Norsk fotball står i sin sterkeste posisjon noensinne. Landslagene har levert i både EM og VM. Bodø/Glimt og Viking har kvalifisert seg til Champions League, og Brann har etablert seg som ledende klubb på kvinnesiden, selv om Champions League glapp denne gangen.

Resultatene har gitt økt attraktivitet, større inntekter og en historisk sterk posisjon for både klubbene og Norges Fotballforbund.

Spørsmålet er derfor enkelt: Hva nå? Hvordan kan norsk fotball investere smart for å løfte seg videre?

Profesjonaliseringen som la grunnlaget

Veien fram til dagens suksess har vært preget av målrettede tiltak: NFF Kvalitetsklubb, Landslagsskolen, Akademiklassifiseringen og endringer i seriestrukturen. Disse har bidratt til en ti–tolv år lang modningsprosess i norsk spillerutvikling (Gammelsæter, Herskedal & Egilsson, 2023).

Tiltakene kan ikke alene krediteres for suksessen, men de har gitt en tydelig struktur i klubb- og spillerutviklingsarbeidet. NFF har allerede lansert sin strategi mot 2030, og Norsk Toppfotball følger opp i 2029. Uavhengig av strategidokumenter er det nyttig å analysere dagens situasjon for å identifisere hvilke investeringer som kan gi det neste løftet.

Utfordring 1: Norsk Toppfotball + Toppfotball Kvinner = sant?

Interessen for kvinnefotballen vokser både internasjonalt og nasjonalt. En tydelig trend er at topplagene på kvinnesiden knytter seg til etablerte toppklubber på herresiden. De som står alene, sliter med å henge med.

Samorganisering gir kvinnelagene sterkere støttefunksjoner og mer robuste strukturer. Derfor bør samorganisering på klubbnivå også utfordre dagens organisering av interesseorganisasjonene.

Mørland-utvalget har allerede foreslått en trefaset prosess for samorganisering (fotball.no). Men når toppklubbene selv eier disse organisasjonene, kan man spørre: Hvorfor vente? En raskere samorganisering kan gi et strategisk fortrinn.

Utfordring 2: Broen mellom topp og bredde

På herresiden går 81 % av medieinntektene som forvaltes av Norsk Toppfotball til Eliteserien og 19 % til Obosligaen. Post Nord-ligaen (nivå 3), som er semiprofesjonell og ligger øverst i breddefotballen, er ikke inkludert.

Holdningen til Post Nord er imidlertid i endring. Eliteserieklubber samarbeider i økende grad med Post Nord-klubber om spillerutvikling. Eksempler er Mathias Mork og Magnus Fjørtoft Løvik, som får verdifull seniorerfaring i SK Træff på utlån fra Molde FK.

Samtidig har prisnivået i Obosligaen økt, noe som gjør Post Nord-spillere mer attraktive for eliteserieklubber.

Post Nord og 2. divisjon kvinner utgjør det vi kan kalle broen: nivåene der spillere fortsatt satser, men under amatør- og semiprofesjonelle betingelser. Det disse spillerne mangler, er profesjonelle ressurser som kan akselerere utviklingen.

Siden broen driftes av bredden, og profesjonaliseringen der har skjedd under parolen «hjelp til selvhjelp», vil mer profesjonell spillerutvikling kreve mer dugnad og høyere deltakeravgifter.

Skal broen henge sammen, må topp og bredde løfte i fellesskap. En framtidsinvestering der 1 % av medieinntektene øremerkes kvalifisert spillerutvikling i broen-klubbene, vil med dagens spillerpriser raskt kunne gi avkastning.

Utfordring 3: Endrede kompetansekrav

Norsk fotball har tradisjonelt rekruttert ledere fra egne rekker og tilbudt interne eller UEFA-baserte kurs. At norsk fotball nå utvikler en master i fotballedelse sammen med akademia, markerer et tydelig skifte i kompetansekravene.

Masterutdanning gir bedre forutsetninger for å drive moderne klubber og utviklingsløp. Men sektoren er i en brytingstid. Et eksempel er at mastergrad blir obligatorisk for akademiledere og trenerutviklere, men ikke for sportslige ledere.

Konsekvensen kan bli en kompetanseubalanse. I mitt PhD-arbeid fortalte støtteapparat til engelske managere om fenomenet «odd power»: situasjoner der høyt skolerte fagpersoner ble ledet av mindre skolerte ledere som ikke evnet eller ønsket å lytte. Resultatet var stagnasjon.

Dette bør norsk fotball unngå. Enten må utdanningskravene harmoniseres, sportslige ledere må ta initiativ til kompetanseheving, eller klubbene må rekruttere sportslige ledere med nødvendig kompetanse.

Utfordring 4: Vil vi skåre eller bomme?

Det engelske ro-landslaget opplevde langvarig suksess under Jürgen Gröbler. Økte ressurser førte til et større støtteapparat, men etter hvert spurte Gröbler: «Does it make the boat go faster?»

Evalueringen viste at roerne ble fratatt ansvar, og utviklingen stagnerte. Løsningen ble å slanke apparatet.

Norsk fotball står i en lignende situasjon: økt suksess og økte inntekter. Spørsmålet er hvordan man investerer smart for å sikre videre utvikling.

Jeg har pekt på noen mulige investeringer: samorganisering, styrking av broen og kompetanseheving. Andre tiltak vil også være aktuelle. Kanskje vil et nytt nasjonalt fotballanlegg kreve store midler fra NFF. Kanskje vil toppfotballen prioritere investeringer som gagner medlemsklubbene mer direkte.

Uansett må vi stille de riktige spørsmålene:

Hva kan løfte oss fra dagens nivå til et nytt ønsket nivå?

Hva holder oss igjen?

Hvilke tiltak bør prioriteres?

Norsk fotball har alle forutsetninger for å ta nye steg. Ressursene er på plass. Nå handler det om å investere klokt, slik at norsk fotball kan fortsette å skape utvikling, resultater og nye euforiske øyeblikk for folket.

—> Sport Management Blogg er en bloggserie som er ført i pennen av fagmiljøet i  sportsledelse ved Høgskolen i Molde.