Dessverre viser forskning at formelle rettigheter alene er dypt utilstrekkelig når det gjelder forbedring av levekår og livskvalitet for funksjonshindrede – eller for så vidt andre ekskluderte grupper.
Det trengs reelle plikter og særlig økonomiske forpliktelser for de som har ansvaret for tiltak og tjenester. Det gjelder flere instanser, men ikke minst kommunene våre.
Rettighetene til funksjonshindrede mennesker er utvidet. I utgangspunktet skal menneskerettighetene gjelder fullt ut for alle mennesker – også funksjonshindrede. 9. desember 2025 vedtok Stortinget å ta FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) inn i menneskerettsloven. Menneskerettsloven er en lov med formål å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. Loven gjør fem menneskerettighetskonvensjoner med tilleggsprotokoller gjeldende som norsk rett, og slår fast at dersom det er motstrid mellom annen norsk lovgivning og disse konvensjonene og tilleggsprotokollene, skal konvensjonene og tilleggsprotokollene gå foran.
Konvensjonen (CRPD) ble vedtatt av FN’s generalforsamling i 2006 – og trådde i kraft i 2008 da 20 stater hadde ratifisert konvensjonen. Norge ratifiserte konvensjonen i 2013. Nå er den tatt inn i menneskerettighetsloven og er altså juridisk bindende fra 1. januar 2026 – og får ved eventuell motstrid forrang foran annen norsk lov. Dette styrker rettighetene for funksjonshindrede på mange områder. Det gjelder også på områder der det også tidligere er vedtatt omfattende rettigheter, f.eks. på habiliteringsområdet, helsetjenester, retten til selvstendighet, retten til valg av bolig og retten til utdanning og arbeid.
Denne styrkingen av rettigheter blir nå feiret av interesseorganisasjoner, sivilsamfunnet og regjeringen selv – som et viktig steg mot et mer likestilt og inkluderende samfunn. Konvensjonen stiller krav til hvordan statene skal legge til rette for at funksjonshindrede kan få oppfylt sine menneskerettigheter. Men hvor mye vil dette egentlig ha å si? For samfunnet? For dem det gjelder mer direkte? Dette vet vi jo ikke ennå, siden lovendringene nettopp har tredd i kraft. Men det er uansett viktig og relevant å se på hva rettigheter for funksjonshindrede så langt har betydd.
Verden har endret seg
Rettigheter og likeverd har gjennom lang tid vært viktige prinsipper og verdier på «funksjonshemmingsfeltet». Slik det het i en sentral offentlig utredning (NOU – fra Bruker til borger) fra 2001: Mennesker med funksjonsnedsettelser skal ikke bare være «brukere», men «borgere» – og skal kunne delta i samfunnet på lik linje med alle andre samfunnsborgere. Intet mindre. Senere er det laget – og til dels vedtatt – en rekke andre utredninger, meldinger og strategier på dette området. Disse viderefører tenkningen om økte rettigheter på området. Her vil jeg særlig nevne NOU-ene «NOU 2016:17 På lik linje – Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming» og «NOU 2023:13 På høy tid – Realisering av funksjonshindredes rettigheter».
Verden har definitivt endret seg på dette området – ikke minst siden 2001. Men vi bør likevel interessere oss for de reelle endringene – ikke bare formelle endringer og endringer i språk og snakkemåter. Funksjonshindrede framstilles i dag definitivt på en annen måte enn før, mye mer positivt og med mye større variasjon og mangfold. Funksjonshindrede framstilles nå også mange ganger som forbilder, som medmennesker, som ressurser i barnehage, skole, idrett, aktiviteter, kultur og arbeidsliv. Mange ser dermed at funksjonshindrede er medmennesker med store ressurser og en masse gode egenskaper – selv om vi også ser mange eksempler på framstillinger som slett ikke er like entydig positive.
Det viktige spørsmålet er likevel om endringene vi kan se først og fremst er overfladiske endringer. Eller er det endringer som går i dybden – slik at situasjonen er/blir vesentlig styrket og bedret for funksjonshindrede i samfunnet på avgjørende områder? Er det omsider blitt slik at velferdsstaten gjennom utvidelser, tjenesteutvikling og vedtak/gjennomføring av rettigheter har blitt til en mer reell og universell velferdsstat – en likestilt og likestillende rettighetsstat?
De siste årene er det gjennomført en rekke forskningsprosjekter på området. Dessverre viser funnene i hovedsak at forstemmende lite har blitt endret når det gjelder sosial og økonomisk ulikhet på dette feltet. Funksjonshindrede kommer fremdeles svært dårlig ut. Det viser seg på viktige tjenesteområder som legger grunnlaget for denne ulikheten, som skole, helse, bolig, arbeid, kultur og fritid. Dette slår dermed i sin tur ut på sentrale livsområder som diskriminering, selvstendighet, makt, livskvalitet, selvbilde og identitet.
