Linn Stalsberg er spaltist i Dagsavisen, og tar opp mange av de brennende temaene i vår tid. Her skal jeg spinne videre på hennes tema fra Dagsavisen 22. mars – om dødens politikk.

Det har med makt å gjøre. Og det har med drastiske virkemidler å gjøre. Vi snakker altså om dødens politikk. Og det berører oss.

Mer enn ett år før Donald Trumps første presidentperiode, i 2015, sto han på en scene under et valgkampmøte i Myrtle Beach og latterliggjorde en funksjonshemmet journalist. Journalisten var Serge Kovaleski fra The New York Times.

Kovaleski hadde skrevet noe Trump ikke likte, og han ble gjenstand for hån, parodiering og trakassering fra den kommende presidenten. Trakasseringen gikk direkte på Kovaleskis funksjonsnedsettelse. Mange i den MAGA-dominerte forsamlingen dro på smilebåndet, andre lo og klappet. Dette er altså snart 11 år siden, og episoden er kjent og godt dokumentert.

Hvorfor ble ikke Trump stanset allerede da, av sine egne? Hvilke holdninger hadde de? Hva er konsekvensen av at slike ytringer fra maktpersoner blir akseptert. Ord teller, også før de settes ut i livet. Ord er faktisk også handling. Gjennom ordene trekkes nye grenser for hva som er akseptabelt, for hvilke liv som verdsettes – og hvilke som ikke aksepteres. Når vi ser og hører slike ytringer, blir menneskeforakten og hatet i trumpismen avslørt; klart, tydelig og forståelig. Og vi fatter også der og da at dette er noe som lettere skjer innenfor politiske ideologier og praksiser der dominans og hierarki råder.

Vi fikk et nytt eksempel ved minnestunden for Charlie Kirk. Da sa Trump: «Jeg hater mine motstandere, og jeg ønsker ikke det beste for dem. Jeg beklager, Erika.» (gjengitt fra TV2).

Og vi ser en sammenheng. Ikke minst når vi i neste reportasje ser bombing, drap og ødeleggelse. Vi ser at det går en linje fra forakten og hånlatteren i Myrtle Beach, via minnestunden for Charlie Kirk – og til folkemordet og den totale ødeleggelsen av Gaza. Og videre til bombingen av Iran. Det er en linje av menneskeforakt, dehumanisering og samtidig normalisering av ekstrem vold og død. Denne linjen er ekstremt farlig, og den må brytes.

I en verden etter ødeleggelsen av Gaza – etter mer enn 75 000 drepte – kan vi kalle den linjen som førte oss dit for gazafiseringen av verden. gazafiseringen av verden medfører at mennesker, grupper, befolkninger og land plasseres i en unntakstilstand, der menneskeliv ikke lenger beskyttes, og der ekstrem vold, drap, terror og død blir normalisert – nærmest som ordinær politisk handling. De manges død framstilles nå som naturlig, nødvendig og nærmest uunngåelig. Og det har konsekvenser; for Iran, Libanon, Vestbredden og Gaza – og flere. Og trolig står Cuba snart for tur.

Hva dreier dette seg om? For det første handler det om politiske ideer, språk og praksiser som gir mennesker lavere eller ingen verdi: Bruk og kast. Det er dette som er kjernen i gazafiseringen: Dere er ikke verdt noe! Ikke verdt å beskytte! Ikke verdt å leve. Noen mennesker kan skades, terroriseres, flyttes, overvåkes og i siste instans drepes – uten at det får konsekvenser for overgriperen. Dermed flyttes grensene for hva som kan aksepteres.

Og skremmende nok: De nye grensene trekkes særlig av stater og bevegelser som har stått (og står?) Norge nær. Det gjelder særlig Israel og USA – vår nærmeste allierte (og som fremdeles har øverstkommanderende i NATO).

