I ulike offisielle kanaler uttrykker Norges idrettsforbund hvordan barneidretten skal være. Men er det noe juridisk grunnlag for å pålegge idrettslag f.eks. at ekstra treningstilbud skal være åpent for alle?

Av ODD ANDERS BØYUM-FOLKESETH, førsteamanuensis i rettsvitenskap

Innen idretten har det vært mye søkelys på nivådeling av barn. Noen mener det ikke bør skje for tidlig, noen mener nok det ikke kan skje tidlig nok.  Norges Idrettsforbund (NIF) har ulike steder uttrykt meninger om dette.

På NIFs hjemmeside står det bl.a. «Idrettslaget skal alltid gjøre ekstra treningstilbud for barn åpent for alle. Det vil si at alle skal få vite om at det eksisterer et slikt tilbud.» Som en ser brukes ordet «skal», mao. gis det uttrykk for at dette er en regel man må følge.

Det finnes gode argumenter for å la ekstra treningstilbud være åpent for alle barn. Men det finnes også motargumenter. Om NIF skal kunne kan pålegge idrettslagene å ha alt åpent for alle, må de ha et juridisk grunnlag for det.

Det er klart at NIF kan gi regler som idrettslagene og medlemmene i idrettslag må følge. At idrettslagene og medlemmene må følge regler gitt av NIF har et avtalerettslig grunnlag. Når idrettslag melder seg inn i NIF, godtar de at reglene i NIF gjelder for dem.  Og personer som melder seg inn idrettslag, må av samme grunn følge reglene.

Men for at de skal gjelde må reglene være gitt av NIFs «lovgivende» forsamling — Idrettstinget, eller noen Idrettstinget har delegert myndighet til.

Idrettstinget har vedtatt et omfattende regelverk bl.a. for barneidrett.

Hoveddelene av regelverket Idrettstinget har gitt er barneidrettsbestemmelsene og idrettens barnerettigheter. I tillegg har vi bl.a. regler om politiattest, og at idrettslag må ha barneidrettsansvarlig. Særforbund kan vedta strengere regler for barn, og noen har gjort det, men det går jeg ikke nærmere inn på her.

Juridisk bindende regler kjennetegnes, ved siden av å være gitt av noen som kan gi juridisk bindende regler, at de er utformet i en «hvis-så»-form. Det vil si at de uttrykker at dersom bestemte vilkår er oppfylt, vil det få konsekvens/rettsvirkning.

Av barneidrettsbestemmelsene fremgår det bl.a. når barn kan delta i konkurranser utenfor egen krets, når de kan rangeres og når det skal deles ut premier. Særforbundene blir gjennom reglene pålagt å ha eget sanksjonsregelverk for overtredelse av barneidrettsbestemmelsene. Reglene har med andre ord en «hvis-så»-form og er juridisk bindende.

Barneidrettsbestemmelsen har begrenset anvendelsesområde. De gjelder konkurranser — og ikke trening. Idrettens barnerettigheter gjelder også for trening. Men de har ikke form av juridiske bindende regler. De er utformet som rettigheter for barn. De har ingen beskrivelse av konsekvensene av at barna ikke får oppfylt rettighetene.

Ifølge NIF bygger idrettens barnerettigheter på FNs barnekonvensjon. Og det er nok riktig at de etter ordlyden har noen likhetstrekk med den, men likevel er det noen klare ulikheter. Barnekonvensjonen, som Norge har bundet seg til, har klare pliktsubjekter — nemlig statene. Og i barnekonvensjonen står det ganske konkret hva pliktene til statene består i — ikke bare hva barn har rett til.

Idrettens barnerettigheter har derimot ikke et klart pliktsubjekt — i noen av rettighetene synes pliktsubjektene å være idrettslaget, trener mv., og i andre tilfeller foreldre eller det offentlige. Ingen barn kan ut fra idrettens barnerettigheter kreve noe som helst, fordi det ikke er vedtatt noen konsekvenser av at de ikke følges. Og hvem skulle bære konsekvensene når vi ikke vet hvem pliktsubjektet er?

Så tilbake til spørsmålet om NIF kan pålegge idrettslag at ekstra treningstilbud til barn må være åpne for alle:

Barneidrettsbestemmelsene har ingen regler om dette. Barnerettighetene har kanskje noe som i beste fall kan tolkes litt i denne retningen, f.eks. i andre setning i punkt 5, hvor det står «De (altså barn, min merknad) bestemmer selv hvor mye de vil trene.»

Men hva som ligger i dette utsagnet er ganske langt fra opplagt. Og uansett er barnerettighetene, som nevnt, ikke juridiske bindende regler som innebærer noen form konsekvenser om de ikke følges.

Det er med andre ord ingen bindende regler som tilsier at ekstra treningstilbud skal være åpent for alle barn. Da bør ikke NIF gi uttrykk for at dette er en regel som skal følges.

Etter mitt syn er det på tide at det foretas en gjennomgang av regelverket rundt barneidrett. En bør gå gjennom hva man mener skal være gode råd og hva man mener idrettslagene må følge.

—> Jussbluss er en bloggserie der rettsvitenskapsmiljøet ved Høgskolen i Molde ser nærmere på ulike juridiske temaer.