Norge kommer ikke så godt ut
Norge er verdens rikeste velferdsstat, og vi burde dermed ha det aller beste utgangspunktet for å realisere velferd for alle – også for funksjonshindrede. Men vi kommer dessverre ikke spesielt godt ut sammenlignet med andre europeiske land. Gapet mellom funksjonshindrede og ikke-funksjonshindrede i Norge ligner til forveksling på tilsvarende gap i andre land. Heller ikke etter vedtak/innføring av Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 (som ble utvidet/endret fra 2018) ser vi forbedringer i for eksempel sysselsetting, materielle levekår eller helse for funksjonshindrede. Hvorfor?
Mønsteret i Norge samsvarer altså fullt ut med den europeiske trenden for øvrig på dette området: Det er ingen land der vi kan se store effekter av rettighets- og antidiskrimineringslover. Da må vi også kunne spørre hvor mye slike rettigheter er verdt. Hvilken forskjell gjør de nye rettighetene – reelt sett? Og da ikke minst etter de nye lovendringene – der CRPD er tatt inn i menneskerettighetsloven? Vil CRPD slå ut på noen annen måte enn andre rettigheter/lovendringer har gjort? Er det grunn til å tro at de nye endringene får noen effekt – og i så fall på hvilke områder?
Etter rettighetsfesting består altså ulikheter, diskriminering og marginalisering. Kort oppsummert: Funksjonshindrede er i langt lavere grad enn andre i jobb, de har mindre utdanning og færre ressurser (relatert til disse viktige områdene). En funksjonsnedsettelse eller en kronisk sykdom er i utgangspunktet en kroppslig, kognitiv og/eller sosial ulempe som ofte medfører ekstra arbeid, vansker, smerte og strev. Og slik samfunnet er organisert på viktige områder, blir denne ulempen forsterket og forstørret gjennom hele livsløpet – ikke minst gjennom måten offentlige velferdstjenester gis på. Dette gjelder barnehage, grunnskole, videregående utdanning, høyere utdanning, voksenopplæring, sosial støtte, habilitering og rehabilitering – til tross for gode og ambisiøse intensjoner. Dermed blir disse menneskene funksjonshindret. Det burde naturligvis vært motsatt. Altså at slike ulemper skulle blitt minsket, utlignet eller kompensert for; økonomisk, i skoleverk, i arbeidsliv og i samfunnet for øvrig. Det blir de ikke.
For barn som vokser opp med synstap eller andre fysiske funksjonsnedsettelser, er frafallet i videregående skole dobbelt så høyt som for gjennomsnittet av elevene. Svært mange funksjonshindrede kommer dårlig ut i skoleverket. Det gjelder både grunnskolen, videregående skole og høyere utdanning. Og det gjelder spesielt for utviklingshemmede (se gjennomgang i f.eks. NOU 17 2016: På lik linje). Det er store begrensninger i utdanningstilbudet, og frafallet er høyt. Dette gapet sammenlignet med andre er ikke blitt mindre. Mens stadig flere fullfører universitets- eller høyskoleutdanning, gjelder det ikke funksjonshindrede. Det har alvorlige konsekvenser i form av at utdanningsgapet vokser. Tilretteleggingen er svak. Siden utdanning er viktig for sosial utjevning, burde dette ha vært et viktig satsingsområde. Det er det ikke.
Utdanningsmobiliteten er høy i Norge sammenlignet med mange andre land. Det medfører at barn uten funksjonshindringer svært ofte ender med et høyere utdanningsnivå enn sine foreldre. Men for barn med funksjonshindringer eller kroniske sykdommer er det motsatt: De ender ofte med et lavere utdanningsnivå enn sine foreldre. CRDPs artikkel 24 sier blant annet: Barn med nedsatt funksjonsevne skal ikke stenges ute fra grunnskoleundervisning eller videregående opplæring. Hvor mye er denne rettigheten verdt så lenge frafallet fortsetter? Og så lenge skolebygg ikke blir tilstrekkelig ombygd ellet tilrettelagt.
Blir det nå noen endring, altså etter CRPD og 1.1.26?
Hva med retten til arbeid, som alltid er sentral når vi snakker om levekår og velferd? Arbeid omhandles grundig i CRPD, og spesielt i artikkel 27. Men denne retten er også knyttet sammen med andre vesentlige rettigheter i konvensjonen (f.eks. utdanning, selvstendighet eller levestandard). Det er all grunn til å spørre om verdien av artikkel 27 som gir rett til arbeid for funksjonshindrede på lik linje med andre, og som forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i alle spørsmål som angår enhver type arbeidsforhold. Hvor mye er disse rettighetene verdt hvis ikke funksjonshindrede får utdanning, kvalifikasjoner og kompetanse som verdsettes i yrkeslivet og slik blir en reell vei til arbeid?
Hva med ulikhet i inntekt? Også ulikhet i inntekt øker gjennom livsløpet. Når det gjelder unge voksne – altså tidlig i livsløpet – har funksjonshindrede inntekter tilnærmet lik andre. Men mot slutten av 20-årene stagnerer inntektsutviklingen for funksjonshindrede, og et stadig større inntektsgap viser seg. Dette gjelder ikke bare trygdede, men også de som er i arbeid. Og det ser ut til at inntektsgapet består, også etter justering for sosial bakgrunn, utdanning, bosted og faktisk arbeidstid. Vi vet kanskje ikke nok om hvor funksjonshindrede ender opp i arbeids-/yrkeslivet, men det store bildet tyder på at målet om lik deltakelse i yrkeslivet er svært langt unna. Og det ser heller ikke ut til at vi nærmer oss.
Like inntekter gir heller ikke nødvendigvis lik levestandard eller velferd. Dette fordi funksjonshindringer for mange også medfører ekstra utgifter. Det kan for eksempel være til transport, utstyr, hjelpemidler, medisiner, behandling eller klær. Dette til tross for at vi også har mange gode velferdsstatlige ordninger.
Det er derfor vi for mange kan snakke om en dobbel ulempe: Først den ulempen som følger av det kroppslige/sosiale/kognitive problemet, og så den ekstra ulempen som påføres av samfunnet. Det siste kan vi gjøre mye mer med enn vi gjør i dag. Men vi gjør det ikke. Derimot ser vi ofte press mot slike ytelser.
Hva betyr rettigheter?
Vi kan si at rettigheter for noen ikke er mer verdt enn de pliktene de medfører for andre – spesielt for de som skal iverksette rettighetene – om det gjelder utdanning, økonomi, arbeid, valg av bolig, selvstendighet eller andre områder. I hovedsak er det offentlige myndigheter og instanser som har slike plikter. Pliktene ligger altså til velferdsstaten. Men på noen områder gjelder det også private tjenesteytere. Og ikke minst gjelder det holdninger blant oss alle.
Vi har de senere årene sett en vending i samfunnet; Rettighetene har økt, og gjelder på flere områder – ikke minst for mennesker med funksjonshindringer. Denne vendingen har gitt oss en ny type velferdsstat, en slags «rettighetsstat». Hvordan skal vi vurdere denne rettighetsvendingen? Er den entydig et gode? Jeg er redd for at rettighetsvendingen er helt utilstrekkelig fordi den i alt for liten grad forplikter staten selv, underliggende instanser, kommunene, utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere, til å gjennomføre reelle utjevningstiltak.
På flere områder går vi faktisk i feil retning. Gjennom den perioden rettighetsvendingen har skjedd, har mange økonomiske støtteordninger forblitt uendret eller begrenset. Det er faktisk et press mot å redusere mange av ytelsene. Hva vil det bety for dem det gjelder?
Vi kan spørre regjeringa – og kommunen: Jo, funksjonshindring er mange ganger et spørsmål om rettigheter. Men rettigheter er ekstremt sårbare. I mange land ser vi at vernet av rettigheter uthules eller avvikles – på mange måter. I Norge opplever vi at kommunene er fattige – selv om staten er rik. Det betyr press mot funksjonshindredes rettigheter. Dette ser vi også i våre egne kommuner. Da står den sosiale, politiske og økonomiske ulikheten igjen. Knut Berge har gjennom mange kronikker på forbilledlig vis vist oss hvordan rettigheter undergraves. Det gjøres blant annet gjennom tjenestebeskrivelser, manglende medvirkning, tvilsom budsjettpraksis og annen mangel på iverksetting av individuelle rettigheter. Det kan ikke tolereres.
Den såkalte rettighetsvendingen har vært nødvendig. Og det kan være grunner til å feire inkorporering av FN-konvensjonen i norsk lovverk. Men vi må være på vakt mot den andre siden av saken. Press mot tjenester og ytelser – og ikke minst fattige kommuner – kan fullstendig underminere de samme rettighetene. Det vil i så fall underminere selve velferdsstaten og plassere mange på et minimumsnivå av velferd og levekår. Og så blir det et privat ansvar å komme seg opp fra dette minimumsnivået. Dessverre er rettigheter alene derfor fundamentalt utilstrekkelig. Det trengs reelle plikter og ikke minst økonomiske forpliktelser. Og det trengs våkne og kritiske forskere, fagansatte og politikere.
–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.