Det Trump viste oss alle for 10 år siden var at det er lov å forakte – og hvem det er lov å forakte. Og vi bør også her interessere oss for linjer og politiske sammenhenger. Hvor kommer dette fra? For denne menneskeforakten dukker ikke opp fra intet. Den kommer fra et sted. Det er et sted der rasisme, høyreekstremisme, imperialisme, kolonialisme, krig og vold dominerer. Vi kjenner dette stedet godt fra historien, og der heter det slaveri, fascisme, nazisme og stalinisme; He is dead but he won’t lie down. Men samtidig: Skamløsheten i den nye forakten fra verdens mektigste mann har også noe nytt og moderne med seg. Den har kledd seg i nye gevanter. Dødens politikk er gammel, men samtidig også ny.

Professor Achille Mbembe skriver i essayet «Necropolitics» fra 2003 at suverenitet ikke lenger bare betyr autonomi, men faktisk noe mer: «Den materielle ødeleggelsen av menneskelige kropper og befolkninger.» Moderne nekropolitikk handler om å kunne bestemme hvem som kan få leve og hvem som må dø – dødens politikk – teoretisk og praktisk. Mbembe bruker Michel Foucaults begrep «biomakt» for å forstå og forklare hvordan kontroll over liv, død og menneskekropper kan brukes i utøvelsen av den nye maktpolitikken. Begrepet biomakt refererer til hvordan politisk makt brukes i kontroll av livene til enkeltpersoner og befolkninger. Biomakt og biopolitikk er da også uløselig knyttet til konseptet om governmentality, altså styrbarhet. Og i den moderne varianten: Her ligger også forståelsen av at noen må dø for at andre skal leve. Biomakten iverksettes altså som nekropolitikk; dødens politikk.

Mbembe ser (med bakgrunn i både Foucault og Arendt) rasismen som den grunnleggende mekanismen i denne logikken, koblet sammen med Foucaults biomakt. Sett sammen gjør disse at man kan dele opp folk i grupper og undergrupper – og skape distinksjoner og mentaliteter av «oss» og «andre», slik vi har sett i alle rasistiske ideologier og praksiser.

Vi skal altså lære å forestille oss andre folks umenneskelighet, eller herske over dem, skriver Mbembe.

Da blir det i neste runde også akseptabelt å ta livet av dem – nettopp fordi de har lavere verdi enn oss. De er dehumanisert. Slik kan også ideer om den endelige løsningen vokse fram både som idé og praksis, basert på kombinasjonen av den innbilte trusselen fra de andre og den lavere verdsettingen. Da er det kun eliminering av den og de andre som kan sikre våre liv.

Dette er harde ord, men det er det vi ser i dag, tydeligere enn på mange tiår. Mbembe beskriver også Gaza (allerede i 2003) som et område der livet konstant er truet – og der siviles død ses som nødvendig. Dette er altså noe som har vokst seg sterkere over tid. Israels okkupasjon av Palestina ser han som et særlig gjennomført eksempel på nekromakt, der fragmentering, vold og brutal kontroll organiserer livet og døden. Og der grenser, makt og suverenitet utrolig nok kreves og håndheves på et guddommelig grunnlag.

Han beskriver oppdelingen av Vestbredden med apartheid som modell, ved bruk av overvåking og kontroll. Han beskriver også rasering av hus, byer, jordbruk, infrastruktur og kulturelle symboler. Synlige makt- og krigsmidler skaper overalt opplevelser av ydmykelse og maktesløshet. Dagliglivet blir militarisert og lokale makthavere gis myndighet til å utøve vold, ydmykelser og drap. Mbembe advarer mot opprettelse av egne «dødsverdener» der millioner av mennesker blir underlagt livsbetingelser som gjør dem til «levende døde».

