Det synes som vi invaderes av meldinger om hvor tvingende nødvendig det er med innovasjon, nyskaping og omstilling – i hele samfunnet.
Av HANS PETTER IVERSEN og ATLE ØDEGÅRD, HiMolde
De velter fram i politikken, mediene, næringslivet, de videregående skolene, barnehagene, høgskolene/universitetene, forskningen, pleie- og omsorgstjenesten og mange andre steder. Det er ikke grenser for innovasjon som «løsning» på samfunnets problemer. Innovasjon framstår nærmest som en plikt: Gå ut og innover! Og det nye (innovasjonen?) er at dette også skal gjelde velferdsstaten og offentlig sektor.
Innovasjon er et begrep med flere betydninger. En mye brukt forståelse er at det handler om å skape noe nytt (produkter, tjenester eller produksjonsprosesser) og/eller sørge for endringer som gir positive goder (økonomiske og/eller andre verdier). Begrepet gir oss i utgangspunktet positive assosiasjoner. Men som professor Tor-Johan Ekeland ved høgskolen i Volda uttrykker det i boka Sosial innovasjon: «Ikke alt som gir seg ut for å være innovativt i dag, trenger å bli det i morgen, og det som er nyskapende sett fra ett perspektiv, kan oppleves annerledes fra et annet.»
Kanskje bør vi derfor stoppe litt opp og tenke gjennom hva vi begir oss inn på når alt skal være så veldig innovativt. Betyr det at samfunnsendringene og utviklingen virkelig går for sakte? Er det de offentlige tjenestene som er for dyre og/eller dårlige? Er det velferdsstatens kostnader som ikke kan håndteres? Er det næringslivet som er for lite konkurransedyktig? Er fortjenesten for lav? Eller alt dette på en gang? Og: Hvor er kunnskapsgrunnlaget bak denne innovasjonsiveren?
Det er flere utviklingstrekk ved velferdsstaten som det er gode grunner for å diskutere i denne sammenhengen, og vi vil her trekke fram 1) omorganiseringer (fusjoner), 2) åpningen av velferdsstaten mot private investorer (velferdsprofitører).
Velferdsstaten utsettes nå kontinuerlig for krav om omorganiseringer fra styresmaktene. Dette har vi sett kanskje tydeligst gjennom reformer som helseforetaksreformen, NAV-reformen, Samhandlingsreformen, kommunereformen, politireformen og høgskolereformen. Et svært tydelig trekk ved reformene er at staten hele tiden ønsker og krever vesentlig større enheter: «Alt som er større er bedre.» Men er det slik? Ofte viser evalueringene at målene med reformen(e) slett ikke nås.
Akkurat nå pågår det fusjonsprosesser på flere sentrale samfunnsområder. Et eksempel er høgskole og universitetssektoren, der regjeringen stiller sterke krav om sammenslåinger og større enheter. Bakgrunnen er ideen og ambisjonen om at store enheter skal gi flere og bedre resultater gjennom å bli mer «robuste». Dette er den samme ideen som på 1980 tallet da «synergieffekten 2+2 = 5» ble brukt som det virkelig store argumentet. Og ingen vil vel motsette seg å få 25 % merverdi, bare ved å slå seg sammen!
Men så er det likevel slik at «virkeligheten» ikke alltid er slik som reformatoren argumenterer for. En nedslående «nyhet» er at forskere har funnet at så mye som tre av fire fusjoner ikke når sine finansielle og strategiske mål. En av de viktigste forklaringsfaktorene er at fusjoner ofte skaper turbulens, maktkamper og vanskeligheter for ansatte, noe som ofte ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor hos reformatoren.
Kan det være at kravet om sammenslåinger i realiteten handler mest om makt og disiplin (og penger)? At utdannings- og forskningssektoren lettere skal kunne styres fra toppen? At fagfolkene skal kunne styres lettere og tettere mot utdanning og forskning som passer for næringslivet og staten. Og at innovasjon og nyskaping – som fagansatte gjerne prioriterer – like ofte vil kunne tape i slike turbulente og sentraliserende omorganiseringsprosesser?
Et slikt perspektiv kan også belyse et annet utviklingstrekk, nemlig at velferdsstaten nå åpnes opp for private interesser og investeringer i milliardklassen. Dette vises tydelig i boka Velferdsprofitørene (Herning 2015). Skimter vi framveksten av en ny samfunnsklasse bestående av barnehagegrossister, eldreomsorgshaier, asylgründerne, barnevernsmoguler og rusomsorgsinvestorer? På kort tid har mange av disse greid å bli styrtrike på klientenes og brukernes bekostning. Men hva vet vi om kvaliteten i disse nye tjenestetilbudene, for brukerne, deres nettverk og de som jobber der?
Og fra eget og andre land vet vi at mulighetene på ingen måte er uttømt: Fengslene, skolene, hjemmetjenestene, sykehjemmene, helsetjenestene, sosiale forsikringer og andre områder ligger klare for åpning og ekspansjon. Velferdsstatens omfattende budsjetter kan da raskt transformeres til privat fortjeneste. Ser vi nå at velferdsstaten ombygges og blir til «velferdsbransjen» – i ly av begreper som innovasjon, nyskaping, frihet og mangfold?
Kanskje kan disse eksemplene gi mat til noen refleksjoner og diskusjoner om hvordan innovasjon (les: omorganiseringer og privatisering) griper inn i velferdssystemet på nye måter, der sentralmakt, disiplin, store enheter og profitt er noe av kjernen.
Spørsmålet er om det er slik vi ønsker å gjøre det? Er det i slike retninger vi skal bruke studenters, forskeres og ansattes nysgjerrighet, kreativitet og evner til å finne nye løsninger? Hvilke konsekvenser vil det få for befolkningen og samfunnet at velferdsstaten bygges om på denne måten? Går vi retning av et samfunn der klasseskillene blir større? Ønsker vi effektene av en slik utvikling velkommen?