Hjemme på stuen, på hedersplassen i bokhylla står det et svært to-binds verk. Jeg har faktisk lest det fra perm til perm. Det er ikke bare til pynt. Og jeg vil påstå det er kanskje den viktigste boken jeg har lest de siste ti årene.

Boken heter The matter with things: Our brains, our delusions and the unmaking of the world, skrevet av britisk psykiater Iain McGilchrist. Boken er oppfølgeren til den banebrytende første boken: The master and his emissary: the divided brain and the making of the western world.

Sammen tar de to verkene for seg den tilsynelatende beskjedne observasjonen at vår hjerne er delt i to så å si uavhengige halvdeler. McGilchrist mener at de to hjernehalvdelene bygger to grunnleggende forskjellige oppfatninger av verden og har to nærmest inkompatible evolusjonære oppgaver. Disse to gjensidig utelukkende funksjonene, mener McGilchrist, kan spores helt tilbake til svært tidlig i evolusjonshistorien til virveldyr.

McGilchrist spør hvorfor?

Kort forklart ivaretar venstre hjernehalvdel jaktfunksjonen. Den har spiss, målrettet fokus, og er ikke opptatt av detaljer. Den vil fange byttet, eller evt. bruke et verktøy til å oppnå et mål. Venstre hjernehalvdel bygger en modell av verdenen med kun de detaljene som er nødvendige for å oppnå målet, altså å fange byttet eller bruke verktøyet for å oppnå et mål. Detaljer som ikke er med på å oppnå målet er rett og slett oversett som uviktige.

Høyre hjernehalvdel har oppgaven med å sørge for at organismen ikke selv blir byttet til et annet dyr, samt å speide etter nye næringskilder og potensielle reproduksjonspartnere. Den har vidt, åpent fokus; den speider etter nye, potensielt ukjente farer eller goder. Den er opptatt av detaljer og ikke minst av det den ikke vet. Den forstår at verden der ute kan bli annerledes enn den interne modellen.

Sammen tar The matter with things og The master and his emissary et dypdykk i vitenskapen og viser hvor forskjellige verdener de to hjernehalvdelene bygger.

McGilchrist’s viktigste innsikt er at begge disse hjernehalvdelene er viktige og nødvendige for vår evolusjonære suksess, men at systemet fungerer optimalt når høyre hjernehalvdel er “mesteren” og venstre hjernehalvdel er “emissæren” eller tjeneren. Dette fordi den har videre fokus, ser det store bildet, forholder seg til virkeligheten og ikke kun en modell av den, og ikke minst, fordi den vet hva den ikke vet fra før og er innstilt på å lære og utvikle seg.

Når venstre hjernehalvdel får styre ender det fort i å kun forholde seg til den interne modellen av verden, å ignorere eller benekte det som ikke passer inn i modellen, og å rett å slett prioritere kortsiktige og lite fornuftige mål. Paradoksalt nok kan venstre hjernehalvdel alene ende med et verdensbilde som er så preget av en ekstrem, trangsynte rasjonalitet at det kan grense mot vrangforestilling.

Om det sistnevnte begynner å ligne den verden vi lever i, er det ikke tilfeldig. Uten å foregripe konklusjonen kan jeg avsløre at McGilchrist mener at mennesker og samfunn ellers kan favorisere den ene eller den andre hjernehalvdelen. Videre mener han at den pågående “meningskrisen” som vår verden befinner seg i er et resultat av at vårt vestlige samfunn, helt siden antikkens Hellas, har gradvis blitt bedåret av venstre hjernehalvdels suksess med å få mer og mer kontroll over verden gjennom vitenskapelige modeller og teknologier.

Ikke rart, siden det er nettopp det venstre hjernehalvdel har som hovedanliggende.

Det som blir offeret i det nærsynte, målrettede jaget etter kontroll og selvtilfredsstillelse er alt det andre som gjør livet verdt å leve: helhet, skjønnhet, mening, nysgjerrighet, kjærlighet, tilhørighet og sammenheng. Samfunnet ,og til og med vitenskapen, mister bakkekontakt.

Vi får teknologi for teknologiens egen skyld, fornektelse av vår avhengighet av biosfæren og objektivisering av alt fra naturen til andre mennesker som redskap for å oppnå et mål som man aldri helt kan få tak i. Livet mister sin mening. Mennesket mister sin plass i verden. Vi er kun en samling atomer som følger naturens lover. Ikke har vi fri vilje. Ikke kan vi gjøre en forskjell i verden. Ikke er det mening med vår eksistens.

Om alt det virker ganske deprimerende har McGilchrist en ganske enkel kur: høyre hjernehalvdel-tenking. Samfunnet må igjen prioritere høyre hjernehalvdel. Vitenskapen må innse at rasjonalitet alene ikke er den eneste eller den beste veien til sannhet. Selv promoterer McGilchrist en helhetlig måte å tenke med begge hjernehalvdeler, der den ene informerer den andre. Dette betyr blant annet at høyre hjernehalvdel må være mesteren, uten å devaluere eller ignorere venstre hjernehalvdels bidrag.

Den blinde troen på rasjonalitet (venstre hjernehalvdel-orientert) i vårt samfunn må vike for et bredere samarbeid der fornuft (høyre hjernehalvdel-orientert) samarbeider med vitenskap, intuisjon og skaperkraft.

Dette er ikke et halvhjertet forsøk på å smugle Gud inn i verdensbildet via bakdøra. Langt ifra. McGilchrist er selv tvers igjennom vitenskapsmann og boka er i reell dialog med nyere forskning i nevrovitenskap, fysikk og filosofi. McGilchrist argumenterer for at det er vitenskapen selv som har avslørt den naive fysikalismen som har preget både vitenskap og filosofi siden opplysningstiden. McGilchrist avviser ikke vitenskap, men han vil avsløre venstre hjernehalvdels blindsone og rasjonalitetens tyranni over høyre hjernehalvdels mer åpen, ydmyk og helhetlig tilnærming til verden. Slik blir vitenskapen bedre til å tilnærme seg “sannheten” om verden, ikke verre, mener McGilchrist.

Det er vanskelig å oppsummere en så omfattende verk i under tusen ord. Men McGilchrist’s beist av en bok er vel verdt den tiden det tar å lese den. Om dens størrelse virker for intimiderende og du er på utkikk etter en kortere introduksjon til hans tanker kan jeg anbefale McGilchrist’s The divided brain and the search for meaning: Why are we so unhappy? eller dokumentarfilmen The divided brain.

Du kan også sjekke ut hans videokanal — Channel McGilchrist. Du vil ikke angre på det.

–> Arve Hjelseth og Karl McAllister skriver fast i Panorama.