Dette er altså gazafiseringen av verden, der stadig flere steder gjøres om til soner uten demokrati og uten beskyttelse av liv. Der hån, menneskeforakt og trakassering gjøres til noe dagligdags. Unntakstilstanden blir nærmest permanent, og de mektige har rett til å drepe – fordi de har nekromakt – makten over liv og død. Når alt dette blir normalisert som ordinær politikk, blir konsekvensen en økende utbredelse av nekropolitikken. Og for å gjøre dette mørke bildet enda mørkere: Nekropolitikken strekker seg ut – ute og hjemme – den rettes ikke bare mot palestinerne, iranerne eller andre befolkninger og grupper på avstand. Trumpismens imperium er uten geografiske grenser.

Noen dager etter nyttår i år kidnappes Venezuelas sittende president, Nicolas Maduro. Bare fire dager senere drepes Renee Nicole Good, skutt og drept av Ice-agenter i Minneapolis, mens hun protesterte mot immigrasjonspolitiets razzia i hjembyen. To dager etter dette igjen sier Trump at han ikke trenger støtte i folkeretten for å ta Grønland, og han truer med å gjøre det «the hard way». Senere har vi sett flere eksempler. Ifølge professor Nikhil Pal Singh ved New York University er dette uttrykk for ett prosjekt: «Homeland Empire» – et rammeverk for å forstå Trumps nye maktpolitikk (Klassekampen 18.5.26).

Trump visker ut grensene mellom innland og utland, sier Singh.

Slik kan man skape en idé og et konsept om amerikansk makt som kan operere hvor som helst innenfor en generell sone av straffefrihet. Singh ser også krigen mot Iran som uttrykk for den samme logikken, der presidenten kan starte en krig når han vil. Og kanskje særlig når man har «kjørt seg fast» på hjemmebane, kan det være hensiktsmessig med en ytre fiende. Videre ser han dette i sammenheng med omleggingen til den nye, aggressive og militaristiske immigrasjonspolitikken, med brutale operasjoner inne i amerikanske byer. Og med omfattende mål om deportasjon av mennesker som alt befinner seg i landet.

Singh peker altså på hvordan Trump flytter den nye krigslogikken (og dødens politikk) hjem til USA. Jakten på ytre fiender utvides dermed til også å bli en jakt på indre fiender, fremdeles med grenseløse virkemidler. Singh mener at krigen mot Iran for så vidt passer inn i dette bildet, i det den nettopp viser at presidentens makt er grenseløs. Den kan utøves hvor som helst i verden, og gjerne i samspill med Israel – som han mener oppfattes nærmest som en del av USA. Stormakter skal i den nye logikken kunne gjøre som de vil, og hele konseptet om en fast internasjonal orden forkastes. Likevel mener Singh at krigene i Midt-Østen bruker opp ressurser USA ikke har, og derfor vil bidra til å trekke USA bort fra globale kriger.

Så: Når vi kopler dødens politikk med Homeland Empire kan vi skimte et nytt skremmebilde: En grenseløs maktpolitikk vokser fram gjennom trumpismens voldsspiral, en gazafisering av verden – en ny orden. Den etableres både ute og hjemme, og gjennomføres uten begrensninger – juridisk og geografisk. Den trenger ikke folkeretten, og den trenger knapt nok de hjemlige lovene. Den er basert på nekropolitikk, den ekstreme, dødelige og rasistisk begrunnede makten over de som er mindre verdt. Makten til å bestemme hvem som skal leve og hvem som må dø.

MAGA og trumpismen er dens tydeligste uttrykk i dag. Og vi trenger ikke lete så nøye for å bli oppmerksomme på dens ideologiske og politiske alliansepartnere – ute og hjemme. Jeg skal derfor ikke bruke plass på det her.

Vi trenger å se disse sammenhengene. Men vi trenger mest av alt et våkent blikk og en kritisk oppmerksomhet. Vi trenger å kjenne igjen makten og forakten når vi ser den. Når den utøves overfor dem som kan ses som svakere. Vi trenger å snakke om og å bekjempe den. Og vi kan gjerne stå sterkere og tydeligere opp. Mot de som lager grupper av «oss» og «de andre». Mot de som vil utvide makten, både med og uten loven i hånd. Mot de som vil gjøre de mektige enda mektigere – og de rike enda rikere.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.