon Z kommer inn i akademia om noen år?

Dette er gjengen som har sittet trygt hjemme i stuene med foreldrene sine og tatt inn verden – og språk – gjennom en stadig mer digital hverdag. Disse ungdommene snakker gjerne engelsk sammen selv om de har norsk som morsmål. Da mener jeg ikke at de krydrer samtalen med et og annet trendy engelsk ord, de fører hele samtalen på engelsk.

Det blir spennende å se om denne språkkompetansen vil gi oss en generasjon akademikere som formidler kunnskap på plettfri engelsk. Samtidig frykter jeg at vi får stadig flere som ikke evner å fullføre en setning på norsk uten å flette inn engelske ord og vendinger.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.