Et hjemmetap mot poengtrengende Haugesundere var verken særlig overraskende eller skuffende. Når presset er borte er det slett ikke overraskende at prestasjonen faller.

På vei til helgas hjemmekamp – som alltid sammen med eldstesønnen – uttalte undertegnede:

– Denne kampen taper Molde.

– Hvorfor det? spurte sønnen. – De vinner jo nesten alltid.

– Jo, kjære sønn. Når en først har lært seg å prestere under press, er det nesten umulig å huske hvordan en skal prestere uten press.

Jeg var i litt professoral og faderlig (til og med en anelse belærende) stemning denne litt sure lørdagskvelden. Dette noe flåsete utsagnet er selvsagt litt vel enkelt, men en flik av sannhet inneholder det nok. Det faktum at sju av hjemmelagets seriemestre hadde vært på landslagsoppdrag og prestert under om mulig enda høyere press, samtidig med at Tor Ole valgte å hvile både Fredrik G., Chima C., Jonna T. og Harmet S., eller om man vil – 40% av førstelaget – hjalp selvsagt heller ikke til. Når man i tillegg lar lagets benjamin, Eirik Hestad, ta straffespark på stillingen 0-0 rette før pause, er selvsagt utfallet gitt. Heller ikke dette skjedde uten en treffsikker faderlig og professoral prognose om utfallet rettet til sønnen. Unge Hestad spilte for øvrig aldeles utmerket (årsbeste av denne lokale juvelen!) og MFK spilte slett ingen dårlig kamp.

Men denne gangen var altså ikke de berømte marginene tilstede. Det er kanskje nettopp slik det er; marginene og flyten lever kanskje i litt dårligere kår når det normale adrenalinpresset plutselig er forduftet. Spillerne går kanskje inn i kampen med en følelse av at nå skal vi endelig ha det skikkelig artig og kose oss. Kos og moro er sjelden et godt utgangspunkt for å prestere. Den ubehagelige nervøsiteten vi opplever i pressede situasjoner er jo nettopp ubehagelig for at vi skal være 100% skjerpet og prestere opp mot det ytterste vi kan.

Har publikum grunn til å føle seg snytt? En kan saktens stille et slikt spørsmål når de nyslåtte seriemesterne vender hjem for å møte sitt trofaste publikum til fest i nest siste hjemmekamp i årets seriespill. Fra toppen av Haugen føler vi oss (selvsagt) på ingen måte snytt. Tvert imot. Det taler aldeles perfekt til hjemmelagets fordel å tape mot Haugesund. Det kan antagelig tenkes at enkelte bergensere er rykende uenige, for Haugesunds poenggevinst denne søndagen gjør Branns overlevelsessjanser i Tippeligaen nærmest mikroskopiske. Hjemmelaget derimot, har for lengst gjennomført sin prestasjon, og neste viktige prestasjon er cupfinalen 23. november. Da er presset og adrenalinet tilbake i fullt monn, og jeg tipper vi ser blåhvite i en langt skarpere utgave den søndagen.

Oppi all ståheien i denne sesongen skal en kanskje heller ikke glemme at det er vel et år siden undertegnede satt og skar tenner på Aker stadion i tilsvarende oppgjør og så den ene ballen etter den andre passere Ørjan Nyland. Den gangen stoppet ikke Haugesund før de hadde satt inn fem mål. Kampen den gang endte 5-1, og sånn sett er jo årets prestasjon en voldsom framgang.

I helgas 1-2 tap satte Fredrik G. i tillegg inn et overtidsmål av en annen verden. Det var noe uovertruffent over denne scoringen. Et slags halvveis omvendt brassespark, av nærmest Zlatanske dimensjoner. Det er sjelden vi ser slikt i Tippeligaen og det bekrefter at toppnivået hos enkelte av våre spillere er skyhøyt over de fleste norske konkurrenter.

Hva så med resten av sesongen? Kan vi forventet manglende flyt og marginer i de tre gjenværende kampene? Her på toppen av Haugen tror vi ikke helt på det. Siste hjemmekamp mot Odd blir i alle fall en helt annen affære som preludium til en episk cupfinale kort tid etter. Her dukker garantert adrenalinet opp igjen, og verdien av å signalisere styrke før årets knallavslutning på Ullevaal blir plutselig stor. Når det gjelder de to øvrige gjenstående kampene husker vi bare så vidt at Strømsgodset gjenstår på bortebane, mens den siste kampen har vi helt glemt. Kan det være Bodø/Glimt tro?

For øvrig har hele Fra toppen av Haugen-redaksjonen for lengst startet planleggingen av neste års Champions League-kvalifisering. Vi tror at 2015 blir et nytt merkeår i MFKs historie der gruppespill i Europas gjeveste turnering absolutt bør være innen rekkevidde. La oss inderlig håpe at årets investering i seriegull kan realisere den store gevinsten, spill mot de aller beste. Da skal til og med gamle giktbrudne undertegnede vurdere å pakke mac-en i reiseveska og reise ut til en bortekamp. Skulle det aller mest utrolige skje; at våre stolte spillere tar seg forbi gruppenivået, og når en kvartfinale, skal jeg personlig fyre opp hele min samlede forsknings-produksjon i den kjekke grillen vi har stående her på toppen av Haugen. Da får klima være klima og en smule økning i CO2-utslippene påregnes uten synderlig anger.

Vi møtes i Barcelona, om ikke allerede på Ullevaal